En reise gjennom skoger av papp

Du har hørt det før. Hytter som før lå fritt, ligger nå druknet i skog. Langs fjordene kjører turister i grønn tunnel. Rundt setre på fjellet står gresset høyt sammen med einer og or. Norge gror igjen, heter det. Det er ikke første gang, men årsakene er ikke de samme som før.

Også etter Svartedauden vokste skogene i Norge.

Folketallet stupte, gårder lå brakk, færre beitedyr dro til fjells om sommeren, færre mennesker hentet ved. Skogen vokste. Vi ser i tiden etter pesten at folk bygget seg større hus. Senere igjen ser en atter at husene krympet og noen bygninger ble bygget av stein. Folketallet tok seg opp, flokkene av beitedyr vokste, tømmer ble atter mangelvare eller dyrt.

Mange steder ble landet nær avskoget.

Flere steder var det også knapt om beiter for den tids mengder av husdyr. Kuer var jo mye mindre enn de er i dag, rundt 250 kilo mot dagens 600 kilo. De melket også mye mindre, per hode. I 1930 melket en norsk snittku i Kukontrollen for eksempel 2449 liter, mot nærmere ti tonn i dag. Nordmenn brukte også langt mer melk i matlagingen, per hode, enn i dag. I 1952 brukte vi i snitt 245 liter melk per person.[i] I 2015 var dette sunket til 87 liter.

Skulle de små kuene som melket lite per hode, klare å melke nok til en så melkehungrig befolkning, måtte de være mange.

På femtitallet huset Norge estimert rundt 700 000 melkekuer. Antall kuer er beregnet utfra tall fra Kukontrollen og SSB[ii]. I tillegg kom rundt to millioner sauer. Gårdene var avhengig av fjellbeiter om sommeren for å skaffe nok fôr. I 2021 hadde vi til sammenligning 212 000 melkekuer som lever ganske andre liv, hjemme og inne om sommeren. Fjellbeitene er ikke lenger så viktige. Knapt halve næringsinntaket til dagens melkeku kommet fra gress. Resten kommer fra kraftfôr.

Fjellbeitene var viktige før, den gang vi var et land uten olje, uten tilgang til ubegrensa mengder importerte ingredienser til kraftfôr. På fjellet krydde det av kuer på størrelse med dagens årsgamle kalver. Om sommeren holdt mye folk til på setre og støler på fjellet sammen med buskapen. Skog og ved gikk med til å lage ost, holde varmen og lage mat. Buskapen gnagde ned alt grønt som vokste opp, inkludert stiklinger av nye trær.

Der jeg i dag går med motorsag rundt stølen i Sunnfjord for å rydde vei gjennom krattskog, gikk mormor på 1930-tallet en kilometer etter ved.

Hus ble flyttet fra gård til gård, fra støl til støl. Spor i tømmeret viser at stølshuset er brukt om igjen. Hvor gammelt det kan være, vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang hvem som bygget det. Jeg vet bare at på 1860-tallet, den gang det ble satt der det står i dag, ble mange stølshus i området bygget av stein.

Steinstølene forteller en historie.

En historie forteller også krattet som i dag vokser opp. Det forteller om samfunnsendringer, klimatiske endringer, om dyrehold, kostholdstrender og avl på en stadig mer effektiv melkeku. Det er langt færre dyr som beiter til fjells. Kua er ofte ikke på fjellet. Den går ofte rundt hjørnene hjemme på gården. Et ukjent antall kuer står i luftegård. Folk springer ikke rundt i skogen og hogger ved. De færreste hogger tømmer selv. Tidene har forandret seg, slik de stadig har, både for folk og fe.

Og skogene følger med.

Tilveksten av skog i Norge er beregnet til 25,5 millioner kubikkmeter, mens hogsten de siste hundre årene har ligget på ti millioner kubikk hvert år. Vi hogger altså under halvparten av tilveksten. I norske skoger står mest gran, men det er lauvtrær som står for den største veksten i volum.

Volumet av lauvtrær er nå 3,4 ganger så stort som det var på 1920-tallet, den gang min mormor så smått startet sin karriere som stølsjente i de nær treløse åsene i Sunnfjord.

Og dette syns. Den som kjører langs norske veier på sommerferie, vil se det over alt, lauvskogen som kryper inn på veiene i norske bygder. Men hva er det vi ser? Det vi ser er ikke villmark. Villmarken ser ikke sånn ut, er ikke så artsfattig. Det vi ser er attgroing, tilgrodde kulturlandskap, tatt over av de vekstene som vokser raskt, som kjapt tar over.

Og hva nøyaktig er det som vokser opp? Mye av lauvskogen som vokser opp er orekratt.

