Risikofaktor: Status quo

Børsene rundt om i verden har gjort store sprang fremover de siste månedene, og mange indikatorer viser en bedring i verdensøkonomien. Men er krisen virkelig over? Uten gjennomgripende finansreformer vil fremtidstroen kunne vise seg å være bygd på illusjoner.

Takket være ekstraordinære, massive og relativt synkrone penge- og finanspolitiske stimulansetiltak fra sentralbanker og myndigheter i mange land har vi så langt unnsluppet å havne i en alvorlig økonomisk depresjon i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen. Derfor er det forståelig at mange nå puster lettet ut og at mediene har en tendens til å vektlegge alle mulige positive indikasjoner på at bunnen kanskje nå er nådd, og at pilene på nytt peker oppover. I de landene som går til parlamentsvalg til høsten kan det også være fristende for den sittende regjeringen å gi inntrykk av at de allerede har bestått krisetesten.

Kun vekst vil løse underskuddsproblemet Men, regningen for de finanspolitiske støttetiltakene er allerede blitt svært høy. Både USA og Storbritannia ventes i følge OECD å få et underskudd på statsbudsjettet tilsvarende over 10 % av BNP i 2009 - og enda høyere i 2010. For hele OECD-området ventes underskuddet i prosent av BNP både i år og neste år å bli på mellom 7 og 9 prosent. Budskapene bak slike tall er mange. Det første er utgiftene til de finanspolitiske stimulansetiltakene enorme - selv når vi holder de pengepolitiske stimulansene utenom! I USA og Storbritannia er eksempelvis det samlede budsjettunderskuddet i prosent av BNP nå på høyde med situasjonen rett etter 2. verdenskrig. For det andre vil den økte statsgjelden bli en tung bør å bære for skattebetalerne i fremtiden, og legge sterke begrensninger på de offentlige budsjetter i mange land. I klartekst har ikke verden råd til flere slike kriser på en god stund.