Verden VAR i dag

Ødelegger VAR, videoassistert dømming, fotball-EM? Ja, svarte 75 prosent av 7112 innsendte stemmer da NRK mandag hadde debatt om temaet, men hva vet de? NRK hadde også fått inn 4000 til dels lange innspill fra seere. 

Erlend Mørch, kjent som deltaker i sjakksendinger på tv, og visstnok også fra diverse podcaster, har vært negativ til VAR-dømming siden 2019. Draumen Mørch ber på, er at noko plutseleg skal skje.

«Du sitter og venter og venter og venter og venter i håp om at noe plutselig skal skje. Det gledesutbruddet, at det bruser i blodet, at du kan slippe alle hemninger… Det er det du har investert i ved å sitte å se hele kampen. Det er nå borte. Det gjør også at resten av kampen mister verdi og underholdningsfaktor», sa Mørch i debatten.

Mens en scoring tidligere var noe atletisk som man kunne reagere emosjonelt på, ligner den nå mer på en søknad til Plan- og bygningsetaten, mener Mørch. Blir søknaden etter litt saksbehandling godkjent, ja, da er det mål.

Men kanskje er det ikke så dumt å vente på belønninger iblant? Mange kjenner til den berømte marshmallows-studien ved Stanford fra 1972, der barn fikk valget mellom en liten, umiddelbar belønning, eller en større belønning 15 minutter senere. De barna som klarte å vente litt, gjorde det bedre her i livet. I dag er de nok sterke forsvarere av VAR.

Fotball og [sett inn samfunnsvariabel]

VAR er på mange måter et perfekt prisme for vår tid.

Nå er det selvsagt all grunn til å være skeptisk til forsøk på å bruke fotball som metafor for samfunnsutviklingen. Under fotball-VM i 2010 gjorde Arnt Stephansen i NRK et stort poeng av at hele fem av de åtte lagene i kvartfinalen kom fra det globale sør: ikke bare de velkjente storlagene Argentina og Brasil, eller en fordums storhet som Uruguay, men også ferske nykommere på dette nivået som Ghana og Paraguay. Dette var oppsiktsvekkende fra et fotballperspektiv, men det gikk i ball da utenriksreporteren la ut i det vide og det brede om hvordan dette symboliserer en ny tid der nye land gjør seg gjeldende i verdensøkonomien og gamle og tradisjonelt rike land mister sin dominerende stilling.

Det var to problemer med den analysen. Det ene er at de tre gjenværende landene fra Europa som fortsatt hang med, dro fra Sør-Afrika med gull, sølv og bronse (Spania, Nederland, Tyskland). Stephansen kunne ikke vite akkurat dette da kvartfinalene ble satt opp, men skulle vi i tråd med logikken virkelig konkludere etter finalen med at nå vil Europa likevel være den globale vekstmotoren fremover?

Det andre problemet er mer grunnleggende. Asia, USA og oljeprodusenter er vekstmotorene i verden, ikke Syd-Amerika og Afrika. Kvartfinalene i 2010 var dominert av regioner mer preget av fotball enn av økonomisk dynamikk (det gjelder også Europa), selv om det går an å si pene ting om flere av landene.

Ser alt, vet alt

Med teknologi stiller det seg annerledes: VAR er selve overvåkingssamfunnet manifestert. 

VAR innebærer at det sitter noen og følger intenst med på skjermer for å se hva som egentlig skjer på banen. Dommeren er nærmere ballen, men har ikke alltid best oversikt, og er derfor i løpende kontakt med VAR-ulvene på IT-rommet. Dermed kan det som først ser ut som scoring, bli annullert på grunn av hands, offside, eller ureglementerte taklinger. Ingen eldre damer blir ranet på vei hjem, for Stasi passer på. Ingen ukloke opposisjonelle ytringer i sosiale medier, for kinesiske myndigheter samler inn alle data og analyserer dem med kunstig intelligens. Ingen Maradona bokser ballen i mål. Ingen russisk linjemann ville godtatt at det engelske skuddet i tverrliggeren og ned på streken under VM-finalen i 1966 er en kurant scoring. Danmark fikk ikke noe ufortjent mål i åttendedelsfinalen mot Tyskland under årets fotball-EM, men i stedet en korrekt idømt straffe mot seg like etterpå.

Men i fotballen er det ikke et onde at storebror ser deg. Et overvåkningssamfunn er negativt fordi det kan ramme sivile rettigheter, privatlivets fred og muligheten til å utøve opposisjonell politikk. Men spillerne har ikke noe privatliv under kampen, de står på en scene. Hva skal hindring av effektiv overvåkning av spillere under en kamp tjene til?

