– Jeg trodde kanselleringskultur var bullshit

Enkelte mener kanselleringskultur er en myte. Folk forsvinner jo ikke selv om de får kjeft, sier de gjerne. Se på Jordan Peterson og J.K. Rowling. Kansellert, du liksom?

Kanselleringsfornekterne har muligens et poeng her: Kanselleringsbegrepet er uklart, og det totale ytringsrommet har neppe blitt trangere. Det hender så visst også at kansellerte kjendisene profitterer på sin nyervervede outsiderstatus når de relanserer seg på desentraliserte plattformer.

Problemet med å slå seg til ro med dette, er at de færreste er kjendiser. De fleste som utvises fra det gode selskap, har ikke et publikum som venter ute i kulden. De forsvinner bare, og det gjør også bidragene deres.

Den amerikanske filmskaperen Megan Smaker personifiserer to slike tap.

– Jeg trodde kanselleringskulturen var bullshit. Det må jeg innrømme, sier hun, der jeg treffer henne på et bryggeri i Oakland, California.

Hun har med seg hunden, en av de få gjenværende vennene hennes etter at filmen hennes igangsatte en kanselleringskampanje i 2022.

– Jeg sier ikke at jeg er kansellert. Jeg er svartelistet, tilføyer hun og gir den firbeinte noe å tygge på.

Fra shortlistet til svartelistet

For et år siden hadde Smaker filmverden for sine føtter. Filmen hennes The Unredacted (opprinnelig Jihad Rehab) var plukket ut til Sundance og andre festivaler i Nord-Amerika. Strømmeplattformene siklet etter rettighetene. Men så snudde alt.

– En håndfull dokumentarister, som selv ikke hadde fått filmene sine antatt til Sundance, kontaktet festivalen. De mente filmen min var islamofobisk, selv om de ikke hadde sett den. I tillegg var de av den oppfatning at det var galt at jeg som hvit kvinne laget film om muslimer, sier Smaker, som har bodd flere år i Jemen og snakker arabisk.

– Sundance fikk hetta og beklaget at de hadde antatt filmen. Det sendte et signal. Snart tilbakekalte andre festivaler invitasjonene. Jeg ble persona non grata for strømmetjenestene. Abigail Disney, som hadde vært en viktig økonomisk støttespiller, tok også avstand fra filmen. Det var spikeren i kista.

Da jeg kontaktet Smaker om et intervju, foreslo hun via produsenten at vi skulle møtes her: På et bryggeri klokka seks på en fredag. Det fikk meg til å tenke at hun var overarbeidet og ikke hadde tid innenfor kafeenes åpningstider, men dette avkrefter hun.

– Jeg har ikke jobbet på ett år nå. Jeg tviler på at jeg noensinne kan leve av å lage filmer igjen. Det er ikke noe jeg bare sier. Sånn er det. Det første som kommer opp når du søker navnet mitt, er islamofobi og white supremacy. Småjobbene jeg hadde før, som finansierte filmen, får jeg ikke lenger.

Out of left field

Smaker er det man kan litt jovialt kalle en kvinne med bein i nesa. Hun er tidligere bokser, jobbet flere år som brannkvinne og oppsøker steder de færreste reiser til på ferie. Tidlig i tjueårene overlevde hun også en dramatisk bortføring, etter å ha havnet i klørne på en paramilitær gruppe i Latin-Amerika.

Til tross for barske meritter, fremstår hun likefullt som engstelig i begynnelsen av intervjuet. Hun vil ikke la meg gjøre opptak, før jeg har presentert meg grundig, og intervjusituasjonen snus på hodet mens hun graver i hvor jeg kommer fra, både geografisk og profesjonelt. På et tidspunkt ser hun meg også i øynene og spør om jeg har en agenda med intervjuet.

Jeg smiler og sier «nei».

Men det er kanskje løgn. Der jeg sitter overfor Smaker, har jeg nok en bias i hennes favør. Litt fordi jeg misliker slike kampanjer hun har blitt utsatt for, men mest fordi jeg synes filmen hennes hadde fortjent så mye bedre.

I dokumentaren hennes, The Unredacted, møter vi tre tidligere Guantánamo-fanger, som har blitt overført til Mohammad Bin Naif Counseling and Care Center i Saudi-Arabias hovedstad, Riyadh. Omskoleringssenteret hjelper terrorister og ekstremister tilbake til samfunnet, og ble opprettet etter 11. september, da Saudi-Arabia opplevde vekst i innlandsterrorisme, som følge av at mange Al-Qaida menn vendte hjem.

