Manifest for monogami

Julie (24), Robert (30), Anja (27), Ask (20), Hanne-Gro (42), Luise (39)... – slik kunne jeg fortsette å ramse opp såkalte polyamorøse mennesker som i et eller annet medium forteller om sin seksuelle orientering med fornavn. Jeg kan det de sier nesten utenat: De vil ikke bare elske én, men flere. Én person kan ikke tilby alt. Sjalusi er bare en følelse. Nye forhold utløser ny energi som piffer opp det gamle. Ofte avslutter de med en litt nedlatende kommentar om oss monoamorøse: «Polyamori skremmer og bekymrer de som ikke forstår det.»

Jeg tror jeg forstår polyamori, men det jeg ikke forstår – og det som bekymrer meg – er medieomfanget.

Polyamorøse ser ut til å være medias yndlinger. Alle aviser og ukeblad vil intervjue dem. De har en historie – eller mer presist: et sexliv – som appellerer til vår kikkermentalitet og skaper klikk. Mange har lyst til å vite hvordan det er å ha et romantisk og erotisk forhold til flere samtidig. Overskriftene «Livet er for kort til å late som man ikke liker kinky greier», «Når alle gode ting er tre» og «Jeg synes det er feil at min kjærlighet bare skal gis til én person» inviterer til lesing. 

Mengden polyamor-nytt er nesten absurd – og overhodet ikke i samsvar med størrelsen av fenomenet. Foreningen PolyNorge for eksempel har 150 medlemmer. 

Tvilsomme eksperter

I forbindelse med polyartiklene intervjues det alltid en eller annen «ekspert», som regel en ukjent sexolog. Disse forteller hvor bra det er å utfordre den monogame «standardkontrakten» i parforholdet og utforske sin seksualitet med flere. Sexolog Nanna Klinkenberg sier i en nettartikkel på P3 at hun skulle ønske at man i alle relasjoner satte reglene helt selv. Det er en kraftig oppfordring til avskrivning av samfunnet rundt. 

Sexolog Margrethe Salvesen Klippenberg sier i Nettavisen at flere og flere par og enkeltindivider søker seg til hennes kontor for å få hjelp til å lage trygge rammer for utforskning av åpne forhold og polyamori «som fundament for å forstå kjærlighet, relasjoner og seksualitet». Er det polyamori som skal være fundament for å forstå kjærlighet? For ikke å nevne: Kan polyamori noensinne eksistere innen trygge rammer?

Klippenberg sier at hun får et økende antall forespørsler fra polymennesker som ønsker å leve sammen som familie, med barn, men som er redde for å ta steget i frykt for å bli stigmatisert, utestengt og latterliggjort. De er redde for hvilke konsekvenser polyamori kan ha for barna. 

Det er bra at de i sin utforskingsiver tross alt ofrer en tanke til barna sine. Selv er jeg redd for konsekvensene for dem det gjelder, deres barn, oss andre og samfunnet som helhet.

Et marginalt fenomen 

Jeg har ennå til gode å se en anerkjent samlivsterapeut snakke varmt om polyamori. Frode Thuen, Peder Kjøs, Sissel Gran eller Bjørk Matheasdatter – jeg har ikke sett noen av dem ta til orde for polyamori. Tvert imot, faktisk. Peder Kjøs sa i KK allerede i 2010 at han ikke hadde noen særlig tro på polyamorøse forhold. Polyamori gikk mot alle forestillinger og klisjeer vi hadde når det gjaldt forhold i vår kultur. «De som velger vekk monogami har som regel en grunn, og som regel er det ingen bra grunn», sa Kjøs til bladet. Polyamori strider mot alle forestillinger om kjærlighet og den eksklusiviteten som normalt ligger til grunn for et forhold.

Heller ikke Frode Thuen har uttalt seg om polyamori i rosende ordelag. Det er ingen grunn til å tro at barna synes det er greit at foreldrene har flere seksualpartnere, skrev han i A-magasinet i 2019. Ut fra hans erfaring er det all grunn til å tro at barn blir lei seg og urolige, hvis de fikk vite at foreldrene ikke var monogame. «For barn flest har et sterkt ønske om at mor og far skal være der for hverandre, og at de skal verne om familien», svarte han en leser.

Men det handler ikke bare om barna. Psykologisk sett har vi et behov for å knytte oss til noen. Det blir fort utrygt for oss mennesker hvis partneren har andre parallelt, sa Thuen i Nettavisen i 2019. Han mente at det slett ikke var noen grunn til å ta til orde for en mer positiv holdning mot polyamori. «Tvert imot, er det gode grunner til å snakke om utfordringene med slike forhold, og om at det etter all sannsynlighet også i fremtiden vil være en nokså marginal måte å organisere kjærlighetslivet på.»

