Aktivister i kapper

Toryene har lenge raslet med sablene mot Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Med Liz Truss som statsminister og Suella Braverman som innenriksminister kan britenes tid som medlem i menneskerettighetskonvensjonen (EMK) være talte.

Kan EMD takke seg selv?

I perioden mellom 1959 til 1998 avsa EMD 837 avgjørelser, mot hele 1105 avgjørelser i 2021 alene. Økningen skyldes ikke at forholdene i Europa har blitt verre, snarere tvert imot. Økningen skyldes at folk har oppdaget EMDs funksjon som overnasjonal ankeinstans og arena for politiske rettighetskamper.

Det er ikke uten prinsipielle betenkeligheter.

Med nazistenes grusomheter friskt i minne i årene etter andre verdenskrig, ønsket politiske ledere i Europa å forsikre seg om at lignende overgrep aldri mer skulle finne sted på det europeiske kontinentet igjen. I 1950 samlet de seg om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som slår fast at statene blant annet skal sikre borgerne rett til ytringsfrihet, religionsfrihet, rettferdig rettergang, privatliv og frihet fra tortur.

Rasjonalet var at enkelte forbrytelser mot mennesket og menneskeheten er så alvorlige at verdenssamfunnet må reagere.

EMD ble opprettet i 1959 for å håndheve disse grunnleggende sivile og politiske menneskerettighetene. Siden den gang har EMD vært en motor i arbeidet med å utvide omfanget og rekkevidden av menneskerettighetene i Europa, hvorav de aller fleste er selvsagte i demokratiske samfunn og blir tatt for gitt.

Spørsmålet er om det er i ferd med å bli for mye av det gode.

Rettighetsbestemmelsene i EMK er generelt utformet, men alle med en kjerne som må respekteres for at et samfunn skal være demokratisk og fritt. En utfordring med generelt utformede rettighetsbestemmelser er at selv om de fleste er enige om hva som er kjernen i for eksempel retten til privatliv, har rettighetene en uklar randsone. Hvor langt rettighetene rekker kan variere ut fra flere faktorer, som for eksempel tiden man lever i, kulturen eller samfunnsforholdene. Jo mer alvorlig spørsmålet er for enkeltindividet, jo mindre spillerom – eller skjønnsmargin – har medlemsstatene.

Det er for eksempel ikke åpenbart at retten til privatliv verner alt fra retten til ære og omdømme, til retten til navn og rettslig godkjenning av kjønnsstatus, mens kvinners rett til selvbestemt abort ikke omfattes. En nærliggende parallell er abortkampen i USA, hvor debatten er hetere enn noen gang etter at den amerikanske høyesteretten før sommeren forkastet Roe v. Wade. I Roe v. Wade var kvinners rett til selvbestemt abort forankret i nettopp amerikanernes grunnlovbeskyttede «right to privacy».

Poenget – og problemet – er at rettsliggjøring av generelle normer flytter makt fra demokratisk valgte organer, til administrativt utnevnte dommere i Strasbourg. Manglende politisk innflytelse over utviklingen kan undergrave domstolens viktige samfunnsoppdrag.

EMD har lenge tøyd strikken for hvor langt rettighetsvernet etter EMK rekker.

I 2011 måtte EMD gå tilbake på en tidligere avgjørelse som slo fast at krusifikser i klasserommene i Italia brøt med religionsfriheten. Norge har blitt felt i flere barnevernssaker etter rettslige standarder som domstolen også bruker i land hvor synet på familien og familieverdier er vesentlig forskjellig fra hos oss. På immigrasjonsfeltet har domstolens restriktive tolkningspraksis i lang tid irritert Storbritannia, særlig etter at domstolen i 2012 blokkerte utsendingen av islamisten Abu Qatada.

Nå kan det se ut til at begeret er i ferd med å renne over for britene.

I likhet med flere vestlige land har Storbritannia hatt utfordringer med å håndtere høy innvandring. De siste årene har strømmer med immigranter krysset Den engelske kanal i små båter, hvor flere har omkommet på veien. Ifølge BBC krysset hele 28 431 flyktninger kanalen i 2021.

Ønsket om økt kontroll over innvandringspolitikken var en av grunnene til at flertallet av britene stemte for Brexit i 2016. I 2019-valget vant Boris Johnson og de konservative et stort flertall med slagordet «taking back control of our borders».

En kontroll EU og EMD ved flere anledninger har forsøkt å frata dem.

Tidligere i år inngikk den britiske regjeringen en asylpartnerskapsavtale med Rwanda. Etter avtalen kan Storbritannia sende asylsøkere til Rwanda som tredjeland, mot økonomiske motytelser. Målet var å hindre flere i å legge ut på en farefull ferd over kanalen og bekjempe menneskehandel. I disse dager lukter også danskene på en tilsvarende ordning.

Konflikten mellom britene og EMD toppet seg i juni, da EMD stanset et fly med asylsøkere nærmest på rullebanen. Utsendelsesplanen ble stanset i tolvte time av en midlertidig forføyning fra EMD, etter at nasjonale domstoler i alle instanser opp til høyesterett hadde gitt grønt lys til utsendelse. EMD var bekymret for klagerens rett til asylbehandling og pekte på at Rwanda ikke var part i EMK.

Avgjørelsen har gjort Toryene rasende, med god grunn.

Ifølge YouGov oppgir én av fire at innvandring er det viktigste problemet landet står ovenfor nå. Når dommere i Strasbourg hindrer gjennomføring av politikken som flertallet av britiske velgere ønsker, er det lett å forstå at det vekker reaksjoner. Når det i tillegg skjer etter at utsendingen har blitt godkjent i tre rettsinstanser, ligger EMDs inngripen tett opptil forakt for nasjonalstatenes selvstendighet og skjønnsmargin.

Det er mulig å være politisk uenig i om asylmottak i Rwanda er en god løsning. En annen ting er å stanse forslaget med rettslige virkemidler, særlig hvor det har blitt grundig overveid både politisk og rettslig i Storbritannia.

Når Toryene nå fremmer forslag om å styrke nasjonale domstolers suverenitet i britisk rett og truer med utmeldelse av EMD, er ikke det uttrykk for at Storbritannia har blitt mindre demokratisk eller at menneskerettighetene er under press. Storbritannia ligger på 16. plass på The Economists demokratiindeks for 2020. På listen over fullstendige demokratier er 10 av 23 ikke medlemmer av EMK. Medlemskap i EMK er altså ikke en forutsetning for å være et fullverdig demokrati.

Det er et uttrykk for at EMD har beveget seg så langt fra utgangspunktet om å sikre helt grunnleggende menneskerettigheter, til at det ligner et politisk organ uten noen form for styring. Det både svekker legitimiteten til rettighetene som utledes av EMK og utfordrer medlemsstatenes suverenitet.

I de siste årene har EMD sluppet inn flere klimasaker til behandling, inkludert klimasøksmålet Greenpeace og Natur og ungdom tapte i Høyesterett i 2020. Det gjenstår å se utfallet av sakene, men bare det at de har sluppet inn til behandling er illustrerende for utviklingen. Det er på tide å stille seg spørsmålet: var det dette medlemsstatene mente at EMK skulle brukes til da de utformet konvensjonen i 1950?

Skal EMD fortsette å være en viktig aktør i arbeidet med å sikre grunnleggende menneskerettigheter bør domstolen gå en runde med seg selv om hvordan det gjøres. Et godt sted å starte er å utvide statenes skjønnsmargin, da kan kanskje Storbritannias medlemskap berges.