Tolvmånedersprogrammet i Riyadh fremstår som langt mer progressivt enn det man forventer fra et land som Saudi-Arabia. Her er det rehabilitering som settes i høysetet, og gjennom Smaker linse ser vi karakterene Nadir, Mohammed og Ali spille håndball, tegne følelsene sine med fargestifter og lære skikk og bruk. Vi får også bli med dem ut i den frie verden igjen, der de, etter to tiår bak murene, treffer kvinner og gifter seg.

Smakers filmstykke har mye ved seg, men det som gjør det gripende, er at hun viser fram de menneskelige sidene av de tidligere Al-Qaida-medlemmene. Slik minner hun oss også om hva som er innenfor vår egen handlingsradius, hvis vi er på feil sted til rett tid.

– Jeg stålsatte meg for kritikk fra høyresiden, ettersom jeg menneskeliggjør karakterene. Jeg hadde ventet at de ville mislike at jeg utfordret det rådende ekstremisme-narrativet, sier Smaker.

Men kritikken kom ikke fra høyre, men venstre.

– Det var et sjokk. Jeg hadde aldri sett for meg at folk skulle reagere på at jeg var en hvit kvinne som laget film om muslimske menn. Det siste jeg hadde trodde var at jeg skulle bli stemplet som islamofob.

Terrorister og sjøstjerner

Nå som sjokket har lagt seg, har hun fått tid til å reflektere over hvorfor responsen i dobbel forstand var «out of left field».

Smaker sier at rommet for nyanserte samtaler antagelig har krympet i den amerikanske offentligheten og at mange simpelthen ikke vet hvordan de skal områ seg i møte med filmer som ikke tegner tydelige helte- eller fiendebilder.

– Karakterene mine er komplekse, akkurat som verden. Som filmskaper ønsker jeg å omfavne denne kompleksiteten og nyanserikdommen. Men mange er ikke mottakelige for dette lenger, dessverre.

Hun tilføyer at pandemien også preget filmkritikken.

– Det hele brøt løs under pandemien, da alle satt inne og tømte seg for frustrasjon på sosiale medier. Timingen var sånn sett ikke på min side.

Smaker tar en pause. Klapper bikkja mens hun kaster et blikk på folkene rundt seg, et sedvanlig oppbud av capskledde kulturarbeidere med pride-armbånd og andre subtile identitetsmarkører.

– Jeg opplever også at stadig flere dokumentarfilmskapere i USA sammenblander dokumentarisme med aktivisme. De vil ikke bare fortelle en historie, men også belære publikum. Det er sikkert flere grunner til dette. Vi er veldig løsningsorienterte i USA. Man vil at dokumentarfilmer skal stake ut en kurs. Ofte går dette på bekostning av forståelsen. Man hopper over et trinn.

Smaker henter frem en lignelse fra hjemstaten for å forklare hvorfor dette er feil strategi.

– Har du hørt om den fiskerlandsbyen nordpå, som hadde problem med invaderende sjøstjerner? Fiskerne der møttes en dag og ble enig om at de skulle bli kvitt sjøstjernene en gang for alle. Så dro de ut igjen, og fanget alle sjøstjernene de kom over. De kappet sjøstjernene opp i tre og fire biter, og kastet dem ut igjen, i god tro om at sjøstjernene var døde etter disseksjonen. Men det var de ikke. De var nå forvandlet til tre, fire ganger så mange formeringsdyktige skapninger. Sjøstjernebestanden mangedoblet seg derfor på kort tid. Moralen er at hvis du prøver å fikse noe som du ikke forstår, så forverrer du ofte problemet.

Parallellhistorien til sjøstjernelignelsen er ifølge Smaker krigen mot terror:

– Krigen mot terror har pågått i over tjue år nå, og det er flere terrorister, ikke færre.

Hun sier at å forstå er hennes modus operandi som dokumentarist, og at det også var hungeren etter nye perspektiver som brakte henne til den arabisktalende verden etter 11. september.

– Faren min bruker å si at folk har tre ulike reaksjonsmønstre om noen slår dem i ansiktet: Noen slår tilbake, andre flykter og så har du de som vil finne ut hva som foregår.

Amatørbokseren Smaker, som har vunnet belter ved å dælje folk i ansiktet, hevder hun er i gruppe nummer tre.

– Hvis du slår meg i ansiktet, vil jeg vite hvorfor du gjorde det. Det var også reaksjonen min etter 11. september. Jeg ville finne ut hvorfor noen ville kapre et fly og styrte det inn i et høyhus.

