Velg Ida og gå videre

Det er krise igjen i KrF. Partiet behandler et skriftlig varsel mot sin leder, Olaug Bollestad, som har vært sykemeldt siden juni. Og nok en gang er denne krisen potensielt avgjørende for norsk politikk.

Alle meningsmålinger tilsier nemlig at KrF vil spille en viktig rolle ved neste valg. Dersom partiet klarer sperregrensen, har borgerlig side gode sjanser. Dersom de havner under, blir det vanskelig. På snittet over målinger ligger partiet nå på frustrerende 3,9 prosent, og der har de ligget stabilt i et halvt år.

En stor utfordring for partiet i hele denne stortingsperioden har vært lederspørsmålet. Etter partiets opprivende veivalg skulle Kjell Ingolf Ropstad bringe entusiasme inn for den kursen som faktisk var valgt. De hadde partiet i mange år vært garantist for en Høyre-regjering med en partileder som aller helst ønsket seg til venstre over midtstreken. Men Ropstads ledertid ble kortvarig: Dager før valget i 2021 trakk han seg som følge av pendlerbolig-saken.

Olaug Bollestad rykket opp fra plassen som nestleder. Også hun stod på blå side under veivalget. Men det er færre som forbinder henne med noen tydelig borgerlig profil. Håpet var likevel at hun skulle være en samlende leder, at partiet kunne få ro til å bygge seg opp – og kanskje at hun kunne inspirere noen av sine talløse Instagram-følgere til å vippe KrF opp over sperregrensen.

Nå er det håpet nær ved å forsvinne. Stagnerende oppslutning kommer på toppen av det som ser ut til å være en vond arbeidskonflikt, der Bollestad later til å være i konflikt med begge sine nestledere og partisekretæren. De fleste Minerva har snakket med i KrF tror hennes dager som partileder nærmer seg slutten.

Men hvem skal i så fall ta over?

Et nytt veivalg?

For KrF vil det til en viss grad handle om et nytt veilvalg, eller i hvert fall retningsvalg. 

De to nestlederne Dag-Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse kan i teorien ta over. Ingen av dem har lansert seg selv, og ingen av dem synes å ønske seg jobben veldig sterkt. På den annen side er det få alternativer. Og en eller annen leder må partiet ha.

Skal vi dømme ut fra deres egne uttalelser, er det Røse som er mest aktuell. Hun har ikke utelukket at hun kan tenke seg å ta over, slik Ulstein har – skjønt, hans opptreden under partilederdebatten i Arendal sist uke har fått enkelte i partiet vi har snakket med til å øyne et visst håp. Setningen «vi elsker kongehuset» fra Ulstein ga ham terningkast fem i vår anmeldelse, og viser nøyaktig hvor partiet bør plassere seg i spørsmål om verdier og tradisjon. Ulstein står likevel på at han gir seg, og søker ikke renominasjon til Stortinget.

Ulstein og Røse stod på hver sin side under veivalgsstriden i 2018: Ulstein på rød side, Røse på blå. Men selv om langt fra alle sår er leget, ligger nok selve veivalget fast. Spørsmålet er likevel hvordan rollen som et sentrumsparti som i første rekke søker samarbeid på borgerlig side, skal fylles – og hvor stor entusiasme en partileder klarer å bringe inn i den rollen.

Til tross for Ulsteins monarki-debatt er det i utgangspunktet slik at man fra utsiden av partiet skulle tro at Røse er best posisjonert til å gi KrF denne entusiasmen. Røse er plassert tydelig på høyresiden i partiet, men på en måte som er ganske rund i kantene, og med et betydelig engasjement for klassiske KrF-saker som bistand. Internt i partiet er bekymringen kanskje heller at Røse er for liberal i verdispørsmål. Blant annet støtter hun klart og tydelig opp om selvbestemt abort, en sak som har plaget KrF-ledere over lang tid.

Ny høyrebølge?

Etter sist kommunevalg la mange KrF-ere vekt på at trenden med at partiet gikk ned for hvert valg, var stanset opp. Noe av dette skyldes kanskje et ungdomsparti som virker mer dynamisk enn på lenge, under ledelse av Hadle Rasmus Bjuland. KrFU virker å ha fått del av den svake høyrebølgen vi ser hos landets unge. Under skolevalget 2023 gikk KrFU opp i samtlige fylker. KrFU har den siste tiden tydeliggjort sin konservative profil i verdispørsmål som kjønn og er ansvarlig for at KrF er blant de første partiene til å innta en tydelig stilling for kjernekraft i Norge. 

