Historien om alt som ikke skjedde

Den korte fortellingen om det første partiet mellom om Jan Nepomnjasjtsjij – Nepo blant venner – og Magnus Carlsen er at Nepo tok en bonde i trekk 9 og 27 trekk senere tok Magnus den tilbake. Litt senere endte spillet med remis.

Å forklare hvorfor sjakk likevel er spennende til en som ikke kan det, er som å forklare underholdningsverdien av en fotballkamp som ender 0–0 til en basketballspiller. Med den forskjell, selvsagt, at det i et sjakkparti kan gå 20 minutter mellom hver ballberøring. Hva skjer egentlig i et sjakkspill, og hvordan kan det være spennende?

Skuddene i Sarajevo

Spørsmålet minner meg om en bok jeg leste da jeg studerte historie: Geoffrey Hawthorns Plausible Worlds. Budskapet er i korte trekk at å forstå hvorfor noe skjer i historien, innebærer å ha en formening hva det var som ikke skjedde, hva som kunne vært annerledes. For det som knapt kunne vært annerledes, det som automatisk bare følger av det foregående, det er ofte så trivielt at vi ikke bryr oss med det.

For eksempel: Hvis du spør meg hva som var årsaken til første verdenskrig, og jeg svarer at Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia og Tyskland mot først Russland og så Frankrike, vil du kanskje tenke at terningen på det tidspunktet allerede var kastet. Det du egentlig lurer på, er hva som førte frem til disse krigserklæringene. For å svare på det spørsmålet, må vi dykke dypt ned i historiefilosofien, og her kan vi forfølge to mulige svar: Skuddene i Sarajevo 28. juni 1914 på den ene siden og hele settet med komplekse allianser og territoriale ambisjoner i Europa i tiårene før krigsutbruddet på den andre. Og sjakk er litt som historien om første verdenskrig.

Jeg skal forklare hva jeg mener: Da Nepo i trekk 15 slo Carlsens dronning med sin og Carlsen slo tilbake med hesten, leet knapt noen et øyelokk, for intet kunne vært annerledes. Selv om dronningen er den mest verdifulle brikken på brettet, er det sjelden dronningbyttet som blir stående i historiebøken. Et dronningbytte er omtrent like overraskende som at Russland valgte å besvare den tyske krigserklæringen i 1914 i stedet for å overgi seg på stedet.

Den store dramatikken i gårsdagens parti kom i stedet i trekk 8, da Carlsen spilte hesten til a5, og dermed lot bonden på e5 bli stående ubeskyttet. I databasen over sjakkpartier på toppnivå finnes 4055 sjakkpartier i samme posisjon som Carlsen var i før dette hestetrekket. I 3993 av dem spiller svart enten bonden til d6 eller løperen til b7. Bare i åtte partier gjør svart samme trekk som Carlsen gjorde. At Carlsen tillot attentatet på e5-bonden, var altså ikke noe som fulgte automatisk, det var selvvalgt; det var skuddene i Sarajevo, trekket som satte i bevegelse alt det som siden skulle følge.

Men for å forstå hvordan dette trekket kunne sette noe i bevegelse, må vi først forstå hvilken posisjon det skjedde i. Og posisjonen, det er hele settet med komplekse allianser og territoriale ambisjoner på sjakkbrettet.

Historien om Marshall-angrepet

For å forstå det som skjedde, må vi altså forstå hva det var som kunne skjedd. For å forstå det kan vi begynne med å se på trekket før det viktige hestetrekket. Da spilte nemlig Nepo bonden til h3. Det er et vanlig trekk i posisjonen, men enda vanligere er et annet bondetrekk, nemlig c3. Og det er etter c3 at historien om Marshall-angrepet begynner.

Marshall-angrepet fant sted helt i sluttfasen av første verdenskrig. Koblingen til krigshandlingnene var rett nok ganske tynn: Angrepet fant sted 23. oktober 1918 på et sjakkbrett i New York – et av få steder der internasjonal toppsjakk kunne spilles på den tiden – i en kamp mellom cubaneren og den senere verdensmesteren José Raúl Capablanca og amerikaneren Frank James Marshall. Og det var etter c3 at Marshall startet sitt angrep, med d5. I likhet med partiet mellom Nepo og Magnus fører dette trekket til at Marshall mister bonden på e5 – men til gjengjeld får han et voldsomt press med to løpere, hest og dronning mot Capablancas konge nede i høyre hjørne.

I dag sier vi gjerne at c3 inviterer Marshall-angrepet – slik skuddene i Sarajevo inviterte Østerrike-Ungarns angrep på Serbia. Men det kunne jo ikke Capablanca vite – slik Gavrilo Princip heller ikke kunne ha noen anelse om hva han utløste da han trakk av sin pistol – for før denne dagen i New York var Marshall-angrepet aldri blitt spilt før.

Historien forteller at Marshall hadde forberedt dette angrepet i åtte år. Dette var før datamaskinenes tidsalder, og å forstå selv en enkelt posisjon fullt ut kunne være et livsverk. Det er så mange mulige trekk, så mange potensielle virkeligheter som kan skapes! Ved hver korsvei har Capablanca mange mulige trekk – skal han overse bonden som kan vinnes, skal kongen forsøke å løpe av gårde, skal han få dronningen ut i forsvar – og når skal han spille h3? Hvis angrepet er sterkt nok, snevrer antall intuitivt mulige trekk seg selvsagt inn – og noen ganger finnes bare ett lovlig trekk. Men hvis vi sier at det i gjennomsnitt er fem realistiske trekk i hver posisjon for både hvit og svart, vil vi fem trekk ut i angrepet ha nesten to millioner ulike posisjoner. Og hoveddelen av Marshalls angrep varer ikke fem, men tretten trekk. Selv Marshalls åtte år med forberedelser skraper bare i overflaten av posisjonen. Men før partiet i 1918 fantes neppe noen i verden som kjente denne posisjonen bedre enn ham.

