Om velferdsstatens nasjonale forutsetninger
Velferdsstaten bygger på en forestilling om et nasjonalt fellesskap. Det må idealister av alle striper ta inn over seg.
Redaksjonen i Minerva har invitert meg til å kommentere min siste bok, NASJONALSTATEN. VELFERDSSTATENS UTFORDRING og
Kristian Meisingsets omtale av boka på
www.minerva.as 11. juni. Det var forøvrig gjennom en dansk nettavis at jeg ble oppmerksom på omtalen.
Snaphanen.dk skrev den 11. juni: ”
Det er ejendommeligt. Når en sværvægter udgiver en bog i Danmark, anmeldes den ofte på udgivelsesdagen eller i det mindste samme uge. I Skirbekks tilfælde, gik der lige præcis tre måneder, før den første norske anmeldelse kom, og i et mindre tidsskrift, ikke et dagblad.”
La det her med en gang være sagt. Min bok om nasjonalstatens forutsetninger og funksjoner hadde ikke en bestemt lanseringsdag og er ikke det tyngste jeg har
skrevet. Jeg har i forordet plassert manuskriptet i en mellomstilling mellom fagbok og politisk kommentar. Målsetningen har vært å trekke fram en del forsømte sider i debatten om velferdsstaten, spesielt nasjonalstatens betydning for framtidig lojalitet til velferdspolitikken. Manuskriptet er adressert til folk med sosialpolitisk interesse og til folk med meninger om nasjonalitet i samtid og framtid, ikke minst personer som har manglet referanser for å ta til motmæle mot mange antinasjonale fortolkninger i media og i offentlige samtaler. Det har vært interesse for dette, presseomtalene hittil dekker fem hele avissider.
Nasjonen: Et moralsk fellesskap
Den moderne nasjonalstaten bygger på en forutsetning om at de stater fungerer best der kulturelle og politiske grenser faller mest mulig sammen. Dette kan legge grunnlaget for et moralsk fellesskap som går ut over en enkel vi-identitet, og være en vaksine både mot anomisk oppløsning og mot politistatens og overbyråkratiseringens fristelser. Det var i nasjonalstatene vi fikk de solide representative demokratier, der folk ikke bare ga tilslutning til visse ledere og visse talsmenn for egne interesser, men der en overordnet samfunnslojalitet ble en del av de ansvarlige valg.
Nasjonalstatene har institusjonalisert et fellesskap i holdninger og referanser, samtidig som partier og presse har representert en variasjon i fortolkning og løsning av politiske utfordringer. Denne kombinasjonen av enhet og mangfold har de siste to hundre år fungert vel så bra som en tidligere kombinasjoner av Kirke og Konge. Og, som jeg argumenterer mer utførlig for i boken, er det lite trolig at denne kombinasjonen kan erstattes av en multikultur som viktigste felles referanse og markedspopularitet som politisk realitetsprinsipp.
En omfattende lojalitet på nasjonalt grunnlag er ikke en naturgitt størrelse. De fleste stater, i samtid og fortid, har bare lyktes i begrenset omfang i å utvikle en slik solidaritet. Dette burde tilsi at de stater som har klart det bra, hadde en bred diskusjon om forutsetningene for sin samfunnslojalitet ut over klasser og generasjonsgrenser. I vårt land, som skulle ha alle grunner for å gå grundig inn i problemstillingen, er dette likevel ikke et tema i den løpende politiske debatt. Solidariteten blir mer og mindre tatt for gitt, eller sett på som noe som kan manes fram når en politiker hever stemmen. Et eksempel på dette fraværet er årets debatt om nye pensjonsrettigheter, som forutsetter at kommende generasjoner er villige til å betale for byrder som de ikke har vært med på vedta. Jeg stiller i første del av min bok spørsmålet om våre politikere her har skrevet ut regning uten vert.
Utilsiktede konsekvenser
En av de få politikere som så pensjonsreformen i et litt videre perspektiv, var Kåre Willoch som i en kronikk i Aftenposten i november 2004 skrev: ”Dagens unge får dobbelt byrde. Foran den politiske behandlingen av disse problemene kan det være nyttig å minne om at Pensjonskommisjonens forslag ikke vil ramme noen som er født i 1940-årene eller tidligere. De som er født i 1950-årene vil også merke lite. Den generasjonen som skapte så meget av problemet ved å redusere sine barnetall, de såkalte "68-erne", vil slippe nevneverdige reduksjoner i sine pensjoner. Men yngre generasjoner får den dobbelte byrde: De skal pålegges både å betale høyere pensjoner til "68-erne" enn noen generasjon har fått før, og må samtidig satse mer på flere barn, hvis samfunnet skal bestå.”
Når mange ikke har villet se de moralske dimensjonene ved denne type utfordringer, har det også sammenheng med en nokså blind tro på at olje og innvandring kan fungere som salderingsposter. Men i et historisk og helhetlig perspektiv er dette kortsiktige løsninger. Oljen, som det har tatt over hundre millioner år å utvikle og som skulle være den viktigste råvare for industrien i kommende generasjoner, mener vi å ha rett til å brenne opp fordi vi sier at vi har ”behov” for det.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
