Protester under kuler og tåregass, for regimets fall

I mer enn ti dager har gatene i Iran ikke vært stille. Det som nå utspiller seg i landet, er ikke en bølge av økonomiske protester eller en spontan reaksjon på levekostnadene, men et historisk vendepunkt: samfunnet utfordrer direkte selve eksistensen til den politiske orden.

Disse protestene bærer et klart budskap: en stor del av befolkningen vil ikke lenger ha Den islamske republikken.

Likevel fremstilles dette budskapet av deler av vestlige medier, og også av enkelte medier i Norge, i en langt mer ufarlig ramme: protester mot prisstigning, økonomisk press, levekårsproblemer. Den samme fortolkningsrammen ble brukt i 2019, da et landsomfattende opprør mot regimets politikk ble redusert til «protester mot bensinprisene» og dermed forsvant i bakgrunnen. Resultatet var total nedstenging av internett og drapet på over 1500 mennesker i løpet av tre dager, i en verden preget av stillhet. At denne typen fortellinger videreføres i dag, kan få tilsvarende konsekvenser.

Men kjernen i disse protestene er ikke bare kravet om å avsette Den islamske republikken. Enda viktigere er det som nå tar form i gatene: folk uttrykker tydelig hva de vil ha etter regimet. Fra de første dagene av protestene har slagordet til støtte for kronprins Reza Pahlavi, sønn av Mohammad Reza Shah, blitt hørt i by etter by. Gatene er ikke bare et rom for motstand mot det eksisterende systemet, de er også blitt et sted der et alternativ blir formulert åpent. Dette markerer slutten på regimets 47 år lange fortelling.

Et grenseløst styre: fra gate til sykehus

Regimets reaksjon på protestene og slagordene viser dybden i undertrykkelsen. Undertrykkelsen er ikke lenger begrenset til gatene. Med sikkerhetsstyrkenes angrep på sykehus i Ilam og Teheran er den tradisjonelle grensen mellom sikkerhet og helsetjenester i praksis visket ut. Denne overskridelsen av grunnleggende røde linjer vitner om et regime som ikke lenger bare står overfor demonstranter, men har gått inn i en konfrontasjon med sitt eget samfunn.

Søndag stormet sikkerhetsstyrker et sykehus i Ilam, der sårede demonstranter fra byen og nærliggende områder var innlagt, og hvor også levningene av flere drepte befant seg. Styrkene gikk inn bevæpnet med skytevåpen og tåregass for å pågripe de skadde.

Noen dager senere, den 6. januar, gjentok samme mønster seg i Teheran, denne gangen ved Sina-sykehuset. I forlengelsen av angrepene på demonstranter i gatene, trengte sikkerhetsstyrker inn på sykehuset ved å bruke tåregass for å pågripe sårede og demonstranter.

Ifølge rapporter fra HRANA er minst 34 personer drept, over 2076 arrestert og hundrevis skadet siden protestene startet. Omfanget og intensiteten i disse tiltakene viser at myndighetene nå overskrider grenser som selv under harde undertrykkelsesregimer normalt respekteres.

Oslos stillhet og gapet mellom prinsipper og praksis

I denne situasjonen er Norges reaksjon påfallende. En stat som i sin offisielle retorikk fremstår som en sterk forsvarer av menneskerettigheter, har valgt en forsiktig og tilbakeholden linje overfor utviklingen i Iran. Arbeiderpartiet i regjering synes i særlig grad opptatt av å unngå skade på forholdet til Teheran.

I 2025 og i årene før har Norge flere ganger vært vertskap for offisielle representanter for Den islamske republikken. I juni 2025 besøkte blant annet Abbas Araghchi Oslo med en delegasjon. Dette illustrerer hvordan diplomatiske hensyn i denne saken har fått forrang fremfor normative prinsipper i norsk utenrikspolitikk. Samtidig har den iranske diasporaen ved gjentatte anledninger bedt vestlige regjeringer, inkludert den norske, om å stenge Den islamske republikkens ambassader som reaksjon på regimets undertrykkelse, menneskerettighetsbrudd og vold mot egen befolkning, uten at disse kravene er blitt møtt.

Den islamske republikken står i dag ikke først og fremst overfor en maktkrise, men en dypere krise: en krise i mening og legitimitet. Etter den tolv dager lange krigen forsøkte regimet å formidle til Vesten et bilde av indre stabilitet og folkelig oppslutning. Få måneder senere har den samme befolkningen, etter å ha levd gjennom krig og med visshet om at en ny konflikt fortsatt er mulig, gått massivt ut i gatene. Der rettes slagordene ikke bare mot Irans øverste leder, Ali Khamenei, men mot hele det politiske systemet og selve prinsippet om Velayat-e faqih. For første gang uttrykkes det også åpent i det offentlige rom hva slags politisk alternativ som ønskes etter regimets fall. Et regime som ikke lenger makter å påtvinge sitt narrativ på en stor del av samfunnet, vil før eller siden også miste evnen til å utøve makt. Det som nå skjer i Irans gater, markerer inngangen til en ny fase i landets politiske historie, en fase hvis konsekvenser vil bli merkbare langt utenfor Irans grenser.

Les også:

Pluss

Pluss

Hva vil Trump ha i Venezuela?

Espen Goffeng