SPALTIST
Lenge har det å basere sitt verdenssyn på realisme vært uglesett. Med talen til Canadas statsminister Mark Carney i Davos kan vi håpe at denne perioden endelig er over.
For hvem i all verden er Thukydid, som Carney siterte?
Han var en gresk historiker, kanskje den første som virkelig fortjente den tittelen. Og de han snakker om i sitatet «the strong can do what they can, and the weak must suffer what they must», det er borgerne på den lille øya Melos.
Melos ligger i Adriaterhavet, og ble en ufrivillig brikke i krig mellom Athen og Sparta. Selv om athenerne ikke hadde noen klare bevis på at de ville ta Spartas side i krigen, holdt det med usikkerheten. Befolkningen ble derfor underkuet i noe som er vanskelig å kalle annet enn et folkemord.
Dette er den aller første hjørnestenen i teorien som kalles realisme i internasjonal politikk.
Derfra tvinner tankemåten seg gjennom verden. Gjennom italienske bystater med Niccolò Machiavelli og engelsk borgerkrig med filosofen Thomas Hobbes, til mellomkrigsårene og antebellum Europa med folk som E. H. Carr og Hans Morgenthau.
På denne lange reisen har den utviklet avstikkere og varianter. Men de er alle gjenkjennelige som tilhørende samme rammeverk. Den beskriver en verden basert på makt, hvor staters første prioritet er overlevelse, og som mangler en overliggende institusjon med reell sanksjonsmakt. Det Hobbes kalte en Leviathan.
Og nå har den altså havnet hos statsminister Carney, i en variant som kanskje kan kalles «verdibasert realisme»?
Realismen har grovt sett to ansikter. Det ene er det som tilhører kyniske maktpolitikere som styrer etter dens prinsipper. Det er disse som gjør verden til et sted hvor realismen herjer. Du finner dem nå i Beijing, Moskva og Washington.
Så er det realismen som forklaringsteori. Dette ansiktet tilhører blant annet akademikere som beskriver verden som styrt av realismen. Som ikke ønsker at den er sånn, men som innser at den til en deprimerende grad er sånn.
Selvfølgelig er det sant at de første bruker de siste. Men det er fremdeles to veldig forskjellige ting. Det bør være veldig enkelt å se. Allikevel kommer anklagen fort: om man beskriver verden som realistisk, så betyr det at man ønsker en verden som er realistisk.
Det er fordummende og infantilt. Det smaker også av et panisk forsøk på å beholde en illusjon man selv ønsker å opprettholde.
Så vær klar over dette: Trump er av første variant, Carney er av andre. Det er viktig å skille på de to.
Men er det ikke litt frekt å kalle Carney en realist? Ordet har jo i noen tiår nærmest vært et skjellsord. I 90-tallets overoptimisme var det ikke bra å hevde noe som helst annet enn at verden nå var ferdig med de gamle maktkamper, og nå smilte den til oss gjennom internasjonale regelverk i global frihandel.
Det tok seg opp etter at Russland invaderte Ukraina. Å forklare verden på denne måten ble da av mange det samme som å gjenta Putins propaganda. Men etter Carneys mye feirede og veldig gode tale er vi nok snart der at alle egentlig har vært realister hele tiden.
Det er spesielt tre punkter som gjør Carneys tale til noe som vil havne i lærebøker i internasjonale relasjoner under kapitlet om realisme:
Han sier det rett ut. Vi er nå tilbake i en tid hvor makt rår. Spesielt stormakt. Vi er nå i «slutten på en behagelig illusjon og begynnelsen på en brutal virkelighet», hvor geopolitikk blir forsøkt styrt av stormakter som «ikke er underlagt noen grenser, ingen begrensninger».
Thukydid kunne knapt sagt det bedre selv.
Hva gikk denne illusjonen ut på?
Den gikk ut på at verden i en periode har vært styrt av regler og lovverk basert på visse verdier. Men det var alltid en grad av ferniss involvert, ifølge Carney:
«Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte ordenen var delvis falsk: at de sterkeste ville unnta seg selv fra reglene når det passet dem, og at handelsreglene ble håndhevet asymmetrisk.»
USA har selv vist dette i mange tilfeller.
Saken er den at vi alle har levd i en periode hvor de som hevder en regelbasert verden, argumenterer for den, reklamerer for den og til en viss grad tror på den, har hatt mest makt! Og derfor har de i en viss grad vært i stand til og villige til å opprettholde illusjonen om at den eksisterer.
For en realist er jo internasjonale institusjoner som FN kun en miniatyr av den maktbaserte verden utenfor møterommene. Et av de problemene realismen identifiserer, er nemlig at lover og regler kun har verdi om det er makt bak dem. Muligheten til reelle sanksjoner fra en institusjon. Ellers er det internasjonalt anarki.
Vi har hatt FN, men FN svarer bare i den grad mektige stater i FN vil det, og systemet blir ofte maktesløst fordi mektige stater i det ikke er enige om hvordan det skal reageres. Altså det samme maktspillet som uten FN, mer eller mindre.
