Jakten på selvrealisering – og tapet av selvet

Artikkelen inneholder små spoilere til avslutningen av serien The Bear.

«Jeg vet ikke hvem jeg er.»

Ordene kommer fra Carmy i siste episode av The Bear sesong fire. Avslutningen skiller seg ut som en lang eksistensiell dialog (krangel). Vi er ikke lenger på et kaotisk kjøkken, men midt i en eksistensiell krise som kanskje mange kan kjenne seg igjen i:

Det livet du en gang elsket – livet kanskje andre ser på som en drøm – føles ikke lenger ut som det for deg.

Dette er ikke bare fiksjon. Vi lever i en tid hvor prestasjon og selvrealisering forventes å skape mening, at unge kan bli hva de vil, og antyder kanskje med det at «suksess» er veien til frihet. Likevel øker antall utbrente, psykisk uhelse og opplevelsen av tomhet – også blant dem som faktisk har «lykkes». Det snakkes om en meningskrise blant unge.

Å leve andres drømmer

Carmy er en briljant kokk. Han har brukt livet sitt på å jage perfeksjon. Han har erfaring, rykte, respekt – alt det andre drømmer om. Likevel står han i sammenbrudd. Når han nå i retrospekt ser tilbake på suksessen, ser han en mann som flykter fra problemene sine, og pakket dem inn i ansiennitet og prestasjoner.

På mange måter er ikke det så underlig at livet og dets fasetter ser annerledes ut nå enn det gjorde for noen år siden, ifølge den kjente psykologen Dan P. McAdams og hans teori rundt livshistorier. Valg, hendelser og forløp ser annerledes ut på ulike utsiktspunkter i livet – kanskje er det også noe av det som skaper mening og en bevegelse i livet

Kanskje er det heller ikke så ugjenkjennelig for flere av oss å flykte fra problemene våre pakket inn i noe som tilsynelatende fremstår som suksess.

Vi tar på oss roller som kanskje ble formet av andres forventninger. Vi løper etter status, trygghet og ambisjoner vi ikke en gang husker hvorfor vi hadde. Kanskje vi også virkelig lyktes med det – men det føles ikke like tilfredsstillende som vi hadde forventet.

Hva når det som en gang var en drøm i virkeligheten har blitt et fengsel?

Når suksess ikke frigjør

Kanskje tenker vi at suksess vil frigjøre oss. At hvis vi bare når målene våre – får jobben, huset og anerkjennelsen – vil vi endelig bli fri. Men vi er alltid mer enn våre mål og ambisjoner. Hvilken måloppnåelse kan egentlig skape varig mening?

For noen måneder siden var jeg på et foredrag med Arthur Brooks, Harvard-professor og en av verdens fremste forskere på lykke. Han var tydelig:

«Ingen blir lykkelig av suksess, penger, makt eller status. Det er en løgn.»

Han beskrev hvordan lykke fremstilles for oss som:

1. Elsk ting
2. Bruk mennesker
3. Tilbe deg selv

Men forskningen viser ifølge Brooks at ekte lykke snur ting på hodet – og ser slik ut:

1. Bruk ting
2. Elsk mennesker
3. Tilbe Gud

Den stille faren – å miste seg selv

Kierkegaard skriver om faren ved å miste seg selv i «Sygdommen til døden»:

«Den største Fare, den at tabe sig selv, kan i Verden gaa saa stille af som var det Ingenting»

Man kan kanskje leve i årevis uten å legge merke til at man har distansert seg fra den man egentlig er. Eller kommet til det punktet som Carmy nå – «Jeg vet ikke hvem jeg er utenfor kjøkkenet» – Altså utenfor det jeg gjør, det jeg leverer. For vi merker alle på punkt i livet at vi er mer enn det vi gjør – eller?

Poenget til Brooks er nok også noe av dette, for han fremholdt hvordan det å gjøre ting som er vanskelig i livet, som virkelig er krevende, for mange er meningsskapende, problemet oppstår kanskje heller når man mister seg selv i det – når det blir alt en er.

Rastløse hjerter

Kanskje er det derfor Carmy må gå. Han kunne ikke bli, uansett hvor god eller anerkjent han var. Han forstod at dette ikke lenger var en drøm, men et fengsel som hindret ham fra å ta et oppgjør med alt han hadde undertrykt frem til nå i livet.

Kirkefar Augustin sa det slik:

«Vårt hjerte er rastløst inntil det finner hvile i deg.»

Han henviser til Gud – trolig basert på sin egen livshistorie, som har klare paralleller til den fiktive historien om Carmy. Augustin selv kom til punktet hvor han skrev: «Jeg er blitt et spørsmål for meg selv», over tid hadde han flyktet inn i intellektuelle prestasjoner og hedonisme – men kjente på en stadig tomhet og rastløshet som til slutt drev ham til Gud.

Et spørsmål til oss selv

For ikke så lenge siden leste jeg noe forskning inn mot religiøs sosialisering (men jeg husker ikke lenger hvor) som argumenterte for at religiøs konvertering sjeldnere skjer i voksen alder, fordi livet er så mye mer satt og komplekst på det tidspunktet kontra i ungdommen. Oppbruddet blir for stort – men hva hvis det likevel er nødvendig? Hva hvis det jeg vinner er vesentlig mer verdifullt enn det jeg slipper?

Kanskje gjelder ikke det kun når det kommer til religiøsitet? Men alle store oppbrudd i livet, som likefullt kanskje er nødvendig – for vår egen del.

Så hva med oss? Når vi jager status, trygghet eller det som en gang var våre drømmer – men kanskje ikke lenger.

Er det på tide å stoppe opp og spørre:

● Lever jeg ut fra de verdiene jeg ønsker å leve ut ifra?

● Er det dette jeg vil?

● Eller lever jeg egentlig andres drømmer?

Kanskje er et oppbrudd, eller en u-sving, egentlig uunngåelig for et rikere liv, hvis du for et øyeblikk glemmer andres ambisjoner for ditt liv.

For dypest sett vet vi:

Å leve andres drømmer er ikke det samme som å leve sitt eget liv.