Claudine Gay måtte selvsagt gå av

Claudine Gay har nettopp trukket seg som president av Harvard. Ja, jeg vet at «president» ikke er det korrekte norske ordet for hennes stilling. Men det er vanskelig å finne et passende norsk ord som virkelig inngir den respekten en slik stilling bør medføre.

Om man leder Harvard, så leder man ikke bare en skole. Hvilke to institusjoner er det som først dukker opp i folks hoder når de tenker på det absolutt topper blant verdens utdanningsinstitusjoner? Oxford og Harvard. Er man president på Harvard, så er man selve dronningen av verdens akademia. 

«Rektor» holder rett og slett ikke. Så du som leser må bare leve med at jeg kommer til å bruke ordet «president» gjennom hele denne teksten.

Hvorfor trakk Gay seg? 

Det hele startet med en senatshøring om studenters protester mot Israels krigføring i Gaza. En del av disse protestene fremstod nærmest som støtteaksjoner for terrorvirksomheten til Hamas. Av Gays politiske motstandere ble det påstått at studentene ved Harvard «fremmet ideen om folkemord på jøder».

Påstandene var i all hovedsak urimelige. Men det hjalp ikke Gay, som svarte på meget dårlig vis da hun ble spurt om slik oppførsel i Harvards regelverk utgjorde trakassering mot jødiske studenter. Uvanlig nok fremstod Gay som en sterk forsvarer av ytringsfrihet under høringen. «Uvanlig» fordi hennes eget og hennes institusjons forhold til denne friheten rett og slett har vært begredelig de siste årene.

Vi skal komme tilbake til eksempler på hvorfor. 

Men det som felte Gay var at hennes politiske motstandere benyttet seg av denne muligheten til å sette søkelys på hennes egen akademiske historie. De fant – eller rettere sagt gjenfant – adskillige eksempler på plagiering av forskjellig alvorlighetsgrad i hennes meget begrensede mengde akademiske tekster. 

Ved siste sjekk er vi nå oppe i mer enn 50 tilfeller. I over halvparten av hennes 11 akademiske tekster etter doktorgrad, er det funnet eksempler på slik akademisk juks. Det er rett og slett uholdbart på denne institusjonen, som ved sedvane er ledet av strålende akademikere med stor produksjon og politisk påvirkningskraft. 

Hun har nå gått tilbake som dekan og professor. Men kommer etter sigende til å beholde sin lønn på 900 000 dollar i året. 

Rasismen

Men hører man på progressive medier og akademikere i USA, så var det ikke selvpåført akademisk skade som gjorde at Gay måtte fratre sin stilling. Det var rasisme. Noe Gay selv påstod i sitt avskjedsbrev, som blant annet ble trykket i New York Times.

Ifølge USAs mest berømte antirasist, professor Ibram X. Kendi, betyr ikke plagieringen noe. Det handler om at «rasistiske pøbler ikke vil stoppe før de får kastet ut alle svarte mennesker som ikke forsterker strukturen av rasisme fra stillinger med makt og innflytelse». Ifølge borgerrettsforkjemperen Al Sharpton var dette «et angrep på alle svarte kvinner i dette landet som vil bryte gjennom glasstaket».

Lignende uttalelser har vært på tilbudssiden siden Gay erklærte at hun fratrådte sin stilling. Men er det riktig at Claudine Gray er unikt forfulgt, undertrykt, gransket og utsatt for rasisme? Om man ser hennes situasjon i perspektiv og med relevante sammenligninger, er dette en veldig vanskelig påstand å støtte. 

Sammenligningene

Vi kunne skrevet om Liz Magill, tidligere president på Pennsylvania State University. Hun deltok i den samme høringen som Gay, og gjorde en like dårlig jobb. Det holdt for at hun måtte ta snippsekken og gå. Ingen plagieringsskandale der. Og hun er hvit. 

