Spøker med å bli luksusprostituert etter livet som stortingspolitiker

«Kona mi er så fan av deg!» hvisker en stortingsansatt i øret til Jenny Klinge når hun kjøper te og kaffe til oss. De hvisker ofte, sier Klinge. Det er kanskje ikke helt stuerent å være fan av en så frittalende og tydelig kvinne som Klinge?

– Nå som du har sagt nei til gjenvalg, er det noe du endelig kan snakke friere om? Nå behøver du ikke å være så polert, ikke sant? Nå kan du slippe deg løs og bli enda mer kontroversiell? Men om hva, lurer jeg på. Fyr løs!

– Jeg har faktisk alltid latt meg si det jeg har ønsket å si. Det er ikke slik at jeg nå endelig kan dra til. Min ledestjerne har vært at jeg ikke skal la det å være politiker begrense meg. 

Klinge tror hemmeligheten er at hun ikke er opptatt av status eller fasade. Da får man et større ytringsrom, mener hun. 

– Og så har jeg vært heldig på den måten at Møre og Romsdal har turt å ha en slik førstekandidat. Partiet har hatt mot. Jeg har vært heldig med nominasjoner og valg. Flere enn vi tror tåler sterke meninger. De som ikke tåler det, er paradoksalt nok de som lager mest lyd. Det er ikke sikkert at motreaksjonene representerer så veldig mange. 

– Jeg har selv bakgrunn fra lokalpolitikken og fra Venstre. Venstre er et lite parti med mange raringer. Men jeg husker da de begynte å polere meg. Jeg kjente at jeg måtte velge – skal jeg være folkevalgt eller skal jeg være Sanna? Derfor spør jeg deg: Har Senterpartiet latt deg være Jenny? Eller har de innimellom bedt deg om å moderere deg? Har du fått hjelp fra kommunikasjonsrådgivere til å uttrykke deg mer tåkete og ikke så direkte som du pleier?

– Jeg har faktisk fått stort rom i Senterpartiet. Men jeg har også tatt det rommet, og gjort det rommet større selv. Men jeg har selvsagt opplevd at noen i partiet tenker og mener at jeg bør gi meg. Det har jeg driti i. Jeg provoserer ikke for å provosere. Jeg får mange tilbakemeldinger og mye støtte. Men jo da, det er nok en del som har klødd i fingrene og tenkt at jeg burde få hjelp av kommunikasjonsrådgivere og holde meg til ferdigskrevne talepunkter. 

En hestkuk er en hestkuk uansett kjønn

– Du snakket om kvinner og skjønnhetsoperasjoner i Nettavisens podkast. Likevel vil du ikke kalle deg feminist. Tror du ikke at alle disse plastiske puppene og botox-sprøytene har noe med patriarkatet å gjøre? Vi pleier å si at kvinner velger selv hva de vil gjøre med kroppen sin, men det er vel en struktur bak? Idealet om store pupper og glatt underliv kommer fra pornoindustrien. 

– Bør jeg være feminist? Jeg vet ikke hva som gjør at jeg ikke lander på det, men jeg føler ikke at det passer på meg. Kanskje det er selve ordet? Jeg er opptatt av likestilling for begge kjønn, så jeg synes at «likestillingsorientert» er et bedre begrep. Jeg tror dessuten ikke at menn er roten til alt vondt. Vi kvinnfolk klarer godt å gjøre det verre for oss selv når det gjelder for eksempel skjønnhetshysteriet. Det blir for lettvint å peke på karene. Jeg har vokst opp med mobbing, og opplevd ting i politikken, av jenter. Jeg har sett baksiden av både kvinner og menn. Vi er mennesker. Vi har alle to sider. En hestkuk er en hestkuk uansett kjønn.

Så begynner Klinge å snakke om det hun kanskje er mest kjent for – nemlig kjønn. Kjønn er ikke det hun har brukt mest tid på som politiker, men det likevel det Klinge har fått mest medieoppmerksomhet for – ved siden av kjøtt, kanskje. 

– Jeg synes det er paradoksalt at feminister ikke synes at det er problematisk at menn kan være kvinner. Folk som ser på seg selv, og omtaler seg som feminister, ser ikke at det er en trussel for kvinner at menn går i kvinners arenaer. Menn kan vinne på disse arenaene.

– Men synes du ikke at det er et veldig marginalt fenomen med transkvinner i idrettskonkurranser?

– Hvis én mann blir godkjent som kvinne og løper raskest nettopp fordi han egentlig er en mann, så kan det marginale fenomenet vinne over alle kvinner i verden. Én person kan ha en utrolig stor effekt. Så det er ikke marginalt. 

– Du høres litt ut som Norges J.K. Rowling?

– Ja, den har jeg hørt før! 

