Tidenes dyreste ansettelse III

Staten og samfunnet blir snytt for betydelige inntekter når norsk sokkel blir brukt som en melkeku og panteobjekt for Statoils utenlandske imperiebygging.

Publisert Sist oppdatert

Gjennom to tidligere artikler her på Minerva har jeg hevdet at Statoils utenlandssatsing ligner på klassisk imperiebygging, et av de vanligste fenomenene avledet av prinsipal-agent-problemet. Samtidig har jeg kritisert norske politikeres manglende kritiske interesse for Statoils virksomhet og økonomiske resultater – sett bort fra høye lederlønninger og manglende klimasatsing.

I en artikkel i Teknisk Ukeblad denne uken har Øystein Noreng, professor emeritus ved BI, skrevet en lengre kritisk artikkel om Statoil, spesielt den utenlandske virksomheten.

Noreng, som har erfaring fra både Finansdepartementet og Statoil, har gjennomgått Statoils virksomhet fra delprivatiseringen og børsnoteringen i 2001 frem til 2016.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS