Sett SV på sidelinjen

I går ble det klart at budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og SV er i ferd med å låse seg. I dag vil det anstrengte forhandlingsklimaet bli drøftet mellom de parlamentariske lederne på Stortinget.

Bakteppe for uenigheten mellom partene er til dels svært omfattende og kostbare forslag fra SV. I forrige uke la SVs finanspolitiske talskvinne Kari Elisabeth Kaski frem SVs alternative budsjettforslag, der partiet foreslår å øke skattene med over 20 milliarder kroner. Partiet ønsker å øke formuesskatten med 14,7 milliarder og inntektsskatten med 7,3 milliarder.

Etter det som er kjent fra forhandlingene så langt, skal allerede Regjeringspartiene ha innfridd krav fra SV om å flytte på over 3 milliarder kroner i budsjettet, men det dette er langt fra nok for Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski: «Det kan være litt nyttig at de selv har lagt på bordet de summene det blir forhandlet om her. Det er ingen parti på Stortinget som ville akseptert et forlik i dette landskapet», uttalte Audun Lysbakken om de lekkasjene fra budsjettforhandlingene til NRK i dag.

Stort flertall mot SVs forslag

Audun Lysbakken har delvis delvis rett i at 3 milliarder kroner ikke er å regne som et stort beløp i denne sammenhengen, men det er ikke ensbetydende med at SV burde gis større gjennomslag i budsjettet. SVs politiske plattform skiller seg betydelig fra hvor det politiske tyngdepunktet i Norge ligger.

Selv om de borgerlige partiene på Stortinget nå er i mindretall, utgjør disse partiene likevel sammen med de to regjeringspartiene et stort flertall mot å gjennomføre den type endringer i landets statsbudsjett som SV nå ønsker å forhandle inn.

Dette burde også komme til uttrykk i budsjettforhandlingene på Stortinget. Og det finnes da også en meget enkel måte for de borgerlige partiene å fjerne SVs forhandlingsmakt på: Å stemme for regjeringens budsjettforslag slik det foreligger.

Rent teknisk kan dette skje ved at enten Høyre eller Frp, eller både Venstre og KrF varsler at de vil være villige til å stemme for Regjeringens budsjettforslag gjennom subsidiær stemmegivning. Om dette gjøres vil statsbudsjettet med Regjeringens tilleggsnummer ha flertall i Stortinget – med eller uten SVs stemmer.

Fire gode grunner til å stemme for Regjeringens budsjett

At opposisjonen stemmer for regjeringens budsjett som det foreligger, har vel knapt skjedd i norsk historie. Det er likevel gode grunner til at minst ett av de borgerlige partiene på stortinget skulle ønske å gjøre dette.

For det første er statsbudsjettet som ligger til behandling i Stortinget utarbeidet og fremlagt av den nylig avgåtte borgerlige regjeringen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har riktignok endret litt på budsjettinnstillingen ved å fremlegge et eget tilleggsnummer, men disse endringene burde ikke anses for å være så omfattende at man heller vil gi SV økt innflytelse på norsk politikk, enn å stemme for dem.

For det andre vil en slik manøver fra et av de borgerlige partiene sette en klar presedens for hele den kommende Stortingsperioden om at SVs ikke kan gjøre seg for vanskelige i forhandlinger med Regjeringen. Fra et borgerlig perspektiv er det bra for landet. SVs forhandlingsmakt i møte med Arbeiderpartiet og Senterpartiet bygger i hovedsak på en situasjonsforståelse om at regjeringspartiene ikke har noe annet valg enn å forhandle med dem. Den forhandlingsmakten er det ingen grunn til at de borgerlige partiene skal ønske å gi til SV.

For det tredje vil et slikt grep også vil forskyve det interne forhandlingsklimaet i Regjeringen. I Arbeiderpartiet finnes dels krefter som selv ønsker å plassere partiet lenger til venstre. De ønsker samarbeid med SV, og fremstiller samarbeid mot høyre som urealistisk. Men hvis borgerlige partier stemmer for regjeringens budsjett, vil Arbeiderpartiet vil ikke lenger kunne argumentere overfor Senterpartiet om at Regjeringens politikk må hensynta behovet for et konstruktivt forhandlingsklima med SV. Det vil i seg selv bidra til å flytte regjeringen til høyre i det politiske landskapet, og dermed bidra til å gi landet et best mulig styre.

Det fjerde argumentet er at et slikt utspill også vil fremvise de borgerlige partiene som en konstruktiv opposisjon på Stortinget. Ved å opptre slik øker man sannsynligheten for at man kan få til forlik med Regjeringen i denne stortingsperioden også på andre felt, slik at man får utøvd noe politisk innflytelse, til tross for at den borgerlige blokken nå er i mindretall. Dermed får også borgerlige velgere mer igjen for stemmen sin.

Borgerlige for Støre!

Hva vil så skje om de borgerlige partiene annonsere at de er villige til å stemme subsidiært for statsbudsjettet? En slik beslutning vil ikke nødvendigvis innebære at budsjettforhandlingene mellom SV og regjeringspartiene avsluttes, ettersom sistnevnte part antagelig vil se en langsiktig interesse i å holde SV noenlunde fornøyde.

Regjeringen vil antagelig derfor ikke bryte helt med SV, men dynamikken i forhandlingene vil likevel bli helt annerledes.

Så lenge regjeringen ikke har noe annet alternativ enn å forhandle budsjett med SV, er Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski i en posisjon der de kan kreve gjennomslag. Om budsjettet derimot uansett vil ha flertall i Stortinget, er situasjonen den at SV ikke lenger kan kreve, men blir i stedet avhengig av å få de gjennomslag som Regjeringen tenker det kan være greit å unne dem.

Hvorvidt en slik strategi vil være effektiv for de borgerlige partiene, vil også tildels kunne avhenge av hvilke borgerlige partier som tilbyr seg å stemme subsidiært.

Frp er kanskje det partiet man kunne tenke seg at ligger nærmest å komme på ideen om slik subsidiær stemmegivning, men annonsering av dette fra FrPs hold vil lettere kunne avfeies som rent politisk spill, enn om det skulle komme fra noen av de andre borgerlige partiene.

Den mest effektive formen for subsidiær stemmegivning er derfor mest sannsynlig at Høyre annonserer villighet til dette, og at partiet potensielt også overbeviser de øvrige borgerlige partiene om å gjøre det samme.

Det fremstår som et klokt grep, i det minste om man ønsker å forhindre at SVs forhandlingsmakt reverser det man har fått til gjennom åtte år med borgerlig styre.