Iransk kvinneaktivist: – Hillary Clinton har personlig fortalt meg at hun angrer på at USA unnlot å støtte demokratiopprøret i Iran

Det har lenge vært stille rundt kampen for likestilling og kvinnefrigjøring i Midtøsten.

Det er kanskje ikke så rart; For Den arabiske vårens håp om demokrati og frihet ble i stedet til enda mer krig, elendighet og undertrykkelse. De seneste årene har land som Syria og Irak druknet i et sekterisk blodbad som hele regionen har blitt trukket inn i.

Ikke minst Iran, landet der journalist og kvinneaktivist Masih Alinejad kommer fra, er en av aktørene som har blod på hendene.

Som om ikke dette var nok synes atomavtalen med landet å ha gått i vasken, og etter at Donald Trump trakk USA ut av avtalen i 2018 har Iran gitt stadig mer blaffen i dens restriksjoner.

Derfor er det både friskt og overraskende når Oslo Women’s Rights Initiative, Nobels fredssenter og Civita har invitert et knippe av de mest fremstående aktivistene som jobber for kvinnerettigheter i Midtøsten til Oslo denne uken.

Når Minerva møter Masih Alinejad forteller hun imidlertid at kvinneaktivismen i Iran fortsatt lever i beste velgående.

Eksil i USA

Alinejad er en spedbygd og fargerik kvinne, med en bustete hårmanke som signaliserer at hun ikke har til hensikt å gjemme seg bort i mengden.

– Jeg har en tendens til å være veldig høylydt, advarer hun når vi møter henne i lobbyen på Grand Hotell, der dempet eleganse er det som gjelder.

Karrieren som aktivist startet hun for alvor da hun rundt tusenårsskiftet begynte å jobbe som politisk reporter for en avis i Teheran.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun både hadde fornærmet daværende president Mahmoud Ahmadinejad og det islamistiske regimet i sin helhet.

Det er den samme utestemmen Alinejad iherdig prøver å tone ned i lobbyen på Grand, som etterhvert resulterte i at hun har levd i eksil i New York de siste ti årene, der hun ved siden av å ha et aktualitetsprogram på persisk i Voice of America, har fortsatt sin aktivisme for kvinners rettigheter i Midtøsten.

Alinejad har i dag rukket å bli internasjonalt kjent for å ha stått bak en rekke kampanjer på sosiale medier, som Facebook-gruppen My Stealthy Freedom, som inviterer iranske kvinner til å poste bilder av seg selv uten hijab, samt #WhiteWednesdays-kampanjen der hun på Twitter og Facebook oppmuntrer iranske kvinner til enten å ta av seg hijaben eller å dekke seg til med hodeplagg i hvitt hver onsdag.

Siden har flere hashtagger kommet til, som har engasjert hennes følgere som i dag har rundet millionen.

Hun har også vunnet flere priser både for sin journalistikk og for aktivismen, deriblant en menneskerettighetspris fra UN Watch i 2015.

– Det er feil å kalle dette for online aktivisme, mener hun imidlertid.

– Dette er konkrete handlinger som skjer hver dag, og en grasrotbevegelse som brer om seg og som får stadig mer innflytelse.

At andre lignende protestaksjoner har oppstått i kjølvannet av Alinejads anti-hijabprotester, taler for at hun har rett i sin analyse.

I vår samtale forteller Alinejad om familiemedlemmer som trakasseres av regimet, og om kvinner (og menn) som hun har vært i kontakt med over nett, som settes i fengsel.

– Nylig ble det fattet en beslutning av lederen for den revolusjonære domstolen om at folk som sender videoer til meg skal straffes med ti års fengsel, forteller hun.

Selv om hun sitter trygt bak et tastatur i Vesten, er det altså ikke kostnadsfritt for henne å være aktivist. Hun forteller om en iransk jente på 20 år ved navn Saba som i fjor ble idømt en fengselsstraff på 24 år for å ha tatt av seg hijaben i offentlighet. Og om den gnagende samvittigheten hun har kjent på overfor jenta og hennes familie.

