Frihet på dansk

Det er stadig borgerlig krise i Danmark. Svaret på krisen er stadig det samme. Krisen skal man skrive seg ut av. 

Weekendavisens redaktør Martin Krasnik har skrevet et flammende forsvar for klassisk liberalisme i sin bok, Den skinnende by. Liberal Alliances leder Alex Vanopslagh har, i boken Den usynlige ånd, skrevet en ambisiøs bok som tydelig plasserer hans politiske prosjekt i en mer konservativ leir. 

Selv om begge vil verne om det liberale, så blir de ikke helt enige. 

Vanopslagh fortsetter sitt prosjekt med å ta et steg videre fra en jeg-orientert liberalisme. Krasnik peker på de mange paradoksene de liberale demokratiene innehar. Paradokser som, etter Krasniks syn, må møtes med mer frihet. 

Mindre stat, mer ansvar

Alex Vanopslagh har skrevet det han kaller en liberal danmarkshistorie. Det er temmelig ambisiøst, men han har lyktes med oppgaven. Resultatet er en forsvarstale for sivilsamfunnet og ansvaret vi alle har for å gjøre samfunnet litt bedre, uten å rope om hjelp fra staten. Et forsvar for den myndiggjorte borger. 

Boken kretser rundt fire dyder som Vanopslagh mener utgjør den usynlige ånd. Den usynlige ånden er den mentaliteten som har gjort Danmark til Danmark, og som trenger en ny giv. Dydene har vært pådrivere for å bygge Danmark, lenge før landet fikk sin grunnlov eller velferdsstat. 

De fire dydene er ansvar, foretaksomhet, dannelse og nestekjærlighet. Og selv om disse dydene har lagt grunnlaget for dagens Danmark, er det mye som i dag bidrar til å svekke dem. En av dem er selve velferdsstaten, ifølge Vanopslagh. 

Måten han formidler dette på er ved å peke på dansk historie, fra et liberalt perspektiv. Som et eksempel skriver han om tillitssamfunnet i Danmark. Mange mener at høy tillit er et resultat av velferdsstaten fordi den knytter sammen staten og borgerne og gjør oss mer tillitsfulle. Men den forståelsen er mangelfull, mener Vanopslagh. Det er heller omvendt: Velferdsstaten er muliggjort av de høye tillitsnivåene vi har hatt i lang tid i Norden. Uten tilliten, som var på høye nivåer lenge før velferdsstaten eksisterte, kunne den ikke vært innrettet slik den er. 

Selv om velferdsstaten regnes som en positiv kraft i samfunnet vårt, uthuler den flere av den usynlige ånds bestanddeler. Borgerne ser i dag mot velferdsstaten for at den skal ta stadig større ansvar for oss. Og den kan ikke gjenskape samme nestekjærlighet som den vi selv kan vise, for eksempel i våre nærmeste relasjoner. Skal velferdsstaten klare det, må den bli mindre byråkratisk, for å nevne én av Vanopslaghs løsninger.

Vanopslagh leverer også en god likhetskritikk. Samfunnet er nemlig avhengig av ildsjeler, noen som tar litt mer ansvar enn resten av oss. På mikronivå er dette noe de fleste er klar over: Vi trenger ildsjeler i idrettsforeninger, i borettslaget eller på arbeidsplassen. På makronivå er det også viktig. Vi trenger gode eliter og mennesker som tar ansvar på vegne av samfunnet. Eliter vil vi alltid ha, men de kan være gode og dårlige. 

En mann med visjoner

Den usynlige ånd markerer en slags dreining i Vanopslaghs politiske tenkning. Det er ikke noe radikalt brudd, men den oppleves på et vis mer raffinert. Tidvis blir Vanopslagh en slags moderne Benjamin Franklin, som når han snakker om måtehold. Andre ganger høres han ut som en kristendemokrat, som når han fremmer tiltak som gir familier større ansvar. Ofte er han Grundtvig, som alle danske på høyresiden elsker, når han snakker om dannelse. 

Boken går langt utover det rent partipolitiske, selv om den inneholder et drøss med konkrete politiske forslag. Vanopslagh presenterer et grundig gjennomtenkt samfunnssyn, og han våger å ha meninger om ting som verdier og moral. Det burde politikere ha, også på høyresiden. Selv om man argumenterer for at den politiske sfæren skal være begrenset, kan man ha tanker om hva som gjør samfunnet godt. Formulerer man slike tanker, vil det også være mulig å argumentere bedre for at staten skal spille en mindre rolle i livene våre eller at vi selv skal bestemme over egne penger. 