– Hvorfor har denne kjønnsdebatten vært så viktig for deg? Kan ikke folk være akkurat det kjønnet de ønsker seg? 

– Jo, de kan føle det de vil, det har jeg full respekt for. Likevel kan de aldri bli noe annet enn hva de er biologisk. Kjønnsuttrykk og følelser endrer ikke på det biologiske kjønnet. Hvorfor skal det være hatefullt å si at vi bare har to kjønn? Når slike påstander om kjønn endrer lovverket, så er vi ute å kjøre. I praksis er jeg feminist i denne saken. En heterofil mann som i en periode tror og føler at han er kvinne kan jo, slik situasjonen er nå, kreve å bli anerkjent som lesbisk, for eksempel. Vi må klare å forholde oss godt til fakta og følelser på samme tid, også når disse ikke stemmer overens. Og noen må tørre å si fra når det går over stokk og stein.

– Hva hvis din sønn hadde kommet til deg og sagt at han ønsker å være en kvinne. Hadde du støttet ham – eller hen?

– Jeg hadde absolutt støttet ham, ikke hen, i problematikken – eller i følelsen, men jeg hadde tillatt meg å si at du kan føle hva du vil, men i bunn er du en kar. Og jeg ville selvsagt vært der for ham uansett hva han følte seg som. 

Grått hår og får sex likevel!

Men tilbake til skjønnhetstyranniet og «skrekkmaskene», som den verbalt sterke stortingsrepresentanten kaller kvinner som er på fillers-kjøret. 

– Veldig mange karer ønsker ikke kvinner som ser ut som oppblåsbare barbaraer. Pornoindustrien med de falske ballongpuppene er et problematisk område, men vi skal ikke undervurdere hva kvinnfolk selv kan finne på. Vi kan ikke alltid skylde på menn og på patriarkatet. De fleste intelligente karer vil ikke ha kvinner som ser ut som skrekkmasker! Vi må stole på oss selv og naturen. Jeg er 48 år, har både rynker og grått hår – og jeg får jammen sex ennå!

– Jeg tenker litt på dette selv. Jeg er en bondetuppe fra Lahti og holder på å flytte fra Lillehammer til Oslos beste vestkant. Det er så mye av dette der. Jeg ender jo opp med å se 10 år eldre ut enn alle andre fruer, fordi jeg ikke tar botox. Jeg føler at jeg må kjempe imot! Men det er vel ikke gøy å være den mest skrukkete av alle – selv om man kanskje faktisk da er den eneste som ser ut som alderen sin?

– Vet du hva! Da jeg tok avgjørelsen om å la håret bli grått, fikk jeg panikkangst. Jeg la meg ned og gråt og gråt. Jeg tenkte at jeg kom til å være den eneste dama med grått hår. Jeg kom til å se eldst ut. Jeg trenger ikke patriarkatet til å tenke de tankene. Jeg tror de er biologiske. 

– Tror du at du kan skille det så lett? Patriarkatet er jo sosialisert inn i ryggmargen vår? Du er født og oppvokst i et samfunn der kvinner skal ta hånd om utseendet sitt?

– Jeg ser veldig mye på naturprogram. Jeg tror dette handler vel så mye om kvinner som prøver å klatre opp i det sosiale hierarkiet. Jeg er for pynt som kan vaskes bort. Da kan en mann se at dette er ekte. Det er henne jeg vil ha. Det er henne jeg vil ha barn med. Tenk på disse skrekkmaskene med gigapupper – hva slags unger får han, den stakkars karen? Han vet jo ikke hvordan hun egentlig ser ut!

– Og siden du er fra Senterpartiet, er det ikke en by-/land-dimensjon her også? Det er kanskje ikke så mange botoxifiserte damer uten ansiktsuttrykk i Surnadal? Tenk om du hadde kommet deg hjem fra Oslo uten en eneste rynke og med nye bryster? Hva hadde de sagt der hjemme da?

– Haha! En butikk i Surnadal har faktisk snakket om å begynne å tilby botox. Måtte Gud forby.

– Men hvis man først skal ta botox, bør man kanskje ikke gjøre det i Surnadal? Det blir litt som å skaffe seg nye pupper på Gjøvik? Altså, skal man først gjøre noe sånt, bør man kanskje satse på kvalitet? 

– Uansett hvor bra kvalitet det er, så vil det se jævlig ut uansett! 

Det er ikke mye botox på Stortinget, sier Jenny Klinge. Det skyldes vervet og posisjonen vi har, tror hun, det blir en slags vaksine mot fjas. 

Luksusprostituert uten luksus?

Klinge innrømmer at hun liker å stå i stormen, og at det noen ganger må en storm til for å røske opp i det vi tenker. 