– Jeg snakket nylig med hennes mor på telefon. Da jeg prøvde å beklage overfor moren var moren imidlertid klar på at hendelsen også hadde gitt henne et ekstra driv for å fortsette i datterens fotspor. Noen beklagelse ønsket hun i alle fall ikke, forteller Alinejad.

Selv om Alinejad selv befinner seg i et tvunget eksil, opplever hun dessuten likevel også selv å konfronteres med sin rolle mot det islamistiske presteregimet.

– I London ble jeg nylig trakassert av en eksiliraner som beskyldte meg for å være «en stygg kvinne» som bragte skam over islam.

– Jeg tenkte: Dette er en hersketeknikk. Så jeg tok opp kameraet og ba ham om å gjenta det han hadde sagt mens jeg filmet ham. Det klarte han ikke, og dermed var det jeg som vant.

– Jeg har hverken tanks eller andre våpen. Men der og da gikk det opp for meg at kameraet er mitt våpen, legger hun til.

Slik oppstod hashtaggen #mycameraismyweapon. Og slik bølger krigen mot regimet videre, i stadig nye utgaver og med stadig nye våpen.

Vestlige kvinneaktivister

Å være aktivist på vegne av kvinner i Midtøsten og å samtidig leve i Vesten er imidlertid ikke bare uproblematisk.

Alinejad har allerede havnet i klinsj, både med den profilerte politikeren for Demokratene i USA, Ilhan Omar, og Linda Sarsour, som blant annet stod bak Women’s March i 2017, som samlet hundretusener av kvinner i protest mot det kvinnesynet Donald Trump fronter.

Selv om Alinejad understreker at det er mange gode krefter i Vesten som er prinsipielle og som bidrar positivt og som støtter henne, peker hun på at det også eksisterer det hun omtaler som en hyklersk innstilling i noen feministiske sirkler.

Et eksempel hun viser til er da den svenske ministeren Isabella Lövin i 2017 skrev en kronikk i The Guardian – What Donald Trump could learn from the feminist government in Sweden – der hun stilte en svensk regjering bestående av bare kvinner og satte det opp mot en Trump-administrasjon bestående av bare menn.

Som svar på Trumps beslutning om å holde tilbake bistandspenger til organisasjoner som fronter familieplanlegging, gikk Lövin her skyhøyt ut og stilte spørsmålet: «Hvem har makten til å bestemme over en kvinnes kropp».

Da handelsminister Ann Linde en uke senere var på statsbesøk i Iran var imidlertid det med et tildekket hode. Av et hodeplagg som det islamske regimet, som eneste land i verden, ikke bare pålegger egne kvinner å bære i offentlighet, men også utenlandske kvinner som er på besøk.

– Det argumenteres ofte for at dette gjøres ut av respekt for landets lover og kultur. Men det er en misforståelse. Dette ikke en naturlig del av kulturen vår, mener imidlertid Alinejad.

Hun utdyper;

– Både påbudet om å bruke hijab og det juridiske lovverket, som i praksis gjør at kvinner ofte er strippet for sivile rettigheter, er nytt, radikalt og revolusjonert.

Hun forklarer videre at dette først ble innført da prestestyret tok makten i Iran i kjølvannet av sjahens fall i 1979 – altså for knappe 40 år siden.

– Derfor mener jeg at dette er hykleri. Og det knuser hjertet mitt at mange kvinner i Vesten forholder seg tause fordi de ikke ønsker å havne på en side i en stadig mer polarisert debatt som fronter intoleranse og islamofobi.

Samtidig hersker det liten tvil om at høyrepopulismen er på fremmarsj, både i USA og i Europa.

Det at Alinejad allerede har blitt anklaget for å løpe både Trump og høyreekstremes ærend, tyder ikke minst på at krigene er såpass opphetet at de aller fleste søker til skyttergravene. Og at det å være prinsipiell byr på en rekke utfordringer.