Selv om det skrives mye om åpne forhold og polyamori for tiden, er det få som lever slik, trolig bare 2–3 prosent, ifølge seksualvaneundersøkelsen.

Kom tilbake om 20 år!

Når man leser artiklene om polyamori, legger man først og fremst merke til to ting. For det første: Forholdene som har vart en stund (men fortsatt ikke nevneverdig lenge) er fra utlandet – gjerne Sverige eller Danmark. Og for det andre: Man leser aldri om tre, fire eller fem stykker som har hatt et langvarig polyamorøst kjærlighetsforhold over lang tid. Hvis polyamori virkelig hadde vært liv laga, så burde man kanskje finne noen som har hatt en vellykket fir- eller femkant i 20 år. Men dem hører vi ikke om – trolig fordi de ikke finnes?

Maktelementet, som er en del av alle forhold, blir jo mangedoblet jo flere som er med i et forhold. Hvis fire stykker danner et parforhold, er det veldig sjelden at alle fire har det like fint, sa en parterapeut jeg kjenner. 

Hun sa også at polyamori egentlig ikke var et hyppig tema på hennes kontor. Hun fikk mest henvendelser fra pressen om det, faktisk. Polyamori virker å være først og fremst et presseskapt fenomen. Men det hendte at folk innimellom kom til henne og snakket om å prøve en trekant, sa hun. Eller de snakket om at den ene ønsket å prøve en trekant, og den andre bare ble dratt med på det. Og da gikk ofte den andre utover sine egne grenser, minnet parterapeuten. Og etterpå sliter paret med den seksualiteten de har i det forholdet de har. 

Veldig ofte handler det, sa parterapeuten, om at folk ikke tør å si nei. De er redde for å miste kjæresten. Er det det som må til for at du skal bli hos meg? Og da går de over sine egne grenser. Det er sjelden jevnbyrdighet i det.

Og når man har gått over egne grenser, trenger man hjelp etterpå fordi man sliter med sjalusi. Par som hadde vært på sexklubber var en gjenganger i terapirommet. Han nøt det så mye! Hun var så kåt med ham! Folk kan miste selvtilliten – og ereksjonen – av disse erfaringene. Det som virket så spennende i forkant, ender opp med flere år med parterapi.

Det er så vakkert, sier de polyamorøse, men nei, det er ikke vakkert. Og styggest er det kanskje for barn. 

På Nesodden

At det er vakkert, påsto i hvert fall Edy Poppy fra Nesodden (Ja, hvor ellers lever disse menneskene?) I forbindelse med sin nye bok Iggy sa hun i media at hun vurderer å åpne forholdet hun er i – nå med barn. Hun har jo drevet med polyamori tidligere også. Poppy sa til VG at det kanskje ville gitt «hele familien interessante, nye perspektiver». Kursiveringen er min – bare for å understreke galskapen. 

Jeg tenker på alle romanforfattere som ikke får ett ord i avisen om sitt nyeste verk – og Poppy som har vært intervjuet og omtalt helt fra det mer folkelige VG til ultraseriøse Dag og Tid. Kan det tenkes at all medieomtalen ikke har sin opprinnelse bare i romanens litterære kvaliteter (jeg vet ikke ennå fordi jeg er nummer 2 i kø til boken på biblioteket), men også på grunn av forfatterens svevende livsstil? Kanskje er det heller ikke så lett å skille: Guri Hjeltnes gir boken terningkast 5 i VG, for spørsmålet om man kan leve «fritt liv som kunstner» og samtidig ha barn fremstår visst som så eksistensielt at gir boken enormt driv. Og det er heller ikke helt uvanlig at progressive i kultureliten lar seg fenge av akkurat den konflikten: Den normbrytende kunstneren har en voldsom tiltrekningskraft for dem.

Mine tanker går i stedet til hennes tre barn i barneskolealder. Jeg lurer på hvordan det er å være dem med interessante, nye perspektiver som mamma og pappa kommer til å dra med seg til ektesengen. Er det noe barna skal slippe å vite om, så er det foreldrenes sexliv – også når det foregår innen monogame rammer, med bare mor og far. 

Er vi spennende nok?

Også det progressive mediet Morgenbladet kjørte i fjor en omfattende artikkelserie om alt det som utfordrer det vanlige i parforholdet og i senga. De fortsatte forrige uke med en artikkel som gikk ut på venner som oppdro barna sammen. 

