Ufrihetens forutsetninger

Jeg har en spesiell forkjærlighet for tragedier. Når Hamlet faller – når Osvald roper etter solen. Når bygningene faller rundt hovedpersonen og Carla på slutten av Fight Club. Når alt bryter sammen, når døden inntreffer, når alt går til helvete, er det like fullt noe som fullbyrdes. Kanskje det er skjebnen – skjebnen som fullbyrdes.

Det som skjer, det har ligget i kortene, eller det har ligget i fortellingen – det er fortellingens logiske endepunkt. Det er denne tragedien som har ventet på karakterene hele fortellingen, de kan ikke unngå den, og fullbyrdelsen oppleves tilfredsstillende.

I En lang dags ferd mot natt (1941), som hadde premiere på Oslo Nye Teater på torsdag, befinner vi oss i en tragedie. Eller vi befinner oss i et hus, sommerhuset til familien Tyrone, med far James, mor Mary, storebror Jamie og lillebror Edmund. Fortellingen er selvbiografisk, et tidlig stykke virkelighetslitteratur, og det er Eugene O’Neills (1888–1953) tragedie vi blir vitne til – han var selv yngstebror i familien.

Fanger hos hverandre

Clement Irbils scenografi er symbolsk: Veggene er dekket av store vinduer, og de markante, sorte sprossene oppleves som gitteret som omgir fangene i et fengsel. Irbils lys understreker poenget: Sterke kontraster og bruk av lyskilder utenfor kulissene kaster skygger fra sprossene rundt i rommet så fengelsfølelsen blir påfallende. Temaet er ikke fremmed for stykket, for moren Mary (Anette Hoff) understreker selv at huset – hvor hun og skuespillerektemannen bor når de ikke er på turne resten av året – ikke føles som et hjem. «Dette er ikke noe fengsel», sier James (Nils Ole Oftebro) til henne. Men han tar feil.

Her er de alle fanger. De er fanget i vonde minner, relasjonelle traumer og minnene om personlige nederlag, de er fanger av fortiden og av hverandre; de låser hverandre fast til skjebnen. «Ingen av oss kan noe for det livet har gjort med oss», sier Mary. Noe senere forklarer hun at: «Fortiden er nåtiden», og «fremtiden også» . For meg oppleves ikke dette som stykkets budskap. Mary er ikke O’Neills sannhetsvitne. En annen tenkemåte er mulig, og en annen levemåte er mulig. Men selv om de andre karakterene i stykket viser et ubehag ved Marys defaitistiske tenkning, klarer de ikke selv å bryte ut av den.

Både faren James og sønnen Jamie (Jakob Oftebro) er eller har vært skuespillere, og det er passende, for de spiller skuespill for hverandre for å klare seg i hverdagen – et skuespill der to ting stadig bryter gjennom sprekkene i masken: Den sterke kjærligheten de tross alt har for hverandre, og den sterke selvforakten som speiles i forakt mot de andre. Og det er sistnevnte som dominerer.

Faren James er for eksempel bitter fordi hans egen skuespillerkarriere endte med en populær og overflatisk tittelrolle som han spilte i mange, mange år, han lyktes med andre ord aldri kunstnerisk. Samtidig forakter han sønnen Jamie for at han har kastet bort sitt eget skuespillertalent. Hatet mot en selv og hatet mot andre gror ofte, også her, i samme jordsmonn.

Nyanser i sorg og skuespill

Som det skal være i en tragedie, suges fortellingen og karakterene nedover i den onde, onde spiralen som kjennes deilig umulig å unnslippe: Mary er akkurat tilbake fra behandling for morfinavhengighet, men hun orker ikke å spille rollen, orker ikke å bære masken, og hun suges i løpet av denne avgjørende dagen sakte, men sikkert tilbake i rusens søte skinndød.

Eugene O’Neills mor var faktisk morfinavhengig, faren var alkoholiker, og storebroren drakk seg ihjel noen år etter handlingen i dette stykket finner sted. Både James og Edmund prøver å få Mary til å slutte. «For Guds skyld, for min og guttenes skyld, og for din egen, kan du ikke slutte nå?» sier James ved en anledning. «Du — du har bare så vidt begynt. Du kan fremdeles slutte. Vi skal hjelpe deg alle sammen.» De vil at hun skal velge, at hun skal ta styringen over sitt eget liv, at hun ikke bare skal godta det livet gjør med henne, for det ødelegger henne jo.