Det liberale demokratiet skal ikke og kan ikke love mening. Det kan heller ikke liberalismen som en politisk doktrine. Liberalere som Alex Vanopslagh burde likevel snakke om mening. Hvis ikke, kommer man til kort og overlater rommet til andre krefter.

Her ligger litt av kjernebudskapet i boken. Skal man som borgerlig leve opp til egne idealer, må man klare å si at politikk ikke alltid er løsningen. Skal alle problemer løses med mer penger, mer stat, er man lite annet enn en slags sosialdemokrat. 

Skal vi ha mer frihet, slik Vanopslagh argumenterer for, må vi ha et samfunn båret av ansvarlige, foretaksomme, dannede og nestekjærlige mennesker, mener han. Det er et budskap jeg mener er grunnleggende borgerlig. 

Han mener de borgerlige må forstå dette, siden det er helt avgjørende, at borgerlige kjemper for noe: «for den myndige, ansvarlige, aktive og foretaksomme borger.» Slik sett er borgerligheten noe distinkt annerledes enn sosialdemokratiet. 

Frihet!

Martin Krasnik har skrevet en langt mer personlig bok. Som undertittelen «om frihet i det 21. århundre» peker på, er dette en bok som grunnleggende sett handler om frihet og frihetens kår i verden i dag. Dette kombinerer Krasnik på elegant vis med historien om sitt eget liv og sin familiehistorie. 

Krasnik beskriver seg selv som klassisk liberal. Han henviser derfor til de klassiske liberale tenkerne når han skal løfte frem sin forståelse av liberalismen: John Locke, Thomas Jefferson, John Stuart Mill og Francis Fukuyama. Liberalismen dreier seg om frihet, og den sørger for at friheten kan blomstre ved å være en pragmatisk ideologi, ifølge Krasnik. 

Han knytter egne tanker omkring frihet til store verdenshendelser som 11. september, Berlinmurens fall og karikaturstriden, men også det som skjer her og nå – Trumps andre presidentperiode og krigen i Ukraina. 

Ikke minst skriver han om sitt forhold til Israel, som dansk jøde. Et forhold som er krevende, mye fordi han her rives mellom sine liberale og konservative instinkter. Posisjonen som liberal sionist er mer krevende i dag enn hva den var før. Her blir også Krasniks underliggende poeng, at liberalisme er tuftet på kompromiss og pragmatisme, satt på spissen. Et kompromiss blir stadig vanskeligere i konflikten mellom Israel og Palestina, mye på grunn av fanatisme på begge sider. Han siterer den israelske forfatteren Amos Oz som sa at «Det motsatte av fanatisme er ikke idealisme. Det er fanatisme og død. Og alternativet til fanatisme og død er nysgjerrighet, kompromiss og innrømmelser.»

En lei mann

Boken er skrevet som et langt essay og en kjærlighetserklæring til verdiene han selv tror på. Samtidig er den skrevet av en sliten mann, en som kanskje har sine beste dager bak seg, som ser at verden ikke går i sin retning. 

Slike hjertesukk kan slå forskjellig ut. Enten kan du fremstå bitter og trassig, eller så kan du fremstå vis. Krasnik lander klart i den siste kategorien. Samtidig er det entusiasme og begeistring ved det han skriver om, tross alt. Og selv om han skriver sprikende og springende, burde vi ha tålmodighet nok til å tolerere det – mannen har skrevet et essay.

Det er uansett noe uforløst i boken til Krasnik. Tidvis blir han sittende fast i fortiden. Krasnik skriver at han slettet sosiale medier etter 7. oktober. Bra for han. Flere burde gjøre det samme. Men det er vanskelig å forstå hva som rører seg politisk uten å vite hva som foregår på sosiale medier og i alternative medier. Når Krasnik beskylder Dansk Folkeparti for å være reaksjonært, burde han vite at slike beskyldninger har svært liten effekt. Her forleden så jeg en reel fra Dansk Folkeparti der budskapet var «Vi er reaksjonære, hva er problemet?». Politisk kommunikasjon er blitt noe helt annet enn hva det var for bare femten år siden. I 2026 flytter nok slike reels flere velgere enn hva boken til Krasnik gjør, tror jeg. 

Jeg har derfor stor sympati når Krasnik skriver for frihet og det han tror på. Da er jeg helt med. Når han retter skyts mot nasjonalkonservative og andre Krasnik ikke har sansen for, blir det litt for enkelt.

Krasnik greier heller ikke å si hva han mener det vil si å være borgerlig, selv om han forsøker på det i bokens siste kapittel. Han vier rett og slett for liten plass til det. Det samme er tilfellet for hans oppgjør med nasjonalkonservatisme. Det er som om han sier «og forresten, disse folkene er jeg uenig med for tiden». Krasnik er langt mer effektiv når han kritiserer både MAGA og den amerikanske woke-bevegelsen for å bryte med den amerikanske revolusjonens prinsipper. 