Spørsmålet er hvordan Røse passer inn i denne utviklingen. Selv om Bjuland og Røse har ulik profil i sosiale spørsmål, kan det godt tenkes de kan kan utfylle hverandre, spesielt om de skal nå ut til nye velgere. 

Røse er ung, og vil på den måten kunne representere både en viss fornyelse og en mulig utvidelse av den konservative bølgen blant unge. For Høyre, Frp og Venstre vil hun også trolig være enkel å forholde seg til i samarbeidsspørsmål. Hun kjenner også Oslo-bobla godt, noe som kan komme godt med når man skal traktere rikspressen. I motsetning til Kjell Ingolf Ropstad, er hun for eksempel ikke troende til å brase ut med utsagn som passer bedre på lokallagsmøte i Kvinesdal om at «har du født én kan du føde to».

Røse er beste alternativ

Men kanskje er hun for mye Oslo (eller Akershus) for KrFs grunnfjell på sørvestlandet. Bollestad står i spissen for det viktigste lokallaget i KrF, Rogaland, som uansett høyrebølge og ungdom fortsatt vil være KrFs heartland.

Foruten de to, er det ingen åpenbare alternativer. KrFs øvrige talenter, slik som KrFU-leder Hadle Bjuland, betraktes som for unge. Dermed står KrF egentlig kun igjen med Røse.

Sist KrF var i krise, påførte lederen dem et veivalg medlemmene egentlig ikke hadde bedt om. Nok en gang er det lederen som skaper problemer ingen hadde bestilt. Løsningen må komme raskt. Dersom partiet skal klare å samle seg foran skjebnevalget i 2025 må ledelsen være på plass.

Et KrF som halter seg gjennom de neste 12 månedene vil trolig bety at borgerlig side taper regjeringskampen. Partiet havnet såvidt under sperregrensen under sist stortingsvalg. Skjer det to ganger på rad, er det eksistensiell krise i partiet. Det kan også bli til en krise for Høyre.

Det er krise igjen i KrF. Partiet behandler et skriftlig varsel mot sin leder, Olaug Bollestad, som har vært sykemeldt siden juni. Og nok en gang er denne krisen potensielt avgjørende for norsk politikk.

Alle meningsmålinger tilsier nemlig at KrF vil spille en viktig rolle ved neste valg. Dersom partiet klarer sperregrensen, har borgerlig side gode sjanser. Dersom de havner under, blir det vanskelig. På snittet over målinger ligger partiet nå på frustrerende 3,9 prosent, og der har de ligget stabilt i et halvt år.

En stor utfordring for partiet i hele denne stortingsperioden har vært lederspørsmålet. Etter partiets opprivende veivalg skulle Kjell Ingolf Ropstad bringe entusiasme inn for den kursen som faktisk var valgt. De hadde partiet i mange år vært garantist for en Høyre-regjering med en partileder som aller helst ønsket seg til venstre over midtstreken. Men Ropstads ledertid ble kortvarig: Dager før valget i 2021 trakk han seg som følge av pendlerbolig-saken.

Olaug Bollestad rykket opp fra plassen som nestleder. Også hun stod på blå side under veivalget. Men det er færre som forbinder henne med noen tydelig borgerlig profil. Håpet var likevel at hun skulle være en samlende leder, at partiet kunne få ro til å bygge seg opp – og kanskje at hun kunne inspirere noen av sine talløse Instagram-følgere til å vippe KrF opp over sperregrensen.

Nå er det håpet nær ved å forsvinne. Stagnerende oppslutning kommer på toppen av det som ser ut til å være en vond arbeidskonflikt, der Bollestad later til å være i konflikt med begge sine nestledere og partisekretæren. De fleste Minerva har snakket med i KrF tror hennes dager som partileder nærmer seg slutten.

Men hvem skal i så fall ta over?

Et nytt veivalg?

For KrF vil det til en viss grad handle om et nytt veilvalg, eller i hvert fall retningsvalg. 

De to nestlederne Dag-Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse kan i teorien ta over. Ingen av dem har lansert seg selv, og ingen av dem synes å ønske seg jobben veldig sterkt. På den annen side er det få alternativer. Og en eller annen leder må partiet ha.

