Sanna: – Ingen skylder noen et forhold 

Kjære Sanna, 

Jeg har et vanskelig dilemma: Min (m32) kjæreste (k31) har fått en diagnose på en alvorlig kronisk sykdom som gjør at hun kommer til å ha jevnlige plager, trolig gjennom hele livet, og at muligheten for å få barn er sterkt redusert. Hennes livskvalitet kommer til å være forringet, og derfor ser jeg for meg at min også blir det. Vi er et sporty par som har gjort mange aktiviteter sammen: toppturer, tennis og langrenn. Nå ser jeg for meg at livet ikke kommer til å bli som vi håpet, og jeg har fått tanker om at uten de felles store planene vi har hatt sammen, så har mye av grunnlaget for forholdet forsvunnet. Jeg er glad i henne og har vært hennes fremste støtte så langt, og forstår godt hvordan det vil ta seg ut om jeg går nå. Likevel klarer jeg ikke å slippe tanken på at livet hadde vært veldig mye enklere om jeg nå gikk videre, og etter hvert fant en ny. Jeg har lyst til å få barn. Kjæresten min kan kanskje ikke engang få barn nå. Vi har vært sammen i et par år og har snakket om å gifte oss og få barn snart. 

TLDR: På den ene siden sier hjernen at det kommer til å bli vanskelige perioder i livet uansett, og at mye av det jeg ønsker meg av livet ikke kommer til å bli som jeg vil. På den andre siden kjenner jeg på omsorg for henne og ikke minst på de sosiale konvensjoner rundt en slik situasjon. Å alltid bli tenkt på som «han som forduftet når krisen kom». Hva bør jeg gjøre?

Fortvilt hilsen,

Thomas

****

Kjære Thomas,

Dette var noe helt annet enn menn i førti- og femtiårene som ikke får ligget nok med kona si. Det gjør vondt å lese, og jeg har medfølelse med dere begge, men først og fremst for din kjæreste som i tillegg til en diagnose, har en partner som vurderer å forlate henne når ting blir vanskelige. Jeg vet om en fyr som forlot kona si og gikk rett på en ny dame da kona fikk kreft. Hun lå på sykehuset mellom liv og død mens han hadde seg med sin nye flamme. Du har rett: Jeg ser ned på ham. De hadde to barn sammen. 

Min stesønn sa noe klokt en gang: Ingen skylder noen et forhold. Man er alltid fri til å gå. Jeg ville sagt at man er enda friere til å gå når man ikke har giftet seg og ikke minst: har barn sammen. Det siste anser jeg som den ultimate forpliktelsen. Hadde dere rukket å få barn sammen, hadde jeg bedt deg om å ta deg sammen.

Men selv om du skulle gå, så er det jo akkurat som hjernen din sier: Det kommer til å bli vanskelige perioder i livet uansett. Hvis du går fra din kronisk syke kjæreste, så kan du garantert finne en helt frisk kvinne som du vil stifte familie med, men ting kan skje allerede ved neste korsvei. Hva hvis du får et barn med din nye dame og barnet har en alvorlig misdannelse – bare for å komme med et tilfeldig eksempel? Livet skjer. Vi kan ikke helgardere oss mot sykdom, lidelse og død.

Derfor tror jeg at dette til syvende og sist koker ned til hva hjertet ditt sier. Elsker du henne? Hvor høyt? 

Hvis du elsker henne og velger å bli, og dere må gi avkall på en stor del av det livet dere hadde, kan det gi dere noe annet – annerledes, men like verdifullt? Livet går aldri uansett som planlagt. Det ligger også en mulighet der. There is no great loss without some small gain, sier Laura Ingalls i Huset på prærien.

Likevel vil jeg si at jeg ikke på noen måte dømmer deg om du velger å gå. Dette er nemlig et spørsmål jeg ikke kan gi noen fasit på. Fasiten ligger i hjertet ditt. 

Alt godt,

Sanna