«Og hvilket narrativ vi er vitne til her»

I NRK-debatten klaget Viaplay-kommentator Kasper Wikestad på alle de ikoniske øyeblikkene vi ville bli robbet for med VAR. Ikke bare ville Maradonas Guds hånd-scoring i 1986 blitt annullert. Maradonas andre scoring i samme kamp, senere kåret til århundrets mål, ville også vært i faresonen, på grunn av en tvilsom takling før han fikk ballen og startet dribleraidet.

Siden Maradona-scoringene utgjør litt av en fortelling, ville det vært galt å stanse dem: akkurat så skjørt er fundamentet som mye av kritikken mot VAR hviler på. Nå er det ikke noe galt med gode historier, men som regel er en historie bare det. «Og hvilket narrativ vi er vitne til her», utbrøt TV 2-kommentatoren etter en EM-scoring fire minutter på overtid (Albania-Kroatia 2-2), og viste for all verden hvor ekstremt viktig det også er å snakke om at det er en god historie.

Men hands skal straffes, taklinger skal vurderes. Danmark skulle tas for sine regelbrudd, selv om det hadde vært en gøyal historie om de hadde sluppet unna med dem og gått videre i turneringen. En gentlemanstyv som raner museer skal stanses og straffes. Så får vi heller synge ballader om ham etterpå.

Dommeren er heteronormativ

At VAR-sjekk tar tid, er et relevant motargument. Men tiden som brukes vil trolig gå ned. Og når Mørch sier at det ikke er så viktig om det tar 15 sekunder eller tre minutter, da skjønner du at behovet for øyeblikkelig behovstilfredsstillelse uansett er påtrengende. Hvor mange uteknologiske diskusjoner mellom linjemenn og dommere er over på 15 sekunder? Mange, men langt fra alle.

Jeg har mistanke om at den viktigste begrunnelsen for å være mot VAR heller er denne: Det gjør det vanskeligere å ha rett og å påstå at dommeren tar feil. Folkets vurderinger blir avkledd. Det gir mindre mening å klage på dommeren fra tribunen, på puben eller fra sofaen. Fortsatt kan det i offsideavgjørelser krangles om hvilke spillere som er med i spillet og som det er relevant å ta høyde for (mitt syn: alle spillere er med i spillet). Men gjennomgående vil dommerne gjøre mye mindre feil. Samtidig vil vi som ser på, gjøre like mange feil som før. Det var hands likevel. Det var ikke offside. 

Erlend Mørch hadde et interessant perspektiv i NRK-debatten: Hensikten med offsideregelen er å hindre at spillerne står og fisker etter ballen foran mål. Når diskusjonen handler om helt marginale tilfeller, er hensikten oppnådd: Spillerne står ikke og fisker etter ballen foran mål. Likevel: Det er mulig det ikke er nødvendig å true med bøter ved forsøpling, for det er ryddig her. Men hva skjer om muligheten for bøtelegging forsvinner? Jo større marginer du aksepterer i offsidetilfeller, jo mer fisking blir det foran mål. Mener man noe annet, må man i så fall gå inn for å endre regelen, for eksempel til å si at man kan være inntil 87 centimeter, men ikke mer, foran bakerste spiller. Lykke til! Marginale offsides ble ellers også idømt før VAR. Dessuten ble det ofte dømt offside uten at det var det i det hele tatt. Alternativt kan man selvsagt si at dommeren skal ha skjønnsmargin. Romantisk og spennende, selvsagt, men for det første er det fortsatt nyttig med VAR, og for det andre er det helt uhåndterbart.

Slik er det ofte med folkelig oppstand: Man kan forstå sentimentet, men så snart alternativene skal presenteres, ser man at det ikke fungerer. Også her er VAR et godt prisme for vår tid: Den populistiske oppstanden mot ekspertveldet VAR representerer, var derfor trolig helt uunngåelig. For å gjøre feil er ikke så plagsomt, men at det blir bevist, er utrolig irriterende. Før kunne vi si at vi egentlig hadde rett når dommeren dømte noe annet. Fremover må vi si at tiden det tar å vise at vi tar feil, ødelegger hele spillet.

Men her må teknokratene stå imot, spillet er langt fra ødelagt. VAR fjerner sløret og viser oss spillet slik det er. At sløret fjernes litt sakte, forsterker bare gleden.