KULTUR

Peter Gabriels oppstandelse

En personlig beretning om storhet, fall og et comeback.

Publisert Sist oppdatert

Album

i/o

Peter Gabriel

Real World Records, 2023

Peter Gabriel - i/o

Å vente på et nytt Peter Gabriel-album er en tålmodighetsprøve. Det vet vi fansen alt om. Vi ventet seks år før 1986-braksuksessen So (den med Sledgehammer og Don’t Give Up) fikk sin oppfølger (Us 1992). Deretter tok det ti år før oppfølgeren kom (Up i 2002). Derfra skulle det gå tjueen år før Up fikk sin oppfølger (denne). Det er lenge. Det er dessuten ganske tåpelig å vente i tjueen år på et popalbum.

Underveis hadde mange av oss fått bange anelser. De siste tiårene har Gabriel nemlig brukt til å resirkulere gamle låter i symfoniversjoner, noe som vitnet om idékrise (og krise på alle andre mulige måter). De få nye låtene han dryppet ut til publikum, var stort sett traurige saker. Ellers brukte Gabriel tiden sin på å bli hyllet for gammel storhet, å motta priser, reise rundt som aktivist for ulike menneskerettighetsprosjekter og holde foredrag på universiteter. Han spilte musikk med aper og med astronauter. Underveis ble ikke mannen yngre (!).

Blodfans kommer som regel i to veldig forskjellige utgaver: På den ene side de som er ribbet for kritisk sans og derfor genierklærer helten sin når han slipper en fjert. På den andre side har du medgangssupporterne, de som er sin helts verste kritikere, de som nesten aldri blir fornøyd, de som lar pessimismen gnage på sjela. Jeg tilhører sistnevnte. Vi forventer katastrofe når som helst. Jeg møter i mitt daglige virke mennesker i slutten av tjueårene som digger Dua Lipa. De kan nesten alt om rentebaner, men har aldri hørt om Peter Gabriel. Det er mørkt.

Problemet for Gabriel-menigheten (ja, det er en del av dem) er nok at mange av oss måler ham etter standarden han satte på 1980- og 1990-tallet. Det inviterer naturlig nok til stor fallhøyde og de høye forventningers misnøye. For de av oss som allerede hadde utviklet nevrotiske forventninger til mannen, enn si hans underlige publiseringsvaner, ble dette nesten for mye å bære. Men det skulle bli verre. Mye verre.

På slutten av fjoråret fikk vi vite at det kommende albumet, altså i/o, skulle publiseres i jevne klikk utover hele året, med månedlige intervaller: Én ny sang hver fullmåne... Det betimelige spørsmål meldte seg: Hvilke prøvelser skulle Han sette oss på? Panopticom het den første låta, den kom i januar 2023 og den var rar. Det var til å bli deprimert av. Så dette var slutten, akkurat så ille som noen av oss hadde fryktet? Den negative fatalismen tok fullstendig overhånd. Selv orket jeg ikke å høre skikkelig på låtene som kom fortløpende gjennom året. Jeg var fast bestemt på at Gabriel hadde feilet kapitalt, og det på sitt kanskje siste album, hans svanesang så å si. Jeg var flau på Peters vegne – a priori. Hva ville kritikerne si?

Så kom 1. desember og albumet ble publisert i sin helhet. Anmeldelsene tikket inn fra det store utland (via internett): «A glorius, late-career masterpiece»! De var panegyriske, overalt: New York Times, Mojo, Rolling Stone, Uncut, Guardian, Telegraph ... til og med i Financial Times. Ikke en eneste dårlig anmeldelse i sikte. Hva skjer!!??

Det måtte bli en tur innom Big Dipper, kjøpe vinylen, reise på hytta, bare meg og bikkja. Her skulle det lyttes, intenst til albumet i sin helhet. Uten fordommer. Det er større sannsynlighet for å ta feil enn å ha rett når «alle» mener noe annet enn deg. Så hvordan er det egentlig, dette nye albumet?

... men først noen selvsentrerte erkjennelser og noen «fakta».

Jeg er nesegrus Gabriel-fan. Av den typen kun andre blodfans (av en eller annen) kan forstå. For oss er spørsmålet «hvilken artist vil du ta med deg på en øde øy?» en absolutt no-brainer. Når vi hører folk si «det var et vanskelig spørsmål», så skjønner vi lite. «Jeg liker mye forskjellig», er et annet dumt svar på et innlysende spørsmål

Vi som er blodfans har brukt vanvittig mange timer og mye penger på de vi heltedyrker. Det gjør noe med et menneske å tenke på en popartist praktisk talt hver eneste dag i mer enn førti år.

