Abid Raja – uskyldig

«Uansett hva som har skjedd, er det ikke din skyld», lærer vi barna våre om overgrep. Skylden er alltid den voksnes. Abid Raja vokste opp i en norskpakistansk kultur der synet på barn, på kjønn og på sykdom tilsier det motsatte: «Det er din skyld.»

Boken Min skyld – en historie om frigjøring ble kåret til «Lesernes favoritt» i Bok365 i januar.

Dette er historien om en klassereise fra å være barnevernsbarn til å bli Norges kultur- og likestillingsminister. I tillegg er det en bok om brudd med et kastesamfunn og veien til emansipasjon.

«Som for eksempel er det som likestillingsminister flaut å åpent fortelle at jeg på ingen måte har vært for full likestilling store deler av livet mitt, ei heller overfor kona mi Nadia, og jeg har forsøkt å kontrollere henne slik mange menn gjør. Jeg har ikke engang selv levd et fritt liv for det meste av mitt liv. Jeg har vært fanget av skyld og skam, og familien og den religiøse kulturen har satt sterke begrensninger på min levemåte. Andre har eid meg og forsøkt å eie min frihet!», skriver han på sin egen Facebook-side.

Da vi møtte Abid Raja utenfor Munchmuseet under den offisielle åpningen, var boka sluppet og det politiske landskapet endret, men Raja var ivrig «på jobb», helt uberørt av byggets «knekk» og ivrig etter å påpeke Venstres medvirkning til at det ble noe av et nytt museum.

Knekken i hans eget liv heter analatresi, en tilstand som har skapt ubehag, smerter og nærmest gjorde ham til et utstøtt barn. Allerede på sykehuset, da han ikke ble hentet av foreldrene, burde alarmen gått. Som ungdom oppfattet hjelpeapparatet ham som utagerende og grenseløs. I forståelsen av Abid Rajas bok har jeg lyst til å trekke inn en annen bok.

På midten av 1980-tallet reiste sosialantropologistudenten Torunn Arntsen Sajjad til området der de fleste norskpakistanerne kommer fra, Punjab. Hennes nye bok Tandooristan – fortellinger fra et overopphetet land viser hvilken kulturbakgrunn som har formet oppdragelsen Raja fikk som et funksjonshemmet barn. Temaene er helse- og sykdomsforståelse, skyld og skam, måltid og måltidstabuer – temaer som bidrar til bedre forståelse av hva som kan skje i møtet med det norske hjelpeapparatet.

Arntsen Sajjad forteller hvordan ordet «skyld» er relevant når man snakker om sykdom. Det trenger ikke være barnets «skyld», men kanskje mor tenker hun har gjort noe galt under svangerskapet – eller kanskje hun ikke er gudfryktig nok. Tro og overtro har formet foreldrerollen – og i dette tilfellet skapt omsorgssvikt, både fra nærmiljøet og samfunnet utenfor.

Abid var blitt en sint, ung mann, en barneraner. Likevel førte nysgjerrigheten hans på læring ham tilbake til skolen, Foss videregående, et brennende engasjement for politikk og senere jussen.

Hans historie er en om overlevelse, men også en historie om kjærlighet, som tatt ut av en indisk Mollywood-film

Som kulturminister ble Abid Raja kalt «breial, brautende, poserende og dominerende». Når man leser Min skyld forstår man at det ikke er hans skyld.

Les også:

Pluss

Pluss

Varmt møte med Pakistan

Det er 50 år siden de første innvandrerne kom fra Punjab til Oslo. Torunn Arntsen Sajjad reiste motsatt vei. Dagboksnotatene gjennom 35 år er nå blitt boken «Tandooristan».

Tove Andersson