Som en reell sanksjonsgiver har det derfor vært veldig mangelfullt. Og Carneys poeng om denne illusjonen som er opprettholdt ved institusjoner uten reell makt, er noe man kan finne hos tallrike realister.
En annen del av denne illusjonen er egeninteresse kontra lovverk.
Ja, 95 prosent av alle stater følger 95 prosent av internasjonalt regelverk 95 prosent av årene som går. Men det er ikke nødvendigvis fordi alternativet er ulovlig. Det er ulovlig for meg å slå ned naboen min. Men det er ikke hovedårsaken til at jeg ikke gjør det.
Hovedårsaken er at det er bedre og tryggere for meg å ha et godt forhold til ham. Ta en øl, snakke om gressklipperen, juge litt om ungdomstida. Slåssing er risikofylt, dyrt og slitsomt. Hvorfor ikke heller … vel … ikke slåss?
Det samme kan man si om stater. Krig er noe dritt, for å si det rett ut. Det kan fort gi en illusjon av at regelverket bestemmer mer enn det faktisk gjør.
Så etterlyser han noe som mer enn noe annet kan kalles en ny maktbase: en samling av mellomstore makter som baserer sin politikk på liberale verdier. Fordi «de har kapasitet til å bygge en ny orden som omfatter våre verdier, som respekt for menneskerettigheter, bærekraftig utvikling, solidaritet, suverenitet og de ulike statenes territorielle integritet».
Men dette i konkurranse med stormakter som ikke bryr seg om regler. Her trenger vi en lengre passasje fra talen:
«Argumentet er at mellommaktene må handle sammen, fordi hvis vi ikke sitter ved bordet, står vi på menyen. Men jeg vil også si at stormakter – stormakter kan foreløpig tillate seg å gå alene. De har markedsstørrelsen, den militære kapasiteten og innflytelsen til å diktere vilkårene. Det har ikke mellommaktene.
Men når vi bare forhandler bilateralt med en hegemon, forhandler vi fra en posisjon av svakhet. Vi aksepterer det som blir tilbudt. Vi konkurrerer med hverandre om å være mest mulig imøtekommende.
Dette er ikke suverenitet. Det er en iscenesettelse av suverenitet, samtidig som man aksepterer underordning. I en verden preget av stormaktsrivalisering har landene imellom et valg – å konkurrere med hverandre om velvilje, eller å slå seg sammen for å skape en tredje vei med gjennomslagskraft.»
Dette er maktspråk i alle ledd, både i negative og positive uttrykk.
For Carney vil jo ikke ha en realistverden: «En verden av festninger vil være fattigere, mer sårbar og mindre bærekraftig.» Samtidig er det umulig å gjennomføre noe slikt uten at det settes makt bak ønskene.
Kanskje vi skal kalle det «pragmatisk realisme»?
Vil en slik ansamling av liberale mellomstore makter være i stand til å påtvinge resten av verden sine verdier og holdninger? Absolutt ikke. Det er en sjanse for at den kan tiltrekke seg andre ved å være et vel fungerende forbilde. Gjennom «soft power», som statsviteren Joseph Nye kalte det.
Men det er ikke mer enn et ønske.
Men vi kan nå i hvert fall håpe på at vi kan leve under slike regelsett overfor hverandre. Og at den samlende makten kan være nok som forsvar i en verden hvor staters første hensyn er overlevelse. Som er nok en antagelse i den realismebaserte tenkningen.
En regelbasert verden er jo det vi bør ønske oss. Vi burde argumentere for det og jobbe for det. Vi burde fremme det i internasjonale fora. Men det er noe ganske annet enn en troverdig beskrivelse.
Jeg skulle ønske jeg kunne fly. Det betyr ikke at jeg hopper fra høye hustak. Tyngdekraften er der, den. Uansett hva jeg måtte ønske.
Hvorfor slår en slik tale gjennom akkurat nå? Antagelig fordi Carney snakker direkte imot Trump, som vi alle misliker. Han snakker imot USA, et land vi kan snakke imot uten å bli anklaget for å være antagonistiske og xenofobiske.
Dette gjelder imidlertid for globale forhold. Både Russland og Kina er med i disse overveielsene. De er de andre stormaktene Carney involverer i talen sin.
Her forsøker Carney å slå an en mellomtone: nettverk må bygges bredt, for slik å unngå avhengighet av en enkelt samarbeidspartner. Han argumenterer også for mer selvstendighet og selvberging, fordi «ekstrem globalisering» gjør en avhengig. Det ville vært interessant å høre mer om denne balansegangen enn talen ga.
Uansett: talen er en ny vending for en ny holdning i internasjonal politikk. Den er realistisk, våken og pragmatisk og uten ønsketenking.
Og det er på høy tid. For som han sier: «De mektige har sin makt. Men vi har også noe – evnen til å slutte å late som, til å kalle virkeligheten ved sitt rette navn, til å bygge styrke hjemme og til å handle sammen.»
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