Usett og uinformert

Det skal nevnes at motbøren Smaker fikk, ikke bare har handlet om at hun er hvit, eller at hun går nyansert til verks, faktisk snarere tvert imot.

En gruppe muslimske filmskapere mente filmtittelen Jihad Rehab, som Smaker senere har endret til The Unredacted, bidro til forhåndsdømming av hovedkarakterene, som tilbrakte tid i Guantánamo uten domfellelser for terrorvirksomhet.

– De har sagt hovedkarakterene gjennom hele filmen hevder sin uskyld. Hvis du har sett filmen, vet du at det er sprøyt. Årsaken til at jeg kalte filmen Jihad Rehab, var at det var det senteret ble kalt på folkemunne. Også BBC og andre nyhetssteder brukte det navnet. Når jeg senere skiftet tittel, skyldtes det at jeg innså at den var sensasjonalistisk, og ikke passet filmens nyanserikdom. Dessuten ga tittelen ammunisjon til kritikerne mine, som hevdet at jeg forvekslet jihad med terrorisme, sier Smaker.

– Filmen har også fått tyn fordi enkelte mener hovedkarakterene ikke visste hva de samtykket til, da de ble med på filmen. Jeg bet meg merke i en ting i den forbindelse: I filmen ser man de nylig løslatte og mildt sagt teknologidepriverte karakterene dine lære om «noe som heter Google». Scenen mer enn antyder at de ikke vet mye om internetts viralitetspotensial. Tok du tilstrekkelig forholdsregler her?

– Det klippet er fra begynnelsen av oppholdet på senteret. Jeg fulgte dem lenge og de gjorde seg godt kjent med internett etter hvert. Før de ble med på filmen, gjorde jeg dem også oppmerksom på at filmen ville bli vist overalt i verden. Det er også viktig å nevne at Sundance krevde at det ble utført en etikkgjennomgang av en uavhengig tredjepart. Vi ble derfor bedt om å oppdrive rikelig med dokumentasjon på kort tid, og vi la alle kortene på bordet. Etikkgjennomgangens konklusjon var at vi mer enn tilfredsstilte bransjestandardene vedrørende samtykke og personvern. Det ble også slått fast at vi hadde gjort mer enn vi trengte for å ivareta deltagerne og filmstabens ve og vel.

Wokelash

En tid etter Smaker var svartelistet fra festivaler og strømmetjenester, ble historien hennes plukket opp av blant andre Sam Harris. Etter den kjente podcasteren hadde gjort historien hennes kjent, fikk hun flere støttespillere rundt omkring i verden og det ble opprettet en gofundme-side, som har frembrakt mer enn 11 000 pengedonasjoner i skrivende stund. Pengene brukes til å få filmen ut i verden.

Motreaksjonen har samtidig utløst en dobbel motreaksjon. The Guardian hevdet blant annet at det var en myte at hun ble utsatt for en wokemob, og at kritikken handlet om personvern.

– The Guardian hevder at hovedkarakterene i filmen ikke fikk se filmen før den ble vist på Sundance, og at de ikke engang visste om at den ble vist. Stemmer det? 

– Jeg viser aldri filmer før premieren. I dette tilfellet ble jeg også advart mot å gjøre det. Å lage film i Saudi-Arabia er annerledes enn å lage film i USA. Intervjuobjektene telefonavlyttes av etterretningstjenesten, og det var viktig for meg at det var vanntette skott mellom meg og intervjuobjektene, så de ikke kan beskyldes for å ha hatt kunstnerisk innflytelse. Årsaken til at de ikke fikk vite om lanseringsdatoen handlet om sikkerhetshensyn. Man har sett at festivaler som viser regimekritiske filmer tidligere har blitt utsatt for dataangrep. Det var også grunnen til at Sundance i år ventet til like før premieren med å lansere at de skulle vise Navalnyj-filmen.

The Guardian skrev også at en av hovedkarakterene, Muhammed, hadde uttalt at livet hans hadde blitt mye vanskeligere etter filmen kom ut.

– At han skal ha sagt noe slik, gir ingen mening. For det første har han ikke lov til å snakke med utenlandsk presse, uten klarering fra myndighetene. For det andre vet han godt at han overvåkes av saudisk etterretning. Skal han da ha ringt The Guardian, mens saudierne avlyttet ham, og sagt at han var redd for hvordan saudiske myndigheter behandler ham? Logikken henger ikke sammen.