Vi kunne skrevet om Larry Summers, som så seg tvunget til å avgå som nettopp president for Harvard etter en moralpanikk om en tale han holdt for National Bureau of Economic Research i 2005. Der snakket han løst og fast om årsakene til at det er færre kvinner enn menn i de aller høyeste posisjonene i de harde vitenskapene. Han nevnte fire, og alle ble nevnt på en søkende og åpen måte. 

Han nevnte også «alle de tingene vi gjør på Harvard for å fremheve det meget viktige målet å få til mangfold», og at «underrepresentasjon bidrar til en mangel på rollemodeller». Men det hjalp lite. Hans kommentarer om kjønnsforskjellene som de aller fleste av oss tar som en selvfølge, ble forvrengt og overdrevet i media.

I dagens offerhierarki var han det stikk motsatte av Claudine Gay, og i andre enden av undertrykkingsskalaen: en hvit mann. Han burde jo da vært beskyttet av det samme rasistiske systemet som presset Gay ut. Men det hjalp ikke. Hans akademiske løpebane var veldig mye sterkere. Det hjalp heller ikke. Han avgikk for veldig mye mindre alvorlige synder enn Gay har gjort seg skyldig i. Spesielt deres felles stilling tatt i betraktning.

Vi skal se mer på to andre tilfeller. Mye fordi Claudine Gay selv var deltaker i dem, hvor hun bidro til å tvinge frem urimelige konsekvenser for synder som enten er nesten eller helt ikke-eksisterende. Ofrene for disse skandalene er også begge svarte, uten at det har ført til det minste ymt om at de ble utsatt for rasisme.

Ronald Sullivan

Den første er Ronald Sullivan, som var dekan og jurist ved Harvard. 

Som jurist ved et prestisjefylt universitet skal man ta på seg interessante og høyprofilerte oppgaver ute i den virkelige verden. Den noe kontroversielle Alan Dershowitz kan stå som et eksempel. Mens han jobbet på Harvard, forsvarte han blant annet de to drapstiltale kjendisene O. J. Simpson og Claus von Bülow. I tillegg til disse har han vært forsvarer i over 30 andre drapssaker. 

Å forsvare et stort antall drapstiltalte var imidlertid aldri et tema som berørte hans professorat på Harvard. Dette er rett og slett en del av jobben i en slik stilling. Det er en selvfølge.

Det skulle ikke hjelpe Ronald Sullivan. 

Sullivan er en høyt respektert akademiker og jurist. I 2009 var han den første svarte personen som fikk tittelen «Master» på Harvard. Huffington Post har hedret ham som den personen som har gjort størst innhugg i USAs massefengslingssystem. 

Han har viet mye av sin tid til det amerikanerne kaller «underserved communities», har hatt mye fokus på rasisme i det amerikanske rettssystemet, og har rådgitt Obamas valgkampanje. Han representerte familien til Michael Brown, et av de viktigste ofrene i Black Lives Matter-perioden.

Men i januar 2019 tråkket han over en grense som ingen opp til da visste at eksisterte for en mann i hans stilling: han gikk inn i forsvarsteamet til Harvey Weinstein.

Filmprodusenten Weinstein er den mest profilerte overgriperen i hele #metoo-perioden. Han stod tiltalt – og ble senere dømt – for flere tilfeller av seksuelle overgrep mot kvinner i den amerikanske underholdningsbransjen. Å gå inn i et slikt forsvarsteam var en naturlig del av Sullivans arbeid. Men i 2019 var slikt ikke godtatt.

Studentprotester startet. Ifølge aktivistene skapte Sullivan en utrygg atmosfære for kvinner på campus, og hans deltagelse i rettssaken var «traumedannende» for dem. The Association of Black Harvard Women krevde rett og slett hans avgang. 

Paradokset er at om han hadde valgt seg en person som stod tiltalt for tallrike drap, så ville ikke det utgjort den samme skandalen. Men dette var mens «metoo var på sitt mest intense. Og sjokkerende nok startet Harvard en granskning av Sullivan på dette fullstendig tåpelige grunnlaget.

