Natur- og designhistorie til fjells

Skal en være ute i kulda, trenger en klær, og varme klær kan være dyre. De ser ikke alltid ut slik jeg vil ha dem. Design og hva de kan brukes til matcher ikke pris, og mye av det som ser ut som en ullgenser, har bare looken av ull. De inneholder ikke et gram. Jeg bestemte meg dermed i første omgang for å bli selvforsynt med tykke, store ullgensere, varme luer i farger og mønster jeg selv vil ha, ullsokker og votter. Skulle jeg klare dette, måtte jeg lære meg å strikke.

Det er ikke lenger bestemødre som strikker. Ull er gull og en strikkebølge har feid inn over kontinentet. Alt fra trendsetterne som går på podiet for store merkevarer som Gucci, til olympiske gullmedaljevinnere i baris og speedo observeres nå med strikketøyet på fanget. Jeg snakker her om den britiske stuperen Tom Daley.

Første par votter.Foto Anne Viken, Instagram

Et uttalt mål for juleferien var dermed å lære meg å strikkekunsten. Jeg antok at jeg kunne få til et par votter og kanskje en sokk. Under en mentor med lang fartstid i strikking, satte jeg meg i sofaen ved juletreet. Hva jeg antok å få til viste seg å være feil. Strikke var ikke vanskelig, bare uvant for et menneske som er vant til å kjøpe ferdig. Jeg endte opp med et par sokker, to par tova votter, en dukkemann og et pannebånd. Det meste var noe skakt, men et sted må man starte, metoder må læres og universet for muligheter ekspanderte mens jeg gikk gjennom strikkementorens bokhylle, full av strikkebøker og oppskrifter.

Alt går faktisk an å lage.

På Instagram (Facebook er gårsdagens plattform) kan vi se strikkebølgen som feier over verden, kanskje hjulpet av en pandemi der folk har tilbragt mye tid hjemme hos seg selv. The Guardian melder at mannlige ikoner, som Tom Daley, sender menn mot garnbutikkene. Før jul lanserte Daley også sin egen garnbutikk på nett. Her selger han, slik også mange norske garnbutikker gjør, garnpakker. Vil du strikke deg en ultrahip genser, trykker du bare bestill. Tenke trenger du ikke gjøre. Garn, pinner og oppskrift kommer dumpende ned i postkassa. Mønstrene er Daleys egne, iøynefallende, inneholder sterke farger og funker for den som vil lyse på byen. Han bruker strikking meditativt, for å slappe av før store konkurranser som OL.

Kjendiser deler sine egne strikkepakker, tagger og deles videre. Og folk strikker så garnstøvet står. Bølgen vokser og slår inn over flere og flere.

Her på berget har vi også en rekke strikkedesignere. Der Daley gjerne viser frem gensere i baris, deltar på kjendiseventer og sender live strikkesessions på TikTok, poserer Lasse Matberg foran berg og gamle hus. Strikkeboken Lassestrikk inneholder gensere som kan ta deg varm over Atlanterhavet i åpen båt. Dette er ikke små, tynne plagg ment for en kveld på byen. De er designet for kaldt nordisk vær. Mange er store og solide, beregnet på et hardbarket folkeslag som nedstammer fra vikinger, inspirert av en langstrakt strikkehistorie. For er det noe vi har drevet med her i nord, så er det strikking. Vi tovet til og med vikingseil av saueull. Å brenne det tova ullseilet på et vikingskip i kamp var en alvorlig skade når vi vet at det tok flere kvinner opp mot et par år å lage et nytt, for ikke å snakke om all ullen som måtte kjøpes inn. Et seil var svært verdifullt.

Skal vi tro forskningen som viser at erfaringer kan arves ned, har mange av oss bokstavelig talt strikking og toving i blodet, både kvinner og menn.