Jeg har vært solgt siden dagen en kompis ringte på døra med en LP i hånda: «Hør på denne!» Det var i 1980. Etter dette er det blitt et titalls konserter (hvorav den på Kalvøya i 1987 er den beste konserten holdt i Norge noensinne) og en uhorvelig mengde med plater (LPer, singler, maxi-singler, CDer, CD-singler), plakater, bøker og andre unødvendigheter. Jeg dumpet LPene mine for mange år siden, nå samler jeg Gabriel i runde to. Galskapen toppet seg kanskje den gang jeg lurte med meg en nesten intetanende kamerat på pilegrimstur (redaktør og rådgiver i en humanistisk livssynsorganisasjon, her strengt anonymisert) til Box, utenfor Bath, for å luske rundt Gabriels Real World-kompleks. Riktignok etter å ha gått feil og loket rundt lokasjonene til Tears For Fears, som ligger i nabolaget. Godt voksne menn, ikke i helt kjørbar stand, på den engelske landsbygda der altså. Peter var heldigvis ikke til stede. Sa de.

Anmelderen utenfor Real World. Fotografen var synlig nervøs.
Anmelderen utenfor Real World. Fotografen var synlig nervøs.

Pjatt til side, her kommer poenget: Peter Gabriel har egentlig ikke gitt ut så mange geniale plater. Ikke hvis vi måler dem mot år han har vært aktiv. Men de er til gjengjeld de fineste som noensinne er utgitt på popfronten (de som prøver å fortelle deg at Gabriel er rock, tar feil).

For sånn ser den vellykkede diskografien til Gabriel ut (alt annet er løgn): Fire og et halvt album utgitt i tidsrommet 1980–1992. Etter dette har det strengt tatt vært en jammerdal.

De fire første albumene til Gabriel var uten tittel. De heter altså Peter Gabriel, Peter Gabriel, Peter Gabriel og (det sier seg selv) Peter Gabriel. Det ble for mye for det amerikanske markedet, slik at Gabriel ble tvunget til å gi dem tulletitlene Car, Scratch, Melt og Security.

Vi kan hoppe bukk over de to første albumene. Det første fra 1977, sterkt Genesis-influert, har riktignok et par gode klassikere som Solsbury Hill og Here Comes the Flood. Men det er ellers altfor sprikende og sjangerforvirret til å virkelig feste seg. Oppfølgeren fra 1978 er en forglemmelig affære, der Gabriel var på leit etter et eget (rocke)uttrykk. De få gode låtene drukner i en ullen, mislykket produksjon (merkelig nok fra Robert Fripps hånd).

I 1980 kommer Gabriels første fulltreffer og kanskje hans beste album (album nummer tre altså, eller Melt). Albumet er dystert og paranoid, med tekster hentet fra dypet av menneskekjelleren, om psykopater og presidentmordere, med skjærende gitarer, fryktinngytende lydkulisser og trommer uten cymbaler. Der er her vi for første gang hører vokalisten Gabriel i sin fulle bredde: Sårt, melankolsk, men også desperat, og med den kjente falsettknekken som dramatisk høydepunkt.

I 1982 kommer album nummer fire (Security), også dette er dystert epos, med absurde nesten-hits som Shock The Monkey og I Have The Touch. Denne gangen er gitarene byttet ut med synther og samples. Gabriel er den første som benytter seg av det grensesprengende Fairlight CMI-systemet. Resultatet blir nær industrielt. Gabriels gode venn Kate Bush lar seg inspirere til utgivelsen The Dreaming. Mange flere følger i Gabriels fotspor. Gabriels to første kanonalbum setter en solid standard, han oppnår et rykte som popmusikkens fremste innovatør.

I 1989 gir Gabriel ut Passion, filmmusikken til Martin Scorseses (den gang) kontroversielle Last Temptation of Christ. Passion er i all hovedsak et instrumentalalbum. Det er kjemisk fritt for hits. Gabriels vokal er bare tilstede her og der som mektig lydkulisse (blant fansen kjent som gabrielese). Kort fortalt er Passion en folkemusikkplate bearbeidet av Gabriels særegne harmoniske strukturer, synth-teksturer og rytmisk tyngde. Det kom som en overraskelse på mange. For de av oss som hadde fulgt Gabriel, var det ikke merkelig i det hele tatt. Han hadde lenge vært opptatt av såkalt verdensmusikk. Han hadde etablert Womad-festivalen i England og i tillegg stiftet et eget plateselskap, Real World, som hadde til formål å spre «etnisk» musikk fra alle verdensdeler. Passion satte nok en gang standarder, denne gangen i filmbransjen. Gabriels bruk av armensk duduk i åpningsnummeret The Feeling Begins er for eksempel kopiert mangfoldige ganger av andre filmkomponister.

