Abrahamstrilogien: En anmeldelse
Mens VG slutter med bokanmeldelser, går Minerva motsatt vei, og vier plass til nylesninger av og terningkasttrilling for sentrale verk.
En av de større boksensasjoner de siste par tusen årene tør kunne sies å være den såkalte Abrahamstrilogien, som består av Mikra, Kaine Diatheke og Wahi.
Når jeg sier såkalte, er det fordi meningene i ettertid er delte om hvorvidt det er rimelig å se på dette som en trilogi, som ett kunstnerisk prosjekt, eller om det er uavhengige verk. Dette spørsmålet synes kanskje ikke umiddelbart relevant for å bedømme kvaliteten, men en anmeldelse av trilogien krever likevel at man forholder seg til den pågående diskusjonen om dette.
Hovedargumentet for å se det som ett prosjekt er i første rekke at de tre verkene alle er eller utgir seg for å være redigert av Gud, som ved siden av Gordon Hølmebakk er den kanskje mest lovpriste redaktøren i moderne litteraturhistorie. Og når jeg sier ”er eller utgir seg for å være” er det fordi vi vet at publikumsmagneter som Gud og Hølmebakk av og til låner sine navn til utgivelser uten egentlig å ha hatt så mye innholdet å gjøre, eller at forlagene rett og slett bruker navnet uten å spørre, i håp om å selge til et større marked. Det er lett å fordømme dette som kynisk kommersialisme, men vi bør også ha forståelse for at bokbransjen ofte har hatt vanskelige økonomiske kår.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
