Det er sinnssykt bra!

22. mai i år dukket denne ingressen opp i NRK.no:

Om de nye meningsmålingene slår til, vil Hashim Abdi bli tidenes yngste valgte politiker på Stortinget noen gang: – Det er helt sinnssykt.

Vi er for lengst blitt fortrolig med denne språkbruken, som også er blitt kritisert av flere. Per Egil Hegge mente for flere år siden at det handler om språklig fattigdom. Mor til et barn under psykiatrisk behandling skriver til ham at hun fortviler over respektløsheten. Det er grunn til å reflektere litt mer over tendensen til å rose ved å vise til det sykelige.

Som så ofte har vi å gjøre med en språklig impuls fra engelsk, særlig den amerikanske varianten. Det er et reklamespråk. Ord som «insane» og «crazy» skal styrke interessen. I denne videosnutten blir det fastslått at bare «insane engineering» kunne makte oppgaven. Det handler om fantastiske veier i Kina.

Kultur, ikke natur

Som regel er det tale om menneskelige prestasjoner: Hvis en gjenstand eller en posisjon omtales, vil karakteristikken helst angå prestasjonen å skape det, å komme så langt. Det er ingeniørene som har prestert noe «insane», og Hashim Abdis plass i Stortinget vil ikke være sinnssyk, derimot prestasjonen å komme dit som den hittil yngste.

Utallige fenomener i dyreriket kan også kalle på undring og beundring. En kolibri står stille i luften med opptil 80 vingeslag i sekundet. Det er ufattelig mange – men det virker helt feil å kalle det «sinnssykt mange». Grunnen til det, tror jeg, er at selv de mest bisarre fenomener i den levende natur har oppstått ved naturlig utvalg. Riktignok kan individer i flere arter lære av hverandre, og ravner berømmes for sine tekniske problemløsninger, men det mest imponerende synes genetisk bestemt.

Annerledes med frembringelser i menneskelig kultur. Det som er sinnssykt bra, er ikke genetisk gitt og handler ikke typisk om kampen for å overleve. Det kan være mange slags motiver, for eksempel et ønske om beundrende oppmerksomhet, som for noen er viktigere enn å få barn. Det er biologisk vanvittig og kulturelt vanvittig bra, for uten jevnt tilsig av selvopptatte og prestisjehungrige egoer ville kulturen stagnere.

Ungdommelig

For ros og anerkjennelse finnes en rekke ord og uttrykk. På norsk har vi storartet, glimrende, strålende, imponerende og mange flere. Men hvis Hashim hadde brukt noen av disse. ville utsagnet fortont seg som pinlig skryt. Den virkningen unngås med «helt sinnssykt», for dermed antydes at prestasjonen ikke bare skyldes hans bevisste anstrengelser. I det sinnssyke ligger en ikke-biologisk kraft som har revet ham med. Det er ikke fullt ut forståelig at noe er «sinnssykt bra». Noe mysteriøst og litt skremmende antydes. Den kinesiske ingeniørkunsten ble da også karakterisert ikke bare som insane, også terrifying and brilliant.

Den omtalte språkbruken er i dag utpreget ungdommelig. Det er vanskelig å forestille seg en 75-åring rose noe ved å kalle det dritbra, vanvittig, sjukt eller sinnssykt. Minst like underlig ville det være om en 15-åring omtaler en prestasjon som eminent, ypperlig, superb eller fremragende. Det ville gi en komisk effekt å la tenåringen og gamlingen bytte språk. Kanskje har noen i NRKs moroavdeling kommet på ideen?

Ut over all normalitet

Sinnssykdom kaller på psykiatrisk diagnose, språkbruken kaller på kulturell diagnose. Avstand til normalitet er et berøringspunkt, for i begge tilfeller handler det om å overskride det normale. Mens det fremragende, det glimrende og imponerende kan stå for det beste i normalitetens skala av gode prestasjoner, vil det sjuke eller vanvittige sprenge skalaen. Det sinnssyke er grenseoverskridende, og nettopp det er poenget. Hva er beundringsverdig ved å være veltilpasset? Det er mer interessant å stå utenom all normalitet, holde god avstand til det alminnelige, alt som kjennetegner hopen. Den kulturelle diagnosen blir normalitetsforakt.

Tidligere ble det grensesprengende angitt ved hjelp av religiøse forestillinger av den mørke sorten. Særlig på engelsk finnes flere velkjente eksempler: damned good, devilish cunning. Norske jævlig godt virker blekere. En mer fornem variant, fra scenekunstens verden, ville være «Hun spiler Hedda Gabler infernalsk godt». Dette er gamle talemåter. Faust-motivet, djevelpakten, har gjennom århundrer virket i språkets undergrunn. I dag er romantikkens syke geni i ferd med å fortrenge det teologiske Faust-motivet.

I løpet av forrige århundre ble det en alminnelig å idealisere ungdom. De unge ble tiltrodd både kall og evne til å fornye kulturen, det vil si slakte hellige kuer og knuse undertrykkende tabuer. Den faktiske ungdommen har ikke vært spesielt trofast mot opplysningens idealer. For den klare tanke er det jo skandaløst at det beste karakteriseres som sprøtt eller sjukt.

De olympiske leker i 1896 kan regnes som startskuddet for ungdomskulten, og stadig står ungdomsspråket særlig sterkt i omtalen av sportslige prestasjoner. Hvor mange gullmedaljer har Bjørgen, Bjørndalen, Dæhli, Johaug og Klæbo tilsammen? Vet ikke, men det er sikkert sinnssykt mange. Det virker naturlig å si det slik.