Linka Neumann designer vakre villmarksgensere, pledd og puter, og gir en aura av mytisk og myteomspunnet friluftsliv og nærkontakt med natur og ville dyr. Dette er klær for friluftsfolk. Klærne er beregnet på bruk utendørs. De to første bøkene heter Villmarksgensere, og den tredje Villmarksdesign. De har slått an ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Her er det noe for alle. Og felles for alle strikkedesignerne, er at de har plagg som er innpakket i en historie. Og norsk strikkekunst er i sterk grad pakket inn i villmark, kulde og natur. Men der tidligere design viste hester og koner i stakk, nasjonalromantikken, viser dagens design like godt potespor fra huskyer, friluftslivet representert ved hundekjørere. Ispedd finner en glimt av de gamle tradisjonene, nå i ny drakt. Det kjøres ikke bare hund på Nordkalotten, men over hele landet.

Ullgarn finnes i utallige farger og varianter, alt fra billig ull på Spar Kjøp til eksklusivt håndfarget garn solgt rett fra produsent. Det finnes akryl, nylon og blandinger av ulike materialer, alt etter bruk, behov, mønster og dine personlige preferanser. For en nybegynner er det som å trå inn i et nytt univers. En gjør seg stadig nye erfaringer, for eksempel at å strikke seg en ullue i akkurat de fargene en ønsker seg selv, er gjort på en kort kveld. Alt mens en lytter til lydbøker, får tid til å høre på podcaster, pluss at YouTube kan løse ethvert strikkeproblem. Det er avkobling. Og her finner en kanskje noe av årsaken til at strikking slår an i vår tid. Heller enn å surfe hit og dit, sitter en i ro og fokuserer, time etter time.

Bibliotek og butikker har mengder av strikkebøker. Nasjonalbiblioteket har store mengder som ligger åpent tilgjengelig, alt fra ukeblader til håndarbeidsbøker og norsk strikkedesign. Det er et skattekammer som stiger opp.

Og hele samfunn følger med. Det en strikker, kan en poster en på Ravelry, appen for strikkere. Der kan en bygge den internasjonale strikkekretsen sin opp, finne tips fra hele verden og dele sine egne. Sharing is caring, heter det i dag. Den som deler, får noe tilbake. I tillegg poster en det en strikker på Instagram. Her kan en tagger designeren og få det videredelt. Slik skaper en seg strikkekontakter over hele verden og blir del av en strikkende offentlighet.

Nå er det omtrent fem uker siden jeg lærte meg å strikke og jeg er nå, takk til drittvær og en noe overraskende hekting på strikking, over halvveis i min første genser, pluss har strikket flere luer. Jeg elsker luer, men det er å strikke en genser som er å anse imponerende. Jeg mener i alle fall det og er fremdeles helt forskrekket over at jeg faktisk får det til. Var det så lett? Ja.

Så hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Og det er kanskje dette flere og flere oppdager. En kan kombinere farger og design. Det har bare vært fremmed for mange av oss å lage egne klær. Å strikke en genser fremstår som en ganske komplisert oppgave. Men fremmed er det ikke. Å lage klær er noe vi har gjort i tusenvis av år. Slik håndverkere har knyttet kontakt på tvers av kontinenter, russerne solgte pomorbollene sine til fiskere som bragte dem nedover norskekysten, kommer en via sosiale medier i kontakt med en internasjonal verden av andre strikkere. Håndverket er internasjonalt.

Og epoken der en var lenket til fabrikkproduserte klær, er en saga blott. Det er jo ikke slik at en bare kan strikke tykke gensere. En kan også strikke florlett sommertøy. Jeg har lært meg flere nye ord. Det ene er badedrakttråd.

For øyeblikket holder jeg på med å tegne av mønster fra den norske strikkedesigneren Else Poulsson. Jeg overførte det til en lue. Luen ble for liten, men via prøving og feiling lærer en, og planen er nå å overføre det til en mye større lue, og kanskje en genser. Og slik designerne av mønster på porselenet fra Figgjo, Porsgrund og Egersund er kjente for samlere av porselen, er Poulsson et kjente navn for mange som er opptatt av norsk design. Best kjent er hun kanskje for bildeteppet som henger bak ordførerpodiet i Oslo rådhus. Men den gang Poulsson tegnet opp steilende hester, kvinner i stakk, reinsdyr og fugler, var strikking noe en gjorde mye av nødvendighet. Det var også en kvinnfolkaktivitet.