Sullivan skrev en lang mail til studentene hvor han forklarte de grunnleggende liberale prinsippene i at alle fortjener et forsvar i en rettssak. Ifølge daværende dekan Claudine Gay var dette svaret ikke godt nok. Det ble besluttet ikke å fornye Sullivans kontrakt som dekan ved Harvard. Han og hans kone var de første svarte som hadde fått disse stillingene ved universitetet. Gay var en av dem som var med å ta den beslutningen mot ham. 

Som American Foundation for Civil Liberties Union sier, ofret Harvard med dette helt sentrale prinsipper i landets rettssystem. Sett at Harvards juridiske fakultet er et av universitetets viktigste, viser dette hvor langt råten har kommet når progressiv aktivisme kommer i konflikt med grunnleggende liberale verdier. 

Roland Fryer

Mer spektakulære var følgene for professor Roland Fryer.

Fryers vei til Harvard er enestående. Den foreldreløse fattiggutten fra Florida med ungdomskriminalitet og dårlig skolegang i sin historie, falt pladask for økonomifaget da han møtte det på college. Derfra gikk det bare en vei.

Han har vunnet MacArthur «genius grant», og mottatt John Bates Clark-medaljen. Sistnevnte er en slags Nobelpris for unge økonomer. American Economic Association har uttalt at Fryer er «den amerikanske økonomen under førti år som er ansett å ha gjort det mest betydningsfulle bidraget til økonomisk tenkning og kunnskap».

Det meste av dette arbeidet er gjort for utsatte samfunnsområder. For eksempel har hans resultater innen skolereform i Houston hatt voldsomt positive resultater. Han er rett og slett det den erfarne professor Glenn Loury ved Brown University kaller «en akademisk superstjerne». En sammenligning med Claudine Gays bidrag på deres respektive felt ville ikke satt den tidligere universitetslederen i et godt lys.

Men i 2018 – også midt under den mest intense #metoo-perioden – kom det klagemål mot ham. Spesielt fra en tidligere assistent som hevdet at han hadde trakassert henne seksuelt. De interne etterforskerne som behandlet klagen forkastet imidlertid 32 av 38 spesifikke klager, mange av dem fordi de var rene fabrikasjoner. Eller «løgn», som vi ofte kaller det på norsk.

De konkluderte med at Fryer burde gå gjennom «sensitivitetstrening». Saken var den at Fryer hadde holdt en altfor familiær og kameratslig tone med sine studenter. Hvilket inkluderte spøk og utsagn om sex. Som professor skal man ikke spøke overfor sine studenter med at en navngitt eldre professor ved Harvard «ikke har fått seg noe siden svarte var slaver», som han ved et tilfelle gjorde. 

Han har altså tråkket over grenser. Men det har aldri engang blitt hevdet at han har foreslått seksuell omgang med noen av de ansatte eller studentene ved sin lab. Han har aldri presset noen til noe, foreslått noe overfor noen, tatt på noen eller hatt annen upassende fysisk kontakt med noen. 

Folk som kjenner ham legger dette upassende språket på at hans bakgrunn skiller seg skarpt fra de fleste andre fakultetsmedlemmene på Harvard, som nesten utelukkende kommer fra privilegerte bakgrunner og høystatus hjem. Bakgrunner og hjem som det Claudine Gay har hatt. Fryer derimot, var av typen professor som gjerne hadde 20 av sine studenter over på pizzakvelder.

Ifølge filmskaper Rob Montz har de fleste av Fryers høyt priviligerte anklagere ved fakultetet kommet seg dit de er ved å «spille at de har blitt utsatt for de vanskelighetene Fryer faktisk har opplevd» i livet.

Office for Dispute Resolution – som stod for etterforskningen – foreslo altså et lett opplæringsprogram i grensesetting som straff. Dette forslaget sendte de videre til panelet som skulle ta avgjørelsen. I dette panelet satt Claudine Gay og Lawrence D. Bobo. Hvem som utgjorde resten av panelet vites fremdeles ikke. 