Før i tiden fikk langrennsløperne den treningen de trengte som skogsarbeidere, og ennå finnes et slags folkelig image hos dem. Det gir et ekstra løft for deres prestasjoner, det er som om folket selv sprenger normaliteten. Men det gode vanviddet er enda mer utbredt i fotballens folkelige verden. Aviser og andre medier beretter regelmessig om vanvittige seire i fotball. Aftenposten 13. mai 2021 er særlig god: Rosenborg med vanvittig seier – lekte med Viking. Fotball er en så alvorlig business at når en overlegen seier er lekende, da er den også vanvittig. 1. juni i år understreker NRK.no at også friidretten kan hevde seg: Knuste Rooth-rekord. Det er helt sprøtt.

Vanvittig bra i politikken

Stortingsvalg er norgesmesterskap i politikk. I 1885 fikk Venstre 63,4 prosent av stemmene. Det er en uslåelig rekord. Bare Venstre har maktet over 50 prosent i flere valg (frem til 1900). Senere har ikke noe parti klart det, nærmest kom Ap i 1957 med 48,3 – også det vanvittig bra. Men det blir opplagt misvisende å sammenligne disse tallene uten å korrigere for at antall partier har økt jevnt og trutt: to i 1885, seks i 1957, ni (+andre) i 2021. Dermed er Aps dominans i 1957 relativt enda sterkere enn Venstres i 1885. Samtidig kan også langt lavere andel få status som fantastisk godt, for eksempel Sp med 13,6 prosent i 2021. (Vanvittig godt var det dog ikke). Også slik kan politikk ta opp konkurransen med idrett om sinnssykt gode prestasjoner. Som nevnt innledningsvis kan det være ved yngste representant noen gang. Den eldste hittil skal visst være Carl I Hagen, som var 77 da han ble valgt inn i Stortinget i 2021. Gitt alderen på statsledere i verden i dag er dette langt fra sjukt bra.

Bekymring

Moderne konservatisme er langt på vei en reaksjon mot farlig stor tillit til det grenseoverskridende og revolusjonært utopiske. Mens radikalere kan friste med troens begeistring, må konservative nøye seg med bekymringens visdom. Hvordan kan noe såpass alderdommelig slå an hos unge mennesker? Roger Scruton pekte på det som et problem for politisk konservatisme. Men er det slik i dag? Er ikke Simen Velle sinnssykt god på TikTok? Det må vel også arge motstandere innrømme. Velle skal være særlig god til å formidle unge menns frustrasjoner under dagens pedagogiske kvinnevelde. Det skal være vanvittig viktig å ta slik frustrasjoner på alvor, følgelig er dette et tema som også venstresiden er nødt til å prioritere. Bekymringens temaer dominerer i dag over hele det politiske spektret.

Den omtalte språkbruken og den virkelige galskapen tilhører ulike verdener, men i begge tilfeller er det snakk om noe ukontrollerbart, noe man rives med av. Man er involvert i en happening, en estetisk erfaring. Demagoger er spesielt flinke til å viske ut skillet mellom estetikk og politikk.

Noen vil huske den stolte og naive selvtilfredsheten som mange menn i Vesten, særlig amerikanerne, kunne glede seg over i etterkrigstiden. Tilbakeslaget har vært voldsomt: vedvarende anklager om rasisme, sexisme, et utall fobier og generell mistanke om ufortjente privilegier. Mange – ikke bare heteroseksuelle hvite menn uten forankring i noen anerkjent minoritet – har fått nok. La oss nå få et språk som ikke står med bøyd nakke, men våger å være frekt og gnistrende! Nå er det vår tur til å være vanvittig selvhevdende. Trumps eget yndlingsord er «beautiful». Det settes inn overalt og er vidunderlig demagogi.

Det hører med til Trumps image at Trump is crazy. Det er ingen innvending. Vedvarende og energisk craziness kreves av den som våger å utfordre de mektige liberale elitene. Nettopp dette er noe av presidentens appell blant hans mest ihuga tilhengere. For dem er Trump som den kinesiske ingeniørkunsten, insane, terrifying, brilliant.

Gammel overtro og ny bekymring

Mange har ønsket å være «På parti med framtida». Mottoet formidler en gammel overtro, nemlig troen på fremskritt som verdenshistoriens innebygde kurs. Det var en utbredt forestilling i Vesten frem til første verdenskrig. Man kan nok kalle det en vanvittig optimisme – og da vil vanviddet være til å leve med. Det er tross alt optimistisk.

Når slik optimisme er umulig i dag, hvordan da takle medienes konstante strøm av krisemeldinger og prognoser om enda dystrere tilstander i fremtiden? Det hjelper vel litt at språkbruk knytter vanvidd og galskap ikke bare til psykiatri og gammel overtro, men også til strålende prestasjoner. Vi blir minnet om at det gærne kan være godt

En konservativ bekymring melder seg. Vil ikke fortrolighet med vidunderlig vanvidd føre til at sansen for det rimelige og det fornuftige svekkes? I kunst er det for lengst normalt å overskride normalitet uten av verden går av hengslene av den grunn. Men når politikk bedrives som en forestilling, er det god grunn til bekymring. Trump kan langt på vei forstås som en performance artist med et fleksibelt og uforutsigbart repertoar.