Innskrenking av ytringsfriheten i det godes navn

Nylig trådte Skottlands nye lov om hatefulle ytringer i kraft. Den har skapt stor kontrovers, og politiet har selv vært usikre på hvordan de skal håndheve den i praksis. 

Loven utvider forbudet mot hatytringer til å også omfatte alder, funksjonshemming, seksuell legning, transidentitet og «variasjoner i kjønnskarakteristika». Personer som blir dømt for å ha brutt loven, kan risikere opptil syv års fengsel. Loven skal gjelde for offentlige-, og digitale ytringer, så vel som i det private hjem.

I Aftenposten skriver Alex Iversen godt om hvor problematisk loven er. Som at hva som er hat, defineres subjektivt. Som han skriver: «Hvis noen føler at noe er hat, så er det hat». Og at den er så uklart formulert at angrepet på ytringsfriheten vil virke nedkjølende på samfunnsdebatten. Det gjør også at det vil være opp til den enkelte politibetjenten å avgjøre om en ytring er hatefull eller ei. 

En slik praksis er ikke verdig for en liberal rettsstat. 

Som om det ikke var nok, har Skottlands minister for samfunnssikkerhet uttalt at med den nye loven kan folk risikere politietterforskning dersom de feilkjønner transpersoner. Det er å innskrenke ytringsfriheten i toleransens navn. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Det er likevel lett å forstå hvorfor mange vil sympatisere med den nye loven. Transpersoner er en utsatt gruppe som opplever mye hets og trakassering, og generelt har dårligere livskvalitet. Hele 82 prosent har vurdert å ta livet sitt. Det er skremmende tall. 

Selv synes jeg også det er moralsk galt å feilkjønne folk. Jeg ser ingen grunn til ikke å respektere menneskers kjønnsidentitet. 

Likevel er det forskjell på moralsk og juridisk toleranse. Det jeg mener er moralsk forkastelig, bør ikke nødvendigvis forbys. Vi straffer for eksempel ikke utroskap, selv om det fleste vil mene at det er galt. Rettssystemet vårt er heldigvis ikke bygget opp slik.

Vi kan nemlig ikke forby alt vi ikke liker. Dersom vi alle, i et pluralistisk samfunn, forsøkte å gjøre for mange av våre moralske grenser til juridiske grenser, ville kampen om statsmakten blitt dramatisk mer aggressiv, med abrupte og skadelige skift etter hver valgseier.

Dessverre er ytringsfriheten på vikende front flere steder i verden. 

I Canada kan man få husarrest bare politiet mistenker at du kan komme med hatefulle ytringer. 

I Danmark lot man terrororganisasjoner diktere landets ytringsfrihetslovgivning da man gikk inn for å forby koranbrenning. Det er i bunn og grunn å gjeninnføre en blasfemiparagraf. 

Selv den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som i sin tid mente norske regler for politisk TV-reklame var i strid med ytringsfriheten, har satt godkjentstempel på en utvikling der religiøse krenkelser veier tyngre enn ytringsfrihet. De opprettholdt dommen mot en østerriksk kvinne for å ha krenket profeten Muhammed, etter at hun omtalte hans giftemål (som en 56-åring) med en 9-åring som pedofili.

Men vi kan ikke kaste prinsippene våre om bord bare for å fremstå som gode og progressive. Og den problemstillingen er heller ikke høyresiden unntatt for. Det har vi sett i forbindelse med krigen i Gaza. 

I Storbritannia har tidligere innenriksminister Suelle Braverman tatt til orde for å forby vifting med palestinske flagg, mens den franske regjeringen ønsker forbud mot Palestina-demonstrasjoner. Det samme har vi sett i Tyskland, hvor en tysk jøde ble arrestert for å holde opp plakaten «Stopp folkemordet i Gaza».

Det viser hvor lite prinsipielle vestlige politikere har vært i sitt forsvar for ytringsfriheten. Den kan nemlig ikke bare gjelde når den sammenfaller med våre egne meninger. Hele poenget med ytringsfriheten er at den også må gjelde når vi er rivende uenig. 

Vi som er liberale er flinke til å forstå dette når forbudene rammer de progressive sakene – som fjerning av flygeblader som tar til orde for legalisering av cannabis, forbud mot palestinske flagg eller Floridas beryktede «Don’t say gay»-lov.

Da må vi stå opp for den også når det koster oss noe selv, og det er de progressive som vil bruke loven for å hindre folk i å si det de tenker.