Ingen tvinger noen til å gå i Pride

Det skapte reaksjoner da Osloskolen for første gang inviterte elever og ansatte til å gå under felles fane i årets Pride-parade som går av stabelen 25. juni, riktignok etter at sommerferien har startet.

I en artikkel i NRK uttaler lærer ved Årvoll skole (tilfeldigvis min gamle barne- og ungdomsskole) Anders Noreng at hovedstadens offentlige skolesystem «pusher ideologier» på barn ved å invitere til deltagelse i paraden.

«Når du sender barn på en offentlig skole, tenker du at den skal være nøytral, at den ikke skal pushe ideologier», sier Noreng til statskanalen. Han fortsetter med å trekke frem undervisningsopplegg fra FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold som «drøye», blant annet fordi de lærer barn at det finnes flere kjønn og at «man selv kan bestemme hvordan man vil bytte frem og tilbake».

Som om ikke dette var ille nok, er paraden i seg selv overseksualisert, ifølge læreren.

«Etter det jeg har sett og hørt, er deler av toget overseksualisert. Det er generelt noe man ønsker å holde barn vekk fra.»

Det er mye en kan si om Norengs påstander. Og de som har noe å si, er nok gjerne inndelt i kategoriene «Dette beviser hvorfor vi fortsatt trenger Pride!» eller «Endelig er det noen som tør å si det som det er!».

Selv er jeg både homofil og utdannet lektor. Jeg jobbet ved en barneskole i Oslo i flere år, men skal innrømme at legningen min var en nærmest ikke-eksisterende del av det virket. Paraden er jeg imidlertid veldig glad i å gå i. Det er som regel den eneste delen av Pride jeg deltar i, kanskje til dels fordi det også er den minst politiske delen av festlighetene. Mer om det siden.

Er skolen nøytral?

La oss først se på Norengs uttalelse om en nøytral offentlig skole. Dette er nemlig fullstendig skivebom. La gå, han ordlegger seg på en måte som tilsier at ikke han, men foreldre som står utenfor skolesystemet, tenker at skolen er nøytral. Likevel gjør han lite for å rette på dette inntrykket som de retoriske foreldrene sitter på.

Skolen er nemlig på ingen måte nøytral, noe en lærer som Noreng vet utmerket godt. Den er tuftet på vedtatte verdier og prinsipper som løftes frem som essensielle for å bevare en demokratisk rettsstat for fremtiden. Systemet er opptatt av å bevare seg selv. En fundamental del av det arbeidet ligger i dannelsen av kommende generasjoner.

I overordnet del av den nye læreplanen Kunnskapsløftet, som trådte i kraft i 2020, står det blant annet at:

«Overordnet del av læreplanverket utdyper verdigrunnlaget i opplæringslovens formålsparagraf og de overordnede prinsippene for grunnopplæringen.»

Det er verdiene i opplæringslovens formålsparagraf som skal være utgangspunktet for den norske skolens praksis. Her står blant annet at:

«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»

Skolen er altså langt fra «nøytral», men nettopp basert på et sett med verdier som tar sikte på å bevare enkeltmenneskets verdighet, åndsfrihet og solidaritet. Å gå i Pride-paraden er for mange en måte å vise støtte til nettopp likeverd på.

FRI og syndens pøl

En slik forståelse av deltagelse i paraden er selvsagt ikke universell. Men tilsvarende vil gjelde de delene av skolens aktiviteter som handler om menneskeverd og natur, eller kristen og humanistisk arv. Det er likevel verdt å se litt på hvordan Noreng tolker paraden. Hva betyr det egentlig å gå i Pride? Han nevner undervisningsopplegg fra FRI, som han kaller «drøye», blant sine ankepunkter. Jeg har hørt FRIs problematiske politikk trekkes frem både i samfunnsdebatten og fra venner og kjente. Det er helt greit å være uenig med FRI om det ene og det andre. Foreningens undervisningsopplegg Rosa Kompetanse har for eksempel tidligere blitt problematisert her i Minerva. Selv er jeg uenig i en del av det FRI fremmer – men undrer meg over hvem det er som sier at man må være enig med FRI for å delta i paraden?

