#metoo: Vi burde ikke trenge en hashtag for å skjønne at trakassering er ugreit

I løpet av det siste døgnet har ytterligere to politikere innrømmet tidligere synder, i alle fall sånn delvis, og tatt hatten og gått. En av dem er Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise. #metoo-kampanjen har fått konsekvenser for mange menn, som alle synes å si det samme: ”metoo har vært en øyeåpner for meg, jeg har blitt mer bevisst min egen oppførsel,” osv. Selvinnsikt er som kjent en dyd, og det er den vel fortsatt selv når den kommer i seineste laget.

Det er ikke bare mennene som har gått over den berømte streken, som har fått øynene åpnet. Mange samfunnsdebattanter, kunstnere, akademikere og politikere, kvinnelige så vel som mannlige, har uttrykt overraskelse over omfanget av noe ”man trodde tilhørte fortida”.

Også jeg er overraska, men ikke på grunn av omfanget av seksuell trakassering; snarere er det de andres overraskelse som overrasker meg. Har ikke folk øyne å se med? Sosiale antenner? Et delvis funksjonelt moralsk kompass som sier ifra når ting ikke er som de bør?