Og Marshalls angrep skaper så mange potensielle brilliante, vakre virkeligheter for svart – brikker kan ofres, sette seg i slag og kombineres på brilliant vis, og lede til en knusende sjakk matt et sted rundt f2. I de fleste av trekkene er situasjonen den at det finnes bare ett trekk – flere av dem temmelig kontraintuitive – som gir Capablanca muligheten til å unngå tap.

Den som angriper med en forberedt ny variant, har fordelen av overraskelse, og kan tvinge motstanderen til å bruke lang tid til å tenke. I hurtigsjakk – og på de fleste nivåer nedenfor verdenseliten – kan man spille angrep som objektivt er tvilsomme. For selv om det finnes trekk som kan forsvare posisjonen, tar det for lang tid for de fleste å finne dem, blant millioner av mulige virkeligheter. Men med lang nok tid vil en dyktig nok spiller med nok tid stable på bena et forsvar – hvis det da finnes. Capablanca var en dyktig nok spiller, og når støvet letter i trekk 21, har han tatt hest og løper for prisen av ett tårn. Alle de potensielle virkelighetene forble kontrafaktiske, ofrene ble ikke tatt i mot, mottrekkene ble funnet.

Marshall måtte se seg slått. Som Tyskland og Østerrike-Ungarn på samme tid ble han utsatt for et tofrontsangrep på dronning- og kongefløyen samtidig, og han kapitulerte betingelsesløst i trekk 36.

Drømmen lever videre

Marshalls angrep falt i fisk – men kanskje bidro det bare til dets berømmeløse og dets skjønnhet. Det er imidlertid ikke noen dårlig idé bak angrepet, og senere er det funnet forbedringer, nye linjer og trusler, for både svart og hvit. I dag regner man at angrepet, ved beste spill, fører til remis. Kanskje nettopp derfor gikk Nepo altså ikke for c3, og spilte h3 i stedet – et trekk som i dag er kjent som anti-Marshall-trekket. Og det var nettopp i denne situasjonen Magnus gjorde noe uventet, ofret e5-bonden på annet vis, og skapte potensial for et Marshall-aktig press med dronning og løpere ned mot Nepos konge i høyre hjørne.

Dette angrepet forble imidlertid helt hypotetisk: Nepo forsvarte seg, byttet av dronningene, og senere forsvant også løperne. Slik er det når Real Madrid og Barcelona spiller 0–0: så mange løp, så mange gjennombruddspasninger, så mange skudd som kunne blitt noe – og som ville blitt noe hvis de ikke var blitt stoppet av forsvarere i verdensklasse, som forutså neste trekk akkurat i tide og nådde frem med verdens lengste tå; eller av keepere som i desperasjon gjetter riktig vei på skuddet og når frem med en halv keeperhanske.

For dem som fulgte kampen på NRK, var det begrenset med spenning videre. Den berømte «pila» hos NRK, som viser hvordan supercomputere evaluerer situasjonen, viste aldri mer enn tilsvarende en halv bondes overvekt den ene eller den annen vei. Men supercomputerne forutsetter beste spill, og spenningen ligger ofte i linjer der det kommer et trekk som ikke er helt optimalt, hvor man plutselig ser alle de vakre, hypotetiske mulighetene som ligger i posisjonen.

Jeg tar meg i å savne disse vakre mulighetene i NRKs format – men det er kanskje ikke så lett i for kanalen, som er blitt en mester i den ganske paradoksale øvelsen «sjakksending for folk som ikke kan sjakk». Spriket i laget kan bli temmelig stort, og sendingen veksler mellom å gå gjennom noen mulige varianter, anekdoter fra sjakkens verden og å forklare helt grunnleggende ord, uttrykk, konsepter og regler. Det er litt som en fotballsending som veksler mellom å diskutere den argentinske fotballtreneren Carlos Bilardos betydning for moderne bevegelsesmønstre for midstoppere i 3–5–2-formasjonen og å forklare hva «innkast» er.

Hos VG, derimot, der Jon Ludvig Hammer og Aryan Tari spekulerte ganske fritt i varianter, kom ny spenning i trekk 40. Kunne Magnus flytte hesten til f4 i trekk 40 – for på sikt å få has på Nepo bonde på h4? Kanskje – men det kunne se ut som om Nepo ganske enkelt kunne true hesten med tårnet til a4, og samtidig forsvare h-bonden. Hammer og Tari fant imidlertid et brilliant offer: Tårn til b2 med sjakk. Nepo må slå med kongen, men det åpner for en vakker gaffel med hesten.

Magnus gikk likevel ikke for hest til f4. Han hadde nok sett at Hammers og Taris linje, om enn vakker, trolig ville forblitt høyst hypotetisk: Nepo ville uansett flyttet sin hest til e4, og partiet ville endt nesten den samme remis-posisjonen som det faktisk gjorde. Kanskje var han for høflig til en gang å vurdere muligheten for at Nepo ville gjort en slik blunder.

Men en gang de neste ukene vil noen overse ett eller annet. Og kanskje vil da en av alle de vakre mulighetene som ligger i posisjonene, materialisere seg på sjakkbrettet. I mellomtiden nyter vi dem der de aller vakrest, som historien om alt som nesten kanskje kunne ha skjedd.