Peter Gabriel i 1980
Peter Gabriel i 1980

Med albumet fra 1986 tar Gabriel steget fra å være kritikerfavoritt og kultartist og opp til superstjernestatus. Av hensyn til plateselskapet velger han å gi albumet en tittel, vel å merke en ganske lakonisk tittel; So (legg merke til o i kursiv). Låter som Sledgehammer, Don’t Give Up og In Your Eyes føyk rett til topps på hitlistene verden over. Videoen til Sledgehammer vant MTV-awards i konkurranse med A-has Take On Me. So er på alle måter et rendyrket pop-album, altså et fullstendig brudd med den bekmørke stemningen på de foregående platene. Til dette formålet hadde Gabriel pussig nok hyret inn roots-produsenten Daniel Lanois. Det skulle bli en utfordring. Perfeksjonisten Gabriel drev Lanois til vanvidd i en studio-prosess som tok nesten to år. Sluttresultatet ble likevel en suksess etter alle mulige målestokker, også kunstnerisk. So er en perfekt plate: Produksjonen er glassklar, storslagen men likevel luftig og atmosfærisk, komposisjonene sitter som et skudd (ingen låter er dårlige), stemningen er melankolsk og håpefull og vokalen til Gabriel er enestående sår, myndig og sprudlende (hør på Red Rain, Gabriels aller fineste). På So gir også Gabriel albuerom for sine faste makkere, bassisten Tony Levin, gitarist David Rhodes og trommeslager Manu Katche. Peter Gabriel fremstår som et band.

Etter noen års ventetid kom altså den lenge etterlengtede Us i 1992. Selv om også denne på mange måter er en god plate, markerte den også begynnelsen på slutten for en storhet. Til min den gang store forargelse anmeldte min venn Tore Neset Us for Dagbladet «Etnisk nestenulykke», skrev han. Han hadde så klart rett. Enkelte låter på Us er blant Gabriels klassikere, som Come Talk to Me og Secret World, mens andre låter er overraskende seige og fantasiløse. Særlig der han prøver å kopiere Sledgehammer-suksessen går det galt. Låter som Steam og Kiss That Frog er fryktelige, baktunge forsøk på å lage hvit soul. I tillegg bommer Daniel Lanois grovt på dette albumet. Det var nok meningen at lydbildet skulle være organisk, mer på hjemmebanen til Lanois, så å si, men resultatet ble dessverre et innestengt og frustrerende uforløst stykke arbeid. Inntrykket av en artist med sviktende kvalitative vurderinger meldte seg. Og verre skulle det bli.

Det er nok ingen overdrivelse å hevde at Gabriel gikk på trynet med Up i 2002. Her strever Gabriel åpenlyst med å komme à jour med det som var hipt og kult den gang, men uten å komme i nærheten. Gabriel drukner nesten alle tilløp til gode låter i en kakofoni av baktung produksjon. Det ble for mye av feil ting. Der overproduksjon har vært et adelsmerke hos Gabriel («more is more»), ble det en gedigen hemsko på Up. Gabriel gikk fra å være innovatør til å bli en kopist, både av seg selv og samtiden. Hans forsøk på å kopiere egen angst fra åttitallet falt fullstendig gjennom. Som middelaldrende, snill, mett og fornøyd bestefar ga det liten troverdighet å spille kyniker.

Gabriels fall ble enda tydeligere i 2010 og fremover. I denne perioden ga han ut tre unødvendige album med symfoniorkester (sånt gjør man bare ikke!). Både med egne gamle låter og med andres gamle låter samt andre gamlinger som tolket hans gamle låter. Alt var grusomt. Og pinlig. Og uforståelig. Men mest av alt: En hån. Blodfans som likte dette var Gabriel-kultister, ikke skikkelige fans. Derfor begynte jeg allerede for flere år siden å grue meg til den lenge varslede i/o. How deep can you go? En ekte fan bør grue seg når det er grunn til det.

Menskurruhasettagitt!!??

Det er bare å innrømme det: i/o er blitt et strålende album. Det er til å bli rørt av. Gamlefar har skjønt at hans ettermæle sto på spill! Men i/o er ikke uten videre et enkelt album. Det sniker seg innpå deg og det tar tid. Gabriel lager enklere låter enn noensinne, men i detaljene fremstår de til tider usigelige vakre og fulle av hendelser (bruk hodetelefoner, høyt).