Men Mary klarer ikke å velge bort morfinen. Og mens faren og brødrene bebreider moren, drikker de seg på sin side dypere og dypere ned i whiskyflasken ettersom skjebnedagen skrider fram. Det gjør også lillebror Edmund (Jonas Hoff Oftebro), Han er den eneste som kanskje har et bittelite halmstrå av en mulighet til å komme seg ut av denne skjebnetunge undergangsdansen – men han må først overleve kreften han blir diagnostisert med akkurat denne dagen (i Eugene O’Neills tilfelle, og i originalteksten, er det tuberkulosen som inntreffer). 

Skarpe lesere vil ha sett at vi på scenen, både i fiksjonen og utenfor fiksjonen, har med en skuespillerfamilie å gjøre: Her spiller fire Hoff-Oftebroer sammen. Det er kanskje særlig konseptuelt fiffig, for det har ikke så mye å si når de først står der sammen på scenen, i helt andre roller enn sine egne. Uansett er det særlig Nils Ole Oftebro og Anette Hoff som imponerer, og det er unektelig rørende å se 79 år gamle Oftebro sammen med sin kone, selv om også særlig Jakob Oftebro er verdt å nevne: Han gjør rollen som forfyllet storebror både morsom og morbid og med stort register.

Scenen der Edmund konfronterer sin mor og ber henne slutte med morfinen, skiller seg for min del ut: Anette Hoff spiller her på så mange nyanser i selvmedlidenhet, rus, intens sorg og falskt sympatispill. Når hun forvridd og forgrått strekker hånden ut mot Edmund for å få trøst, kjenner jeg både sterk omsorg og sterk antipati. Også Edmund vegrer seg. Hatet og kjærligheten er følelser som ligger tett, tett på hverandre. Kanskje undergangen og lykken også er tett på hverandre – kanskje det er derfor jeg blir så glad når jeg blir vitne til undergangen.

Tragedien var en gjenganger

Faren og brødrene vil altså at Mary skal velge noe annet enn morfinen. De vil at hun skal slutte med morfinen, at hun skal kjenne seg som et menneske med valgfrihet. Det siteres hyppig fra William Shakespeare i stykket, og et av sitatene er fra Julius Cæsar: «I stjernene er ikke feilen, Brutus, men i oss selv, ved at vi lar oss kue.» Og hvis det er vi som lar oss kue, da kan vi vel også la være å la oss kue. Men har hun egentlig noen frihet? Kan hun velge noe annet? 

I Lang dags ferd mot natt gir ordet «frihet» svært lite mening. Det er helt umulig å tenke seg at noen av karakterene kan velge seg bort fra morfinen, alkoholen og destruksjonen. Flere steder betegnes Mary som et gjenferd, og Edmund selv beskriver en opplevelse han hadde på en tur til stranden: Tåken og havet gikk i ett, han følte seg som et gjenferd, som om «jeg var et gjenferd som tilhørte tåken» og følelsen var både harmoniserende og frigjørende: «Som om jeg hadde druknet for lenge siden.»

Slik oppleves nok heller stykkets egne dom: Den eneste friheten fra det vonde finnes når morfinen har sløvet ned enhver opplevelse av nåtiden, eller i bunnen av whiskyflaska, eller muligens i døden, som både Mary og Edmund trekkes mot.

Det er som om tragedien går igjen fra slektsledd til slektsledd både i Lang dags ferd mot natt og Eugene O’Neills liv. Forfatteren fikk tre barn. Den ene sønnen ble alkoholiker og begikk selvmord. Den andre ble heroinavhengig og begikk selvmord. Og Eugene fornektet sin egen datter da hun 18 år gammel giftet seg med 54 år gamle Charlie Chaplin. Skjebnen deres var nok ikke skrevet i stjernene, men de ble nådeløst innhentet av tragedien.

En rensende tragedie

Er det en innvending mot en fortelling, og mot Lang dags ferd mot natt, og mot Eugene O’Neill, at karakterene er helt låst, at det ikke tegnes opp noe mulighet for frihet? Er det en tankemessig svakhet at det bare er forutsetninger for ufrihet som skildres, ikke forutsetninger for frihet?

Nei, det ville være en banal kritikk. O’Neill har ikke skrevet noen selvhjelpsbok. I stedet kan vi ha med en kjent og velbeskrevet effekt å gjøre: Å være vitne til en gruelig tragedie kan oppleves både rensende og livgivende. Tyrone-familiens undergang er min sorg – og min lykke.