Boken er og blir et vakkert og ektefølt forsvar for frihet, men et overbevisende innlegg i det som er blitt en rik debatt om dansk borgerlighet er det ikke. 

Verdier kan være universelle

Krasniks bok handler egentlig om Vesten. Den store ideen vi kjenner som Vesten, som er så viktig for selvforståelsen vår. Vanopslagh gjør noe litt annet, han skriver om liberalismen som en ideologi forankret i en nasjons kultur. Jeg synes begge disse er viktige, og de trenger ikke å være motsetninger. 

Edmund Burke skrev, under rettssaken mot Warren Hastings og East India Company, at britene ikke måtte projisere egne verdier på India: «Dere må, om dere styrer et slikt land [India], styre det etter dets egne oppfatninger og prinsipper, og ikke etter våre; vi må ikke prøve å påtvinge dem våre snevre ideer, men heller forsøke å utvide våre egne forestillinger så vi kan fatte deres; for å si at et folk kan forandre sine oppfatninger, sin livsform og sine ideer, det er å si noe som ikke kan skje.» Den erkjennelsen er viktig, og den burde ha gjenklang etter mange år med forfeilede liberale intervensjoner i Midtøsten. Å bygge et vestlig demokrati i et land som mangler de helt grunnleggende forutsetningene for å ha dette, vil aldri fungere. 

Vi skal likevel ikke legge oss ned og gi opp håpet. Ukraina kjemper i dag en krig for ideene som Vesten hviler på. En krig for nasjonal suverenitet og frihet. Ukrainerne kjemper rett og slett for noe som veldig mange i Vesten har glemt verdien av. Det sentrale er likevel at Ukraina ikke er påtvunget en vestlig identitet – landet har selv valgt den. Og bygger den på toppen av den nasjonale kulturen.

Derfor ser jeg ingen grunnleggende motsetning mellom Vanopslagh og Krasnik. De er begge opptatt av frihet. Krasnik skriver om hvorfor frihet er så viktig, og hvorfor ufrihet strider mot menneskelig natur og hvorfor klassisk liberalisme er en pragmatisk ideologi. Vanopslagh skriver om hvordan friheten får en verdi, og om hvordan vi kan ta den i bruk. Hans bok handler om frihetens forutsetninger.

De to bøkene er utfyllende. Og for en som meg selv, er Krasnik viktig å lese for å unngå å bli for pessimistisk i en verden der håpet har dårlige kår. Pessimisme er nødvendig, særlig i våre tider, men det verste tungsinnet er ikke alltid så produktivt. 

Hvem har rett?

Selv om Krasnik snakker om en frihet som er universell og Vanopslagh forankrer frihet i en partikulær kontekst, er det vanskelig å velge lag.  

Martin Krasnik har et poeng når han skriver: «Jeg er utmerket klar over, at kloke liberalister har forstått at et samfunn av frie individer også må ha noe som holder dem sammen: kultur, identitet, religion. Jeg er også med på at mange liberale i årtier ignorerer denne innlysende sannheten.» Videre skriver han at det likevel ikke betyr at svaret ligger hos nasjonalkonservative, som vil kaste en rekke liberale institusjoner over bord, eller hos post-liberale som tror kristendommen skal blåse nytt liv i kulturen vår. Krasnik vet utmerket godt at frihetens forutsetninger må dyrkes. 

Krasnik retter også kritikk mot ingen ringere enn Alex Vanopslagh. Den blir for enkel. I siste kapittel skriver Krasnik om spliden som i dag finnes på høyresiden i Danmark. Han har en høne å plukke med Liberal Alliance for at de har foreslått at Danmark skal forkaste Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Krasnik kritiserer dette uten noen andre motargumenter enn at demokratiske institusjoner må forsvares. Men hva om institusjonen ikke fungerer, eller fungerer på en helt annen måte enn hva man hadde tenkt? 

Krasnik har skrevet en vakker bok om verdiene og idealene vi holder så høyt. Hva han ønsker seg i praksis, utenom mer frihet, er vanskelig å forstå. Det mangler altså et hvordan. Noe av uenigheten på høyresiden i dag ligger kanskje i en slik uenighet: Vi klarer ikke å enes om hva mer frihet skal innebære i dag. 

Er det å være det Vanopslagh kaller frigjøringsliberal? Eller er det å vektlegge at friheten bæres av ånd, kultur, språk, historie og nasjonen?