Ja, FRI er arrangør, men paraden representerer, som så mye annet, ulike ting for ulike mennesker. For egen del kan jeg medgi at paraden er en festdag hvor byen er full av smilende, lykkelige mennesker, mange i fargerike klær og kostymer, som fremfor alt feirer livet og kjærligheten. Den er også en gledelig påminnelse om hvor trygt og godt det tross alt er å være skeiv i Norge i dag, takket være den massive solidariteten som eksisterer i befolkningen.

Noreng påstår også at paraden er overseksualisert. Det er mulig å forstå hva han mener – selv om påstandene ofte tar utgangspunkt i unntakene, som i sin tur ofte har betydelig ironisk distanse. Samtidig, når læreren selv benytter seg av anekdotisk bevis, kan jeg meddele at jeg aldri har sett mer hud under Pride enn jeg ser på stranda en varm sommerdag. Seksualisering skjer på mange områder hele tiden – klesreklamer, moteblader, TV-serier eller på stranda. Her får folk gjøre egne vurderinger for egne barn.

Norengs fremstilling av Pride er som en eneste stor syndens pøl i regi av FRI. Forstår man paraden slik, er det naturlig å være kritisk. Realiteten er mer uskyldig. Jeg tror også de færreste som tar del i Pride-paraden i Oslo er enige med arrangøren om alt. FRI har 4100 medlemmer i Norge. Samtidig deltok 50 000 mennesker i paraden bare i Oslo i 2019, med 275 000 tilskuere.

Ingen tvang

Når det er sagt, er det selvsagt helt greit ikke å ville ta del i paraden eller øvrig markering av Pride. Og i all praten om minoriteter, rettigheter, aksept, toleranse og mangfold har jeg forståelse for at det er lett å føle seg utsatt eller uglesett når ens egen oppfatning bryter med flertallets – eller i det minste med det synet som løftes frem i den offentlige samtalen.

Det er liten tvil om at plattformer som Twitter er en samleplass for gruppementalitet, trolling og uthenging hvor nyanser i liten grad kommer frem. De siste års transdebatt er et utmerket eksempel på hvordan ytterpunktene i en vanskelig og betent sak utpeker hverandre til folkefiender og overdøver mer moderate røster.

Og det er altfor lett å lese andre aktører i verste mening. Noen lesere av denne teksten vil sikkert erklære meg som en privilegert, hvit cis-mann som vil dra opp stigen etter å ha blitt sikret retten til ekteskap og beskyttelse mot diskriminering, eller som en naiv og woke fjott som er så langt inn i egen gruppetilhørighet at jeg ikke er i stand til å se at nytotalitære aktivister river ned samfunnsstrukturene rundt meg.

Så til Anders Noreng og alle andre som reagerer på at Osloskolen har invitert til Pride, vil jeg bare si følgende: Ingen tvinger deg eller familien din til å gå i Pride-paraden. Ingen vil ta fra deg jobben fordi du ikke vil gå i Pride-paraden. Ingen vil kansellere deg for ikke å ville gå i Pride-paraden. Dersom noen ytterliggående kulturkrigere skulle prøve seg, kan du trygt ignorere dem – det vil ikke koste deg noe som helst. Å gå i Pride-paraden er ikke synonymt med å stille seg bak Foreningen FRI, men hold deg gjerne hjemme, om det er det du foretrekker. Et bredt meningsmangfold er både mulig og ønskelig også når det gjelder LHBT-saker.

Men husk nå for all del også at skolen ikke er nøytral, men sterkt førende når det kommer til verdier i samfunnet. Det betyr selvsagt ikke at skolen ikke tidvis gjør vurderinger som likevel faller utenfor hva en bør forvente fra det holdet. Norengs arbeidsplass Årvoll skole ga for eksempel, i likhet med en rekke andre skoler i landet, meg og mine medelever fri fra undervisning for å demonstrere mot USAs invasjon av Irak da vi gikk i 10. klasse våren 2003 – en demonstrasjon som førte til steinkasting mot den amerikanske ambassaden.

Selv kastet jeg ikke stein, og demonstrerte heller ikke. Jeg droppet byturen og dro heller hjem for å spille Playstation. Det er en beslutning jeg lever godt med i dag.