Autoritære Kina kjøper seg lojalitet gjennom bistand

Kina har i løpet av det siste tiåret blitt en fremtredende global aktør og er blitt en mester i å gjøre resten av verden avhengig av seg. Det er problematisk når et slikt autoritært land får posisjon uten å bli ansvarliggjort for sine brudd på menneskerettigheter.

Et strategisk partnerskap ble etablert mellom Kina og de afrikanske landene i 2000 og blir sett på som banebrytende for det økonomiske og politiske båndet mellom Kina og Afrika. Det er nettopp de økonomiske båndene som er bærebjelken for samarbeidet.

Kinas bidrag i Afrika baserer seg på flere strategier innenfor utvikling av infrastruktur. Blant disse er gjeldsslette og økt tilgang på kreditt gjennom bistand og gunstige lån. Det ble også satt ytterligere fokus på næringssamarbeid og handel gjennom etablering av økonomiske soner i Afrika etter kinesisk modell. Samtidig ble afrikanske varer lovet lettere tilgang til kinesiske markeder.

Det er lett å forstå at afrikanske regimer takker ja til kinesiske bidrag som tilsynelatende er langt mer attraktive målt opp mot bistand fra Vesten. Men dette er blitt inngangsdøren til en lang avhengighetsspiral det er vanskelig å komme ut av. For disse store lånene skaper en sterk avhengighet til Kina, og over tid har denne avhengigheten blitt lojalitetsbindende. Det ser vi nå tendenser til når flere land i Afrika valgte å stemme nøytralt til FNs fordømmelse av Russland nettopp på bakgrunn av sin tilknytning til Kina.

En ny verdenssjef

Med den utviklingen vi nå ser, der Kina bygger stadig flere allianser, får kontroll over fremtidens handelsruter og samtidig blir verdens største økonomi, er det grunn til å frykte at det er det autoritære Kina som vil være verdens sjef i fremtiden.

Hvis Vesten da fortsetter å trekke seg ut av våre viktige bistandsprosjekter på det afrikanske kontinentet, bør vi da også begynne å forestille oss hvordan det vil være for lille Norge i en verden der hegemoniet flyttes til Kina. Et land som systematisk bryter ned de mest grunnleggende verdiene vårt samfunn er tuftet på, som menneskerettigheter, ytringsfrihet og trosfrihet, vil stå langt fra oss i retningen vi ønsker å sette for internasjonal utvikling. Dette kommer til å få store konsekvenser for Norges evne til å påvirke. Vi trenger ikke å se lenger enn til et annet lite naboland, Litauen: Landet ble i fjor slettet fra Kinas tollregister som straff for å ha opprettholdt en handelsrelasjon til Taiwan.

Det er en tydelig sammenheng i verdigrunnlaget mellom Kina og noen av de afrikanske landene knyttet til autoritært styresett. Det er grunn til å mistenke at Kina bruker dette strategisk for videre innflytelse inn i viktige styringsorganer som blant annet FN.

Derfor er det urovekkende at flere europeiske land trekker seg mer ut av prosjekter i land i Afrika, når vi samtidig for alvor begynner å forstå konsekvensene av Kinas voksende rolle.

Vi må ta på alvor at land styrt etter diktatoriske modeller sjeldent tar hensyn til dem som trenger det. Den undertrykte gruppen i slike land er helt avhengig av at vi blander oss inn i utviklingen av deres samfunnsstruktur.

«Hvit mann»-stempelet som florerer i bistandsdebatten om norsk innblanding i andre land er en rettmessig kritikk av en tilstedeværende kolonialiseringsholdning i bistandsmetodikken fra Vesten. Likevel kan ikke dette resultere i at vi trekker oss ut av viktige humanitære partnerskapsprosjekter, som vi ser at regjeringen nå gjør i flere land i Afrika. Vi er nødt til å revolusjonere bistanden gjennom tilstedeværelse.

Vesten står ovenfor en stor utfordring når det gjelder å effektivisere bistanden til land i Afrika, samtidig som de klarer balansen om ikke å frata stater ansvar for egne borgere og mennesker ansvar for egen stat.

Skifte i norsk bistandspolitikk

Det foregår et paradigmeskifte i norsk bistand, og flere aktører navigerer nå hvordan vi målrettet kan effektivisere våre bistandsmidler til å skape langvarig endring for mennesker som lever i ekstrem fattigdom.

Bistand skal basere seg på økonomiske bidrag gjennom partnerskap med aktører som kan levere på prosjekter vi ser som gunstige for utviklingen i landet. Det betyr at våre midler finansierer lokal utvikling, og på denne måten etablerer vi infrastruktur gjennom grasrotens initiativ.

Gjennom lokalt engasjement og mobilisering av grasroten vil det kunne skape rom til å utfordre landenes autokratiske styre. Men for å kunne skape et slikt engasjement, er vi først nødt til å øke levestandarden.

Det er plass til norsk bistand innenfor tre satsingsområder på det afrikanske kontinentet, etter min mening. Det første er å sikre viktige humanitære aktørers rolle for å fortsette sitt arbeid for verdens fattigste. Det andre er bidrag til klimaomstilling og etablering av fornybar energi forankret i lokalt eierskap. Det tredje er «gi direkte»-prinsippet, som går på å bedre husholdningers privatøkonomi gjennom direkte økonomisk støtte og etablere en instans i landene til å fordele dette.

Det siste bygger på omfordelingsprinsippet i velferdssystemet, som er det som sikrer mennesker med lav inntekt rettigheten til økonomisk støtte. Ved oppbygging av slik infrastruktur i land uten slike demokratiske linjer vil vi få på plass et rammeverk som ivaretar de svakeste i samfunnet. Denne tenkningen i bistandsmetodikken har gitt dokumentert effekt på økt velferd – og er veien å gå for videre prosjektsatsninger.

Ved å drive slik bistandspolitikk, som prioriterer viktige bidrag for å øke levestandarden, vil vi kunne posisjonere oss som en viktig støttefunksjon og gi regimene et reelt partner-alternativ enn til å måtte knytte bånd til autoritære Kina.