For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NYHET
Hvithet er «en ondartet, parasittlignende tilstand»
Det hevder forsker i en fagfellevurdert artikkel. Hva i all verden skjer med akademia?
«Hvithet er en tilstand man først får seg og så har – en ondartet, parasittlignende tilstand som ‘hvite’ mennesker er spesielt disponert for. Tilstanden er grunnleggende og genererer karakteristiske måter å være på i ens kropp, ens sinn og ens verden.»
Det mener i alle fall Donald Moss – forsker og forfatter – i fagartikkelen «On Having Whiteness», publisert i Journal of the American Psychoanalytic Association. Deretter beskriver Moss hvordan den parasittiske hvitheten «gjør vertenes appetitt glupsk, umettelig og pervers». Det er en appetitt som retter seg «spesielt mot ikke-hvite mennesker» og er «nesten umulig å eliminere».
Deretter utforsker dekanen Moss om den parasittiske hvitheten kan behandles. Men håpet er forgjeves: «Det finnes fortsatt ingen permanent kur.»
Man sitter igjen med følgende spørsmål: Hvordan i all verden havnet vi her? Hvordan har det seg at dekaner skriver slike artikler – og at fagfellevurderte tidsskrifter publiserer dem? Og hva sier det om den akademiske kulturen? Minerva har snakket med en professor i sosiologi for å finne svar.
Frykt ikke!
Professor Gunnar C. Aakvaag forteller at dette ikke er noe helt nytt: På 70-tallet kunne man finne lignende artikler, men da pakket inn i marxistisk teori. Deretter, frem mot 2000-tallet, så man mindre av dem, før de nå altså har gjenoppstått i en ny, postmodernistisk innpakning. Aakvaag er imidlertid ikke overbevist om at det bør bekymre oss så skrekkelig:
– Slike artikler sier mindre enn man kanskje skulle tro og frykte. De som skriver dem, er høyrøstede folk, men de har en svak posisjon internt i akademiske miljøer, forklarer han, og understreker med all mulig tydelighet:
– Vi må ikke overdrive den akademiske betydning av slike artikler. Det er ikke det vi holder på med i akademia. Dette er arbeidet til forskere som befinner seg helt nederst på den akademiske rangstigen. Dette er arbeidet til aktivister.
Men kan det være at Aakvaag underdriver bekymringen? Til Minerva har Eric Kaufmann fortalt om hvordan høyreorienterte akademikere drives ut av akademia – en tendens som i betydelig grad drives av ekstreme venstreorienterte akademikere som redefinerer hva som er akseptabelt å mene.
– Jeg er ikke helt uenig, sier Aakvaag, og utdyper:
– Men jeg ser ingen tendens til at høyreorienterte akademikere aktivt drives ut av akademia.
Aakvaag forteller at i fagene han selv har førstehåndskunnskap om – samfunnsfagene generelt, og sosiologi spesielt – finnes det høyre-konservative perspektiver med vekt på sosial integrasjon og samhold så vel som venstreorienterte perspektiver med vekt på sosial ulikhet og dominans.
Vi bør likevel bekymre oss litt
Samtidig medgir Aakvaag umiddelbart at det nok er annerledes i England og USA. Det er tross alt i den konteksten at Kaufmann gjør sine observasjoner.
– I Norge må man få penger fra staten og forskningsrådet for å kunne forske. Og de gir hovedsakelig støtte til forskning på temaer som den norske modellen og velferdsstatens bærekraft, det er slike problemstillinger samfunnet vil betale for å få belyst. Man hadde ikke fått penger for å komme med svakt vitenskapelig fundert radikale teorier om for eksempel væpnet revolusjon eller endevending av patriarkatet og kjernefamilien
Men Aakvaag er imidlertid bekymret for at en woke-kultur står sterkere i akademia nå enn før. Det vil si: Samtidig som han mener at det akademiske systemet står robust, frykter han kombinasjonen av woke-aktivisters allianse med administrasjon og lederskap opptatt av institusjonenes renommé og underlagt antidiskrimineringsregelverk, og effekten av denne kombinasjonen på universitetene. Rettere sagt: At aktivister skal få administrasjon og ledere til å fremtvinge en woke politisk agenda.
– Hvordan kan man forhindre at aktivister, administrasjon og lederskap ikke også vil prege den akademiske aktiviteten?
– Vi må stå opp for det kollegiale selvstyret, sier Aakvaag, og trekker frem det han mener er nøkkelen for å greie nettopp det:
– Den gode, gamle konservative dyden mot. Dersom det faktisk er slik at de beste teoriene innenfor et gitt fagfelt er fremsatt av hvite, heteroseksuelle menn – så stå for det!
Endring: Artikkelen fulgte opprinnelig Journal of the American Psychoanalytic Association i å identifisere Donald Moss som dekan ved et Saybrook University – men dette var feil Donald Moss.