Det mest normoppløsende jeg har gjort er å ha blitt gravid som en skilt trebarnsmor på 40 år. Derfor kan jeg kjenne på en viss dragning mot det de skriver om. Ikke for å kunne ha seg med mange, men for å ha en landsby rundt meg og barna. Den største ensomheten jeg har kjent på i livet, har vært som forelder. Der har jeg som regel vært privatpraktiserende. 

Men det er faktisk ingenting som tilsier at venneforhold skulle være noe særlig stabilt for barn. I forbindelse med mine to bøker om skilsmisse intervjuet jeg barn og voksne som i mange år hadde hatt steforeldre i livet sitt. Disse steforeldrene kunne være involvert lenge – og så mistet de bare kontakten med barna etter bruddet. Parterapeuten jeg kjenner sa at hun har jobbet med mange unge mennesker som sliter med å etablere et forhold. De bærer erfaringen med steforeldre som er blitt borte, kanskje til og med gjentatte ganger. 

Alt dette fokuset på å elske flere har også en effekt på oss andre, «vanlige» monogame mennesker. Folk klikker jo inn på de sakene og begynner kanskje å tro at det er helt vanlig å åpne forholdet sitt. Helt normale par blir redde. Er vi ikke spennende nok? Er jeg ikke utforskende nok? Samtidig har vi langt mindre sex enn før. Kan det skyldes at også sex er blitt en prestasjon? 

Jeg husker en gammel samlivsspalte i A-magasinet der en mann klaget over kona si som ikke syntes sexen var en spennende reise der man stadig kunne seile videre og oppdage nye kontinenter og destinasjoner. Jeg har alltid tenkt på seilbåtmannen som en slags dystopi av en mann. Tenk på å måtte prestere i senga også! Stadig nye høyder der hele tiden! Sex skal være et sted å slappe av sammen, sa parterapeuten jeg kjenner. Sex behøver ikke å handle om utvikling.

Monogami = helse, lykke og langt liv

Dette er et forsvarsskrift for monogami. Medielogikken og enkelte ultraliberale bidrar til normløshet og glorifisering av det som i bunn og grunn er avvik – ikke fra en patriarkalsk og sneversynt moral, men fra det som for de aller, aller fleste skaper gode og trygge liv. Folk får leve slik de vil, og mitt anliggende er ikke å støte noen ut i det ytterste gammeltestamentlige mørke. Men altfor mange medier havner i motsatte og helt ukritiske grøft. Det er ingen grunn til å mainstreame polyamori. Hvis familien din, barna dine og den du er sammen med er viktige for deg: Ikke åpne forholdet ditt! 

De fleste er monogame og har det bra som så uten trekanter, sexklubber og relasjonsanarki. Det skaper bare ikke så mange overskrifter.

Den kjente finske forskeren Anna Rotkirch sa i Helsingin Sanomat i fjor sommer at monogami fører til lykke og velvære både på mikro- og makronivå. Det finnes mye forskningsbelegg for det på populasjonsnivå. Monogami minsker ulikhet og hierarki mellom menn. I kulturer der polygami er tillatt, er det mer vold både i samfunnet og innad i familien. Barna har dårligere oppvekstsvilkår. Morgenbladets spaltist Kyrre Wathne har koblet polygami også til krig, uten at jeg kan etterprøve akkurat den påstanden.

Rotkirch var inne på at det likevel ikke er moteriktig å forsvare monogami. Man blir lett stemplet som konservativ når man forsvarer lange ekteskap. Mange later til å akseptere at grensesprengende forhold og relasjonsanarkisme bringer med seg i hvert fall noe bra – om ikke annet er det et opprør mot den «trange» A4-familien, patriarkatet og klam kristenmoralisme. Men ifølge forskning er det altså stabile og lange ekteskap som går hånd i hånd med helse, lykke og langt liv. 

Samlivsterapeut Bjørk Matheasdatter skrev i fjor i kvinnebladet Tara at vi lever i en tid der trofasthet og varighet ikke står så høyt i kurs, og familie og langvarige forhold ofte blir fremstilt som noe utdatert. Men hun minnet oss om at det ikke stemmer med statistikken. To tredjedeler av alle ekteskap består. 

Det er med andre ord ingen grunn til å glorifisere polyamori. Det beste du kan gjøre for din helse og lykke – og et langt liv – er å drive på med vanlig vaniljesex i årevis med en og samme partner (forutsatt at hen er snill med deg). 

Lykke til!