– Det kan nesten beskrives som en allergisk reaksjon. Jeg er allergisk mot bullshit, mot pisspreik. Jeg er ikke i stand til å la dem holde på. Da kjenner jeg at jeg må protestere, som i disse debattene om kjønn og kjøtt. De fremstilte norsk husdyrhold som klimafiendtlig og rødt kjøtt som et problem. Det er pisspreik! 

Men å gi seg som politiker kan føles litt godt likevel, nettopp for å kunne slippe å mene noe om alt.

– Som politiker må man mene mye om mange ting. Ofte spør man seg: Kan jeg nok om dette her? Det er egentlig en sunn refleksjon – å innrømme at man ikke kan nok. Da må man stole på de andre – de som har mest kunnskap. Men de sakene jeg er tydelig på, har jeg alltid satt meg godt inn i og er trygg på.

– Hva er drømmejobben etter å ha vært stortingsrepresentant så lenge? Statsforvalter i Møre og Romsdal?

– Luksusprostituert!

Svaret kommer kontant med en stor latter og et tillegg:

– Men jeg er veldig i tvil om jeg kommer i klassen luksus!

– Du må bare prise deg høyt nok!

– Nei, jeg er faktisk usikker, Klinge blir mer seriøs. 

– Jeg har mange talenter. Jeg liker å skrive, jeg liker språket, jeg liker debatt og så har jeg også en kreativ side. Jeg har en veldig irriterende egenskap som jeg helt seriøst mener burde vært mer ettertraktet både i politikken og på arbeidsmarkedet. Det er trangen og evnen til å problematisere og stille spørsmål. «Hvorfor er det slik» og «kunne det ikke gjøres på en annen måte» er eksempler på spørsmål som ofte dukker opp i hodet mitt. Og så har jeg gjerne ideer til hvordan det kan gjøres annerledes. 

I politikken er det ikke mye rom for denne tilnærmingen, mener Klinge. Man kan terge på seg gråstein ved å være kritisk på denne måten, men den erfarne stortingsrepresentanten tror at samfunnet ville ha fungert mye bedre dersom slike spørsmål ble sett på med interesse i stedet for å bli oppfattet som plagsomme.

Den fremtidige jobben må imidlertid gjerne være litt mer stedbunden enn den nåværende. Klinge har pendlet i 18 år og samboeren bor i Surnadal. Det hadde vært fint å kunne være nærmere hjemme i Møre og Romsdal.

Hvis alt blir grått, har vi ingen ytringsfrihet 

– Hvis du, på tampen av din politikerkarriere, kunne ha fått gjennomslag for én sak, én ting, én reform før du gir deg i politikken, uavhengig av saksfelt, hva hadde du valgt? 

– Praktisk skole! En skole som tar bedre vare på ulike typer av elever. Undervisningen skulle vært mye mer tilpasset. Vi kaster bort masse ressurser på folk som ikke er ute av stand til å lære, men som lærer bedre på andre måter. Vi får skoletapere fordi skolevesenet gjør dem til tapere. 

Jenny Klinge sier selv – med glimt i øyet, som stort sett hele tiden – at hun er i den heldige posisjonen at hun aldri tok mastergrad. Hun rakk et årsstudium i sosiologi, historie og tysk før hun var tilbake i Surnadal. Hun fullførte aldri cand. mag., selv om planen var å ta den i tysk. 

– Men jeg har lært mye tysk etterpå. Jeg er så ivrig på det! Jeg elsker tysk grammatikk! Tysk gjør meg glad!

– Når du ser tilbake på dine 25 år i politikken, føler du at du har utgjort en forskjell? Hva er du stoltest av?

– Når vi er i regjeringen, så selger vi sakene sammen med Arbeiderpartiet. Vi kan ikke innkassere en seier alene. Så jeg har lyst til å fremheve måten jeg deltar i en debatt på. Der har jeg forhåpentligvis gjort en forskjell. Det er lett å bli grå i den norske debatten. Jeg har brukt humor bevisst og jeg har fått mange tilbakemeldinger på at jeg har påvirket politikken til å være mindre grå, mer fargerik. Det er en verdi. Hvis alt blir grått, har vi i praksis ingen ytringsfrihet. 

– Kan du fortelle noe du ikke allerede har fortalt til alle andre aviser? En avsløring av noe slag? Bare for Minerva? Slik at jeg får en saftig overskrift?

– Jeg øver på å spille blokkfløyte! Jeg setter meg på en benk, ser over fjorden og spiller. Det er fint. Men det er ikke sikkert at naboene synes at det er like stas, haha!

Det er bare å innse: Det kommer ikke til å mangle på saftige overskrifter når man intervjuer Senterpartiets avtroppende stortingsrepresentant Jenny Klinge. Som hun sier selv:

– Jeg vil heller være en råtass enn en gråtass.