For å sette meg inn i fenomenet har jeg lest bestselgeren Hel ved, en bok som er verdt tiden for alle som har interesse av skog. Nordmenn liker godt å legge i ovnen med bjørk. Bjørka gnistrer ikke, soter lite, brenner effektivt, skaper lite aske og gir mye varme per kubbe. I andre enden av skalaen, den dårligste veden du kan få tak i, ved som brenner raskt opp, avgir lite varme per kubbe og krever mange timer arbeid for liten gevinst, finner vi gråoren.

Brennverdien for gråor er knapt høyere enn papp.

Norge er med andre ord i ferd med å dekkes av store mengder kratt med brennverdi som papp.

Pappskogen vokser raskt, har ingen bruksverdi, verken som ved eller tømmer, men formerer seg i en skrekkelig fart. Raskt tar de over områder som går ut av annen bruk, eksempel som ikke lenger brukes som slåttemark eller beiter. Oren er, sammen med einer og bregne, blant de første artene som tar over gamle kulturmarker. Andre vekster forsvinner, sammen med insekter og dyr.

Det er dette en kan se, når en kjører langs norske veier om sommeren. I store deler av landet reiser en gjennom kratt. Norge er i dag preget av attgroingslandskap, en overgang fra en tid med mye beitedyr til en tid der de fleste dyr lever inne og vi har annen bruk av landskapet. Temperaturendringer spiller også inn. Flere faktorene interagerer.

Resultatet er uansett en enorm vekst i lauvskoger.

Ser en nærmere etter, ser en at de står tett, ofte i kratt, ofte i store klaser, ofte uten særlig andre arter i nærheten enn typisk bregner og høyt, stivt gress. Komme seg frem er ofte ikke så enkelt, heller ikke for beitedyr, verken ku, sau eller hjort. Grønt betyr jo ikke næring for dyr. Beitedyrene kommer like lite frem som oss. De må gå rundt. Og hva skal de inn i krattet etter, når det står gress utenfor?

Naturen er innstilt på å spare energi. Beitedyr er like late som oss. De spiser heller ikke bark, annet enn hjort og elg, og hjortedyrene fortrekker furu og gran, ikke or.

Eneste som trives i dette krattet, utenom flåtten, er motorsag.

Da undertegnede ryddet gråor på stølen i vår, var motivasjonen å åpne landskapet, gi andre arter rom og skaffe ved, selv om utbyttet av ved ikke var særlig godt med tenke på hvor mange kubber av or som går i ovnen for å holde stua varm. Or er ikke vinterved.

Og hva var det vi så da vi ryddet?

Der gråoren vokste fantes knapt andre arter. Bjørka var borte fra hele områder. Bringebær var borte. Selv kvitveisen var fortrengt. Det var grønt gress, men sauer kommer seg ikke frem i krattet. Og der sauer ikke kommer seg frem, blir ikke bakken gjødslet. Gjødsel er ikke noe mennesker fant på. Naturen fant på dette selv.

Sirkelen i pappskogen er ikke god.

Skogen var sammenfiltret og knapt mulig å komme frem i. Jeg klatret av sted, i altfor varme verneklær, i tette vaser av trær. Oren tar lyset, tar næring fra bakken og konkurrer ut andre arter. Motorkjedet slites ikke slik den slites på hardere treslag som eik og asp. Kubbene tørker raskt. En stor kubbe veier knapt noe og kan ikke brukes som treningsmanualer, med mindre du da ønsker å fremstå kjempesterk ved å løfte hele trær.

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Det er vekt. Og blant trærne er oren en lettvekter.

Denne skogen vokser nå opp over store deler av Norge. Skog som koster mer enn den smaker å rydde. Og hva skjer? Den blir ofte stående, i første omgang som tett kratt. Rydde alt klarer vi neppe. Da må hele folket i arbeid, og da med motorsag. Før klarte ikke Norge seg uten utmarksbeiter. Nå har de i stor grad forsvunnet. Der 700 000 små kuer før beitet, er det mange steder ufremkommelig.

Og slik forteller landskapen en historie om et land som er kraftig endret, for den som vet, vil også se. Langs veiene står krattskogen tett. Langs norske fjorder kjører turistene i grønn tunell. På vei opp fra bygdene trasker en ofte i kratt. Landskapet og skogene snakker ikke, men det sammenfiltrede krattet og det høye gresset forteller en historie om store samfunnsendringer.

Noter

[i] Melkeforbruk. SSB https://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/1953.pdf

[ii] Norges offisielle statistikk XII 54. Jordbruksstatistikk 1960. Statistisk sentralbyrå Oslo 1961. Tabell 15, side 20. https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xii_054.pdf