Smaker sier også at hun har snakket med Muhammed i etterkant.

– Jeg er forsiktig med å stille direkte spørsmål over telefonen, ettersom han avlyttes, men han meddelte ikke noe som tydet på at han hadde sagt det som ble hevdet.

Kontroversen om hvem som sa hva, er for øvrig dekket av Graeme Wood i The Atlantic. The Guardian har blitt kontaktet når det gjelder påstandene Smaker retter mot dem, men ikke benyttet seg av tilsvarsretten.

De som forsvant

Bikkja har ikke fått knask på en stund nå og ligger utslått på gulvet.

– Så tålmodig du er, sier Smaker og stryker den bak øret.

Hun sier at hun ikke umiddelbart satte seg på bakbeina da kritikken rammet.

– Etter Sundance spurte jeg meg selv om jeg hadde misforstått noe. Det kunne jo være. Alle i teamet mitt sa at jeg måtte beklage, og det var jeg åpen for, men jeg måtte vite hva jeg beklaget. Så jeg arrangerte testvisninger.

Hun viste filmen til den jemenittiske studentunionen og diverse andre muslimske grupper i USA.

– Mottakelsen var god. Jeg fikk også produsenten min til å finkjemme Twitter og internett etter innvendinger folk hadde. Hun kategoriserte dem, og vi gikk gjennom dem. Jeg fant ærlig talt ingen god grunn til å beklage, så jeg bestemte meg for ikke å gjøre det, ettersom jeg ikke syntes jeg hadde gjort noe galt.

Den eneste gyldige innvendingen Smaker har funnet om filmen, var at det var laget mange filmer om jihadisme før.

– Det kan jeg forstå. Etter 11. september, samt Trumps muslimnekt, har det ikke vært lett å være muslim i USA. Jeg kan forstå at folk synes det har vært nok fokus på islamsk terrorisme sånn sett. Men, som en imam jeg snakket med sa, så bidrar filmen til en mer nyansert samtale. Han sa til meg: Hvis du bør se en film om terrorisme, så bør det være denne.

Livet utenfor det gode selskap

At hun ikke krøp til korset og beklaget at hun «hadde laget en islamofobisk film som satte muslimers liv i fare», har likevel kostet.

Filmen er fortsatt ikke tilgjengelig for strømming og hun bruker pengene hun får gjennom gofundme til å arrangere visninger. Nylig reiste hun til New Zealand og Australia for å vise filmen. Hun beskriver mottakelsen som god overalt, men invitasjonene er få. Et av stedene som har vært lite skuelystne, er hennes egne hjemtrakter på den amerikanske vestkysten.

Hun forteller at store deler av det sosiale kontaktnettet hennes også har raknet.

– Det å bli svartelistet er en opplevelse du ikke forstår før du har opplevd det. Det er som å få barn eller annen livsomveltende hendelse. Jeg er radioaktiv for alle som tidligere kjente meg. Jeg har ikke bare mistet jobben og karrieren. Jeg har mistet vennene mine. Jeg ser verden med andre øyne nå.

På dette tidspunktet under intervjuet, som en tåre tyter ut i Smakers øyekrok, slår min indre aktivist ut i full blomst. Jeg får regelrett lyst til å trøste henne, og snart gjør jeg også det.

– Men tror du ikke dette vil snu snart? spør jeg, forsøksvist oppmuntrende.

– Nei, jeg tror fortsatt vi har lenge igjen før vi når bunnen.

– Men tror du ikke kanselleringsstempelet omsider vil gjøre filmen din mer sexy, da? Akkurat som de Parental Advisory explicit content-klistremerkene fikk alle til å sikle etter gangsterrapplater på 90-tallet? Det må jo komme en reaksjon etter hvert.

Hun tørker tårene med genseren og strammer seg litt opp, uten at ordene mine ser ut til å ha vært noen form for vitamininnsprøyting.

– Det finnes filmfestivaler som spesialiserer seg på svartelistede filmer, men de er små. Du trenger backingen fra de store strømmeselskapene for å overleve.

Lewinskys oppreisning

Bikkja rykker i båndet, og vi reiser oss for å gå.

Ute i mørket, ute i kulda, sier Smaker at hun nylig lest en historie om Monica Lewinsky.

– Hun har fått ryktet sitt rehabilitert nå 25 år senere. Det er på et vis fint, men det tok et kvart århundre.

Smaker strammer hundebåndet. Bikkja gnelder.

– Jeg vil ikke ende opp som henne. Jeg vil lage filmer nå, men det kan jeg ikke.