Skal vi dømme ut fra deres egne uttalelser, er det Røse som er mest aktuell. Hun har ikke utelukket at hun kan tenke seg å ta over, slik Ulstein har – skjønt, hans opptreden under partilederdebatten i Arendal sist uke har fått enkelte i partiet vi har snakket med til å øyne et visst håp. Setningen «vi elsker kongehuset» fra Ulstein ga ham terningkast fem i vår anmeldelse, og viser nøyaktig hvor partiet bør plassere seg i spørsmål om verdier og tradisjon. Ulstein står likevel på at han gir seg, og søker ikke renominasjon til Stortinget.

Ulstein og Røse stod på hver sin side under veivalgsstriden i 2018: Ulstein på rød side, Røse på blå. Men selv om langt fra alle sår er leget, ligger nok selve veivalget fast. Spørsmålet er likevel hvordan rollen som et sentrumsparti som i første rekke søker samarbeid på borgerlig side, skal fylles – og hvor stor entusiasme en partileder klarer å bringe inn i den rollen.

Til tross for Ulsteins monarki-debatt er det i utgangspunktet slik at man fra utsiden av partiet skulle tro at Røse er best posisjonert til å gi KrF denne entusiasmen. Røse er plassert tydelig på høyresiden i partiet, men på en måte som er ganske rund i kantene, og med et betydelig engasjement for klassiske KrF-saker som bistand. Internt i partiet er bekymringen kanskje heller at Røse er for liberal i verdispørsmål. Blant annet støtter hun klart og tydelig opp om selvbestemt abort, en sak som har plaget KrF-ledere over lang tid.

Ny høyrebølge?

Etter sist kommunevalg la mange KrF-ere vekt på at trenden med at partiet gikk ned for hvert valg, var stanset opp. Noe av dette skyldes kanskje et ungdomsparti som virker mer dynamisk enn på lenge, under ledelse av Hadle Rasmus Bjuland. KrFU virker å ha fått del av den svake høyrebølgen vi ser hos landets unge. Under skolevalget 2023 gikk KrFU opp i samtlige fylker. KrFU har den siste tiden tydeliggjort sin konservative profil i verdispørsmål som kjønn og er ansvarlig for at KrF er blant de første partiene til å innta en tydelig stilling for kjernekraft i Norge. 

Spørsmålet er hvordan Røse passer inn i denne utviklingen. Selv om Bjuland og Røse har ulik profil i sosiale spørsmål, kan det godt tenkes de kan kan utfylle hverandre, spesielt om de skal nå ut til nye velgere. 

Røse er ung, og vil på den måten kunne representere både en viss fornyelse og en mulig utvidelse av den konservative bølgen blant unge. For Høyre, Frp og Venstre vil hun også trolig være enkel å forholde seg til i samarbeidsspørsmål. Hun kjenner også Oslo-bobla godt, noe som kan komme godt med når man skal traktere rikspressen. I motsetning til Kjell Ingolf Ropstad, er hun for eksempel ikke troende til å brase ut med utsagn som passer bedre på lokallagsmøte i Kvinesdal om at «har du født én kan du føde to».

Røse er beste alternativ

Men kanskje er hun for mye Oslo (eller Akershus) for KrFs grunnfjell på sørvestlandet. Bollestad står i spissen for det viktigste lokallaget i KrF, Rogaland, som uansett høyrebølge og ungdom fortsatt vil være KrFs heartland.

Foruten de to, er det ingen åpenbare alternativer. KrFs øvrige talenter, slik som KrFU-leder Hadle Bjuland, betraktes som for unge. Dermed står KrF egentlig kun igjen med Røse.

Sist KrF var i krise, påførte lederen dem et veivalg medlemmene egentlig ikke hadde bedt om. Nok en gang er det lederen som skaper problemer ingen hadde bestilt. Løsningen må komme raskt. Dersom partiet skal klare å samle seg foran skjebnevalget i 2025 må ledelsen være på plass.

Et KrF som halter seg gjennom de neste 12 månedene vil trolig bety at borgerlig side taper regjeringskampen. Partiet havnet såvidt under sperregrensen under sist stortingsvalg. Skjer det to ganger på rad, er det eksistensiell krise i partiet. Det kan også bli til en krise for Høyre.