Kort fortalt har Gabriel denne gangen begynt i den riktige enden, i en erkjennelse av at det er bedre med verdighet enn å høres kul ut. Selv om i/o er umiskjennelig Gabriel, har han også valgt å roe ned det meste. På mange måter bærer albumet preg av en mann som har kommet til en erkjennelse av at livet går mot slutten. Tekstene spinner mye rundt dette, men uten at det blir patetisk og mørkt (av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på Rolf Jacobsens siste diktsamling Nattåpent underveis i lyttingen.) Her fra And Still, tilegnet Gabriels egen mor:

All gone away

All gone away

I place my head against your skin

As I did as a boy

 

And Still your hands feel cold

Those hands that brushed my hair

I feel you everywhere

And I’ll carry you inside of me

In every place that I will be

Det er ingen desperat Gabriel vi møter, men en klok Gabriel, både tekstlig og musikalsk. De fleste låtene har en myk, repetitiv struktur, med et ganske tradisjonelt band-oppsett (Tony Levin har aldri har prestert bedre), der dramaet dels skjer i kulissene (mye av synth-krydderet på plata er for eksempel snekret sammen av Brian Eno), dels som smygende torden og dels som vakre, lengevarende crescendoer ofte anført av strykerne i The New Blood Orchestra, anført av dirigenten og komponisten John Metcalf. Helheten er blitt til små historier, med stort drama. Den storslåtte Gabriel er til stede, men kun i mindre kontrollerte former og uten at dårlig tenkt kakofoni overstyrer. Det mest slående med i/o er at Gabriel fremstår så stødig og sikker, som om han endelig har kommet hjem.

Noen skjønnhetsfeil finnes likevel.

Åpningslåtene Panopticom og The Court er åpenbart låter som ble påbegynt tidlig i i/o-prosessen. Selv etter mange lyttinger er det vanskelig å få tak på dem og enda vanskeligere å like dem. De henger ikke helt sammen som komposisjoner, selv ikke som prog. Låtene, og særlig Panopticom, skjemmes av litt banale overganger og «ompa-komp».

Det skal sies at låtene har en slags funksjon på et album som på mange måter er et konseptalbum. De er dystre, harde låter. Ideen til Panopticom er direkte hentet fra Jeremy Benthams totalitære fengselsløsning. En installasjon der man kan overvåke alle fangeruten at de selv kan vite om de blir overvåket eller ikke. Veldig meta altså. The Court handler om domstoler, men antagelig mest om sosiale medier, om hat og kansellering, og om gapestokker. Slik anskueliggjør de to startpunktet for en tematisk reise fra det håpløse til det håpefulle, fra det kyniske til det menneskelige. Det er godt tenkt, men ikke perfekt uført. Både fordi de to låtene ikke er gode nok, men også fordi helhetsinntrykket forstyrres såpass at terningkastet mister ett øye (seks til fem).

Det er først når Gabriel løfter blikket fra elendigheta at i/o virkelig skinner. Med unntak av den lett forglemmelige tilbake-til-gamle-synder-Kiss that Frog- kopien, Road to Joy, er resten av albumet en tour de force. Ni glimrende av tolv spor er en solid beholdning. Flere av låtene på i/o glir rett inn i Gabriels kanon. Den fantastiske, skamløst eskalerende pop-pastisjen Olive Tree. ... Og den vemodige, vakre balladen So Much: ...

Ah, there's so much to aim for

You cannot shoot at the sun

But all of it just comes and goes

There's only so much can be done

Det er så sant. Selv har jeg sett gjennom alle bøkene jeg ikke har fått lest i hyllene hjemme, og nå slår det meg at jeg ikke har tid til å lese alle sammen .... Akk ja ...

Den siste halvdelen av Four Kind of Horses er noe av det mest symfonisk storslagne og vakre noensinne fra vår mann. De tre siste sporene, This is Home, And Still og Live and Let Live (siste side på den doble vinylen) utgjør en svimlende helhet som vokser seg inn i popens himmelrike.

i/o kommer i to utgaver, eller rettere: den er mikset i to versjoner, Dark Side Mix og Bright side mix. Henholdsvis skrudd sammen av lydguruen Chad Blake og Mark «Spike» Stent. Forskjellen på de to høres ganske godt, også for et utrent øre. Stent er en detaljist, med sans for subtekstuelle lydbilder og et ganske polert poputtrykk. I Dark-side-miksen til Blake får du mer rytme og bass, den er mer «skitten» og «organisk» i uttrykket. Selv foretrekker jeg Blake, særlig fordi vokalen til den aldrende Gabriel er mer naken, uten for mye studiojuksing. Gabriel synger uansett fremdeles som en gud, selv om de høyeste tonene presses frem med litt større anstrengelse enn før. Kjøper du vinylen anbefaler jeg Dark Side (selv om blodfansen må ha begge, det sier seg selv). For streamere spiller det ingen rolle, begge miksene er å finne på digitale plattformer.

Gabriel er gjenoppstått. Men det er mørke skyer på horisonten. Gabriel har allerede antydet at det kommer et album til.

Hvordan skal det gå?

Powered by Labrador CMS