Slik er det ikke i dag. Å strikke er ikke en nødvendighet. Det er også retro å si at det bare er for kvinner. Det har blitt unisex. At det er identitet, er en selvfølgelighet. Det sier noe om deg hva du bruker fritiden på. Det sier også noe om tiden.

I dag er det også en trend i tiden å lage selv, alt fra mat til møbler, noe som følger i fotsporene av klima og miljø, men også i sporene av velstand og fritid. Vi har tid og råd til å droppe kjedelige kjøpegensere og strikke våre egne solide plagg. Billigere er de ofte, men ikke alltid. Å strikke kan nok være, men er ikke nødvendigvis et sparetiltak. Det trengs pinner i ulike tykkelser og lengder, og den som ønsker seg en genser som er helt og holdent laget i Norge, kan lett velge norsk garn. Det har blitt lagt ned mye arbeid i å få norsk ull i bruk og Norge har flere produsenter av vakkert ullgarn.En må også ha tid til å strikke plaggene ferdig.

Genseren jeg strikker er av norsk ull, Troll og Blåne, fra Hillesvåg ullvarefabrikk. Foredling av ull til garn er del av industrihistorien. Det er billigere å kjøpe billig import, men skal det være, skal det være, og jeg gikk for norsk kvalitet, noe som kan være risiko for en nybegynner. En risikerer å sitte igjen med en genser i kvalitetsgarn, skakk og skeiv, full av feil, men jeg var omtrent like fortapt i en garnbutikk som en fisk på land. Oppskriftene så ut som greske symbol og jeg ble helt tett i pappen da en ekspeditør ville regne om meter fra det dyre garnet til et billigere. Jeg krysset dermed av en strikkepakke for Tusseladd polar-genseren på nett. Da fikk jeg alt jeg trengte rett i postkassa uten å måtte tenke.

Jeg har aldri strikket en vrangbord til genser, rotet til hele borden og laget enorme vaser av garnet, da jeg aldri før har sett et nøste som er kan se ut til å være laget på hespetre. Garn for over tusen kroner lå i enorme knuter mens jeg måtte rekke opp borden gang på gang. Klokken gikk og jeg kom ikke av flekken, men ble ikke irritert. Rekke opp er del av prosessen, alle strikkere rekker opp, og jeg så for meg lange rekker av egen design, store stabler av gensere og hadde ingen planer om å gi opp. Så, ved hjelp av tett i tett med markører som hjalp meg å telle masker, fikk jeg borden til. Ute høljet regnet ned. 24 strikketimer og to lydbøker senere hadde jeg omsider en arm og bolen klar.

Den store, tykke villmarksgenseren Tusseladd polar designet av Linka Neumann, blir uten tvil den mest eksklusive genseren jeg noen gang har eid. Mønsteret, designen, vil også antagelig gå inn i strikkehistorien sammen med annen populær norsk design, Turi fra Figgjo flint, Hester og kvinner av Sara Poulsson og Sort Kløver fra Egersund Fajansefabrikk.

Forskjellen er at strikkedesign er laget for at folk skal lage det selv.

Disse plaggene ryker ikke etter et par år. De er ment for bruk. De kan lett repareres. En kan, slik en bygger sin samling av norsk design på møbler og porselen, bygge et klesskap fullt av solide, vakre og anvendelige klær, klær som forteller noe om den som står bak, samt sier noe om design og om strikkehistorien som pågår akkurat nå. Om meg forteller den at jeg har fritid, liker å skape ting, er interessert i design og er, som mange i min generasjon, møkk lei av å kjøpe alt ferdig. Og jeg endte opp med å lære meg et håndverk, også omtalt som kunsthåndverk.

For det er nettopp et solid og nyttig håndverk strikking er.