– Du befinner deg midt mellom debatten i både Iran og i USA. Hvordan kan man bygge en bro mellom disse to diskursene?

– Det er et godt spørsmål.

– Jeg tror i alle fall at de av kvinneaktivistene i Vesten som tror at de skal «redde» kvinner i Midtøsten, bør prøve å se utover dette.

– Jeg mener de har mye å lære om ekte feminisme fra deres søstre i Midtøsten, sier hun og presiserer at for henne er selve hijaben kun er et symbol. Og at kampen, i det store og hele, handler om menneskerettigheter. Deriblant det at alle selv skal kunne bestemme hvorvidt de ønsker å dekke seg til med religiøse symboler eller ikke.

Målet er regimeendring

– Så når det kommer til Iran handler kampen dermed i virkeligheten om regimeendring, ikke sant?

– Ja. Målet er et styresett der stat og religion er atskilt. Vår kamp er for å bygge et demokrati.

Og her kommer vi tilbake til storpolitikken, som i så stor grad har overskygget både kvinne- og demokratikamp i Midtøsten de siste årene. En kamp, som forøvrig på mange måter dominerte diskursen i Midtøsten i løpet av tusenårets første tiår, før Den arabiske våren brøt ut i 2011.

Det mange kanskje har glemt er at før spirene til Den arabiske våren brøt overflaten i land som Tunisia og Egypt, hadde en persisk vår nesten lyktes i å bryte ut i blomst to år tidligere.

Som nyinnsatt amerikansk president hadde Barack Obama kommet med lovnader om en ny og mer rettferdig amerikansk (og vestlig) Midtøstenpolitikk, der menneskerettigheter og demokrati stod i sentrum.

Bare én uke før det iranske valget som sikret den konservative president Ahmadinejads gjenvalg, og som utløste demonstrasjonene i Teheran, holdt Obama sin tale i Kairo, der han i det som ble omtalt som en historisk håndsutstrekning, forsikret om at verdighet og demokrati fra nå av skulle stå i front for USAs forhold til Midtøsten i løpet av hans presidentperiode.

Etterhvert som demonstrasjonene spredte seg i iranske byer, steg også forventningene til den nye, idealistiske administrasjonen på den andre siden av Atlanteren.

– Vi hadde høye forventninger og folk i gatene ropte «O-ba-ma» som betyr «han står med oss» på persisk.

– Men vi skjønte etterhvert han var ikke med oss, forteller Alinejad.

For til tross for at folk i gatene ble møtt med harde skudd, fengslinger og vold fra regimet kom amerikanerne aldri demonstrantene til unnsetning.

I ettertid har den amerikanske passiviteten gjerne blitt forklart med at Obama, allerede på dette tidspunktet, hadde satt seg fore å bli historisk ved å være den som lyktes med å få Iran med på en atomavtale, som regulerte landets atomprogram og som skulle forhindre at Iran skulle lykkes i å bli en atommakt.

– Jeg støttet i utgangspunktet atomavtalen. Men etterhvert forstod vi at pengene fra sanksjonslettelsene ikke kom folket til gode, men snarere ble brukt til å føre krig i Syria, Irak og Jemen, forteller Alinejad.

Hun omtaler dette som et vannskille, og som et definerende øyeblikk i verdenshistorien.

Som altså ledet til mer undertrykkelse, død og fordervelse, fremfor en revolusjon som tillot spirene til en ny, demokratisk era i Midtøsten få sprenge seg gjennom islamismens undertrykkelse og å slå ut i full blomst.

– For en stund siden spurte jeg Hillary (Clinton, daværende utenriksminister for Obama) ansikt til ansikt, om hvorfor de sviktet oss.

– Hun sa at hun angret. Nå vil jeg at folk skal lære av henne, avslutter Alinejad.

I lobbyen på Grand Hotell går livet sin vante gang.

Den selvpålagte innestemmen som den iranske aktivisten hadde bestemt seg for å ta i bruk mens vi snakket, har vi begge glemt.