Woke døde på Harvard

I ettertid fremstår historiske vendepunkt helt sikkert ryddigere og mer renskårede enn hva de i virkeligheten var. Heksejakten Senator McCarthy gjennomførte på 1950-tallet i USA, ble etter sigende avsluttet med spørsmålet «have you no sense of decency, Sir?» Spørsmålet var rettet til McCarthy selv fra advokat Joseph Welch under en TV-overført høring i Senatet, da McCarthy gikk til angrep på en ung advokatfullmektig som jobbet for Welch. Publikum responderte med applaus. Fra da av var det slutt på terrorveldet.

Det faktiske hendelsesforløpet var mer komplisert, selvsagt: McCarthys popularitet hadde dalt i flere måneder før utvekslingen med Welch. Et forsøk på å fjerne ham som komitéformann to dager senere falt i fisk. Avviklingen av mccarthyismen tok tid. Men Welchs utsagn og publikums respons var på samme tid bevis for at en endring allerede hadde skjedd, en del av den endringen og et forvarsel om at større endringer skulle komme.

Noe lignende har vi ventet på med woke-fenomenet de siste årene. Kravene om avkolonisering, statuerivninger, kollektiv vestlig skyld for alt vondt i verden og tabuer mot kulturell appropriasjon har simpelthen vært for selvmotsigende og krakilske til å kunne være bærekraftige. Likefullt har toget tutet videre, spesielt på amerikanske eliteuniversiteter.

Etter at rektoren ved Harvard starter året med å trekke seg, må alle lokførere være mer varsomme med kullet de skuffer inn i fyrkjelen. Claudine Gays ferske avgang er et tydelig varsel om at 2024 er et nytt år når det kommer til woke. Og kanskje er det igjen en høring i Kongressen som utløste det hele: Woke har fått sin «have you no sense of decency».

Så hva er det som har skjedd?

Også reaksjonen kan spise revolusjonens barn

Et slitt munnhell sier at revolusjoner ender med å spise sine egne barn. Men når det til slutt går for langt, griper gjerne også reaksjonen inn. Hovedinkvisitoren Robespierre endte selv sine dager under giljotinens egg. Deretter rakner det raskt. 

Slik var det også ved Harvard. Samme år som dette universitetet havnet på bunnen over ytringsfrihetsrangeringer, kom vernet om det frie ord i full rikosjett tilbake. Claudine Gay var rektoren som stod i bresjen for et «mangfoldsimperium» på det ærverdige studiestedet – et tempel for kunnskap og USAs eldste forskningsinstitusjon.

Gay var, i likhet med andre universitetsledere de siste årene, opptatt med å røkte de politisk korrekte meninger, men lite interessert i å sensurere radikale studentaktivister. Etter Hamas’ terrorangrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza var disse demonstrantene heftig opptatt med å forkynne sitt nyfundne og enkle credo for verdens mest kompliserte konflikt: «From the river to the sea, Palestine will be free.» Enhver som tenker seg litt om, forstår at et fritt Palestina fra havet til elven ganske raskt ikke bare vil være fritt, men også fritt for jøder.

Amerikanske jøder er godt representert blant Harvards alumni og er viktige donorer. De var lenge med på å finansiere Claudine Gays mangfoldsimperium, men ett sted gikk grensen. Når tydelig antisemittisk innhold fikk gjalle over campus, var det forbi deres tålegrense. 

Historien skrives om

Det var likevel et klipp fra høstens kongresshøring – der Gay sammen med to andre universitetsledere ble grillet av kulturkrigere fra republikansk side – som ble selve «sense of decency»-øyeblikket. Klippet er blant de mest sette noensinne fra den amerikanske nasjonalforsamling. De tre akademiske lederne klarte der ikke å ta klar stilling til hvordan direkte oppfordring til folkemord på jøder skal håndteres, men mener dette er budskap som må «tolkes i kontekst». 

Kunnskapens forsvarere, som ellers mener det er hensiktsmessig å lete etter strukturell rasisme og skjult makt, mente altså at skrikende hat med resonans i historiens mørkeste kapitler, var noe man måtte gi en velvillig lesning.

Én av de tre professorene ble straks tvunget til å gå, og nå – noen uker senere – er det altså Claudine Gays tur.

Den som håper på noen slags anger eller sjelegranskning fra sistnevntes side, venter forgjeves. I sitt oppsigelsesbrev skriver hun rett ut at hennes beslutning var tvunget frem fra «personal attacks and threats fueled by racial animus».

Det må presiseres at Gay også var under granskning for anklager om forskningsplagiat, og at dette spilte inn i presset mot henne. Det bor nok en ironi i at en som vil skrive om historien, ikke er så nøye med kreditering og fotnoter i egne arbeider. Etterlatt inntrykk er uansett at det var woke som ble hennes endelikt som president på Harvard: en konstruksjon av offer og overgriper så innsauset i postkoloniale teorier at mikroaggresjoner måtte møtes med hardere lut enn oppfordringer til folkemord.

For eliteuniversitetenes del hadde det beste vært om de igjen kunne gå tilbake til det de er best på og det de var ment til: objektiv kunnskapsproduksjon og undervisning. Om tiden som «endringsagenter» ikke nødvendigvis er over i en håndvending, er Claudine Gays avgang et første tegn på at tiden nå er i endring.