Norske medier har høy tillit – enn så lenge

For redaktørstyrte medier er det en klassisk Catch 22. Kritiserer man seg selv, får konspirasjonsteorier vind i seilene: Mediene lurte oss! Bedrives ingen eller selektiv selvkritikk, fremstår man selvbeskyttende – og blåser fart i konspirasjonsteorier.

Forhåpentligvis er det likevel ikke et valg mellom pest og kolera, men mellom skrubbsår og beinbrudd.

Samfunn er forskjellige, men i Norge skaper det tillit å vedgå feil. Og motsatt kan den svekkes av for lite tegn til selvransakelse og troverdige beklagelser – selv ikke når man er tatt med buksene nede. Da hjelper det lite om det bak lukkede dører er stor refleksjon og god internrevisjon.

I stedet åpner det for mer enn milde reprimander og hjertesukk fra erfarne journalister. Pendelen kan svinge motsatt vei, til massiv kritikk i en ketsjupeffekt, og ikke bare fordi noen alltid ønsker å fremme frustrasjon og sinne.

Tar adrenalin og angrepsmodus overhånd, er det lett å lande i konspirasjonsteorier.

Ja, selvkritikk kan slå tilbake. Få ønsker å tape ansikt. Vi liker å fremstå kompetente og vellykkede. Har vi gjort feil, mangler ikke gode unnskyldninger. Det var ikke så farlig, ihvertfall var det godt ment, vi ønsket å verne tredjepart, det var tidspress, saken var viktig – men komplisert – og ekspertene var ikke klare nok, eller vi rakk ikke å høre med flere.

Heldigvis forstår de fleste behovet for faktasjekk. Vi trenger den – alle sammen. Samtidig er det ikke enkelt å gjøre den troverdig, bred og tillitsskapende. For når mediehus også eier faktasjekkere, er det lett å skumle om bukken og havresekken. Som så ofte er spørsmålet hvem som skal vokte vokterne.

Ikke overraskende viser en analyse i Journal of the European Economic Association av franske medier og presentert i Weekendavisen at eierskap kan påvirke hva og hvordan man sjekker – enten det er bevisst eller ubevisst. Politikere med samme preferanser som mediehuset undersøkes sjeldnere, men gjøres det, ender man oftere med å gi dem rett.

Det gir ekstra grunn til ettertanke at noen feil har vist seg så overtydelige – i ettertid. Tunnelsynet i Baneheia-saken ble en vekker for krimredaksjoner, men det er uklart hvor mye andre redaksjoner lærte. Dekkoperasjonene rundt Joe Bidens kognitive svikt økte ikke tilliten til mediene. Det ser ikke bedre ut om journalister i stedet for å vedgå feil, fremstiller rettelser som bare å «presisere» hva de egentlig mente.

Slik redaktørene i TV2, VG og Bergensavisen har ropt varsko om, er det for sent når krisen først inntreffer. Norske medier har høy tillit, men «det som i dag virker stabilt, kan raskt forvitre».

Dette handler også om en samfunnstillit som mediene kan bidra til å styrke – og svekke. Når denne tilliten i dag mangler i viktige grupper, bør den ikke rakne for flere.

En presse som oppfatter seg som en fjerde statsmakt bør ta et hint når tanken om en våken vaktbikkje erstattes av andre bilder. Metaforer har begrenset verdi, men det er et varsko om for mange heller tenker en hund som logrer for alle som har med en godbit, for ikke å si kameleon, værhane, hoggorm, hest med skylapper eller sirkusløve. For ingen medier har som ideal å la seg styre av økonomiske interesser, tilpasse seg omgivelsene, snu seg etter vinden, forgifte debatter, tunnelsyn – eller brøle på kommando og i takt.

Selvinnsikten kunne også vært langt høyere når redaktørene over er stolt av «et solid redaktørstyrt mediemangfold». For hvor mangfoldig er det – egentlig?

Da undersøkelser for et par år siden antydet at tilliten til mediene sank, intervjuet NRK ungdom på Arendalsuka. De syntes mediene ble for ensidige: «Unge blir lært opp til å ha et kritisk blikk på det man leser. Man må forstå at det er flere sider til en sak.»