De hadde andre planer enn ODR. For tidvis å ha hatt feil tone med sine studenter besluttet de å suspendere Fryer i to år uten lønn. Alle hans forskningsprosjekter ble skrotet, og laben hans ble nedlagt. I vill moralpanikk ble det skrevet karakterdrapstekster om ham som malte ham som den rene ondskapen selv. 

Ikke engang denne straffen var streng nok for Gay. Hun foreslo for daværende president av Harvard å fjerne Fryers faste professorstilling! Dette ville vært den første gangen noe slikt har skjedd i Harvards lange historie. Heldigvis ble forslaget avslått.

I 2021 returnerte Fryer til Harvard for å undervise. Men laben hans er fremdeles stengt. Han har ikke lov til å være veileder for studenter. Og hans aktivitet skjedde på visse betingelser og «on the discretion of» nettopp Claudine Gay, som var hans overordnede og da fungerte som dekan. 

Hykleriet

Ble det et voldsomt rop om rasisme og heksejakt fra CNN, New York Times, MSNBC og alle andre progressive medier etter at Fryer og Sullivan ble utsatt for de mest hårreisende heksejakter og ble gitt de mest uproporsjonale straffer? Selvfølgelig ikke. De er ikke politisk korrekte selv. Og da hjelper det lite å ha den undertryktes hudfarge. 

Hva mener jeg med «ikke politisk korrekte»? Fryers forskning har ofte fått kontroversielle resultater. Det vil si: det er ofte kontroversielt i de ultraprogressive miljøene som nå okkuperer nesten alle stillinger på institusjoner som Harvard. Der ideologi ser ut til å bety mer enn empiri, som er Fryers eneste fokus.

Han har forsket på og bekreftet at svart ungdom ser ned på medelever som gjør det bra på skolen. Såkalt «acting white». Han har vist at ungdom oppnår bedre karakterer med økonomisk belønning. Hans strålende resultater i praktisk skolereform i svarte bymiljøer har gått stikk imot progressive antagelser og kjepphester om offerfokus og senkede krav for svarte studenter.

Men viktigst av alt: han har med steinhardt overbevisende forskning vist at svarte ikke står i høyere risiko for å bli skutt og drept av politiet enn hvite. Ingen av disse tingene har man gjort ustraffet i USA de siste årene.

Så da det dukket opp en mulighet til å ta ham, ble den utnyttet. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon, hans milde synder, men steinharde straff tatt i betraktning. Og på toppen av denne ideologiske heksejakten finner vi den nylig avgåtte president Claudine Gay. 

Konklusjon

Først: det er mange detaljer som er utelatt her. Jeg anbefaler å lese mer om begge disse tilfellene selv. Det er fascinerende og frustrerende. Disse to eksemplene er også langt fra unike. Dette kan man også lese mer om i vurderingen som Foundation for Individual Rights and Expression har gjort av Harvard og andre universiteter. 

Men spørsmålet nå er: fortjente Claudine Gay å måtte gå av som president ved Harvard? Ja, og det på to forskjellige måter. 

En: man kan ikke leve med denne graden av plagiering i en slik voldsomt prestisjefylt stilling. Ikke ved et universitet hvor studenter blir kastet ut av samme årsak. Å godta noe slikt ville være en nedgradering av hele det spekteret av respekt som slike institusjoner må ha for å utfylle sin funksjon. Og det betyr absolutt ingenting hvem som finner ut av det. 

To: Gay har selv vært med på å bygge opp en McCarthy-aktig stemning ved denne institusjonen. Hun har ingen kredibilitet når hun skriver at hun selv blir forfulgt på urimelig grunnlag. Hun er en heksejeger som klager på heksejakt. Det er harde ord, men det er sant. Og det bør sies. 

Fryer har selv innrømmet at den tonen han fostret på sin lab på Harvard var upassende. Han har ikke lenger det personlige forholdet han tidligere hadde til studenter, forteller han. For de av oss som har opplevd den typen klassisk amerikansk professor er det vanskelig å se dette som et fremskritt. Jeg hadde selv et slikt forhold til to av mine professorer på UiO, og det var den beste delen av studentopplevelsen min.