Dette er selvsagt ikke noe nytt, men mediebildet har endret seg. Selv vokste jeg opp i et hjem som holdt både Aftenposten og Rogalands avis – den gang h.h.v. et Høyre-organ og et som støttet Arbeiderpartiet. Hverdagen var motsatte vinklinger på mer enn Lyn og Viking. Mediene har fortsatt politiske preferanser, men i dag lander de fleste noenlunde likt. Uten partistyring synes det som mange går enda mer i flokk.

Og verre for redaktører: Det kan bli så forutsigbart at lesere mister interessen.

Slik Paul Moxnes skrev i klassikeren Psykologi og økonomi om bankkrisen på 80-tallet, ble det ubevisst etablert felles sannheter som ikke ble utfordret. Konkurranse, tidspress og frykt for å miste godvilje, skapte en kultur der ingen våget å si imot.

Sagt mer direkte var en veltalende ledelse beskyttet av et kringvern av nikkedukker. Det var alvorlig i en bransje som forvaltet milliarder. Resultatet var dramatisk: Økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og en tillitskrise i det finansielle systemet. Mer positivt førte det til en rekke tiltak, beredskap og bevissthet for å unngå noe tilsvarende.

Men hva skjer når mediene opplever en tillitskrise? Hva slags tiltak, beredskap og bevissthet kan eller bør det føre til?

For det hjelper ikke at pressens vurderinger er samstemte, hvis de er feil. At én redaksjon tenderer til gruppetenkning, er ingen krise. Det er verre for tilliten om mange gjør det. For få saker har bare ett – hundre prosent rett – perspektiv, enten det gjelder ungdomskriminalitet, USA, Israel, innvandring, klima eller kraft.

Man trenger ikke være ekspert for å ane blindfelt og tunnelsyn, ensidighet og monomani.

Løsningen er ikke å slippe til hva som helst av motstemmer. Falsk balanse er ikke bra, selv når spørsmålet er vanskeligere enn om jorden er rund. En løsning kan likevel være bevisst å ansette motstemmer, eller regelmessig gjøre interne øvelser som Bonos tenkehatter. Tar alle iblant på seg én hatt om gangen, kan man se en sak fra ulike perspektiver, skifte mellom å hente inn fakta, vise følelser, rose og rise.

Det bør være unødvendig å si at alle organisasjoner blir bedre med økt kompetanse og vilje til å ta noen steg til siden.

Er redaksjonens bakgrunn for lik, er det antagelig umulig ikke å miste musikalitet for hvor farget fremstillinger man er enige i kan være, eller hvor filtrert valget er av hva man i det hele tatt skriver om. Og jo flere som føler seg oversett eller feilrepresentert, jo mer vind i seilene til nisjeaviser og alternative medier.

For noen kan reaksjonen da bli langt fra sunn. Alt blir spiselig, bortsett fra den offisielle historien. Fremfor å gi motstandskraft mot desinformasjon og konspirasjonsteorier, kan seriøse medier mate kontrære kranglefanter.

Jukset viser seg, som vi sa i gamle dager. Å skjule svakheter ved Biden, styrker Trump.

Det blir ikke lettere å ha tillit til redaktører som virker redde for tydelige oppgjør med egne feil og skjevheter – eller ikke ser dem, eller ikke vil se dem. For å bruke en annen metafor: Man bør ikke fremstå som pinnsvin, rulle seg sammen og stikke alle piggene ut.

Nylig snakket jeg med en kjenning som ikke er redd for å virke kontrær, men som kunne fortelle hvordan myndighetenes selvkritikk hadde fått ham til å endre syn. Når han tross opprinnelig motvilje hadde tatt Covid-vaksine, var det fordi FHI våren 2021 stanset bruken av AstraZeneca etter å ha oppdaget for mye bivirkninger. Han var fortsatt skeptisk til «mainstream», men siden han visste hvor langt inne det sitter å vedgå feil for flere enn ham selv, fikk han mer tro på helsemyndighetene.

Samfunnstillit henger sammen med mange forhold. Ærlighet er ikke en garanti for å styrke den, men kompetente og selvkritiske medier med blikk for informert meningsmangfold kan hindre at tilliten råtner på rot.