MDG gir Ap blankofullmakt

MDGs Ingrid Liland forsøker tilsynelatende å skremme klimavelgere bort fra Venstre. Det tjener hverken velgerne eller saken. Venstres tilstedeværelse i regjering er selve garantien for at klimapolitikk blir satt på dagsorden.

Venstre går selvsagt ikke til valg med mål om at Frp skal styre landet, slik Liland hevder. Den eneste regjeringen vi garanterer for, er en regjering som Venstre selv er med i. Hvor mye avtrykk vi får i en borgerlig regjeringsplattform, avhenger av styrkeforholdet. Derfor kjemper vi nå for hver eneste stemme.

Forskjellen mellom Venstre og MDG er at vi tar ansvar. I opposisjon har vi vært med på å forhandle frem skjerpede klimamål, mer human ruspolitikk, økt støtte til Ukraina og grunnrenteskatt på havbruk. MDG har stått utenfor. Resultatet er at de ikke får gjennomslag.

Hvordan de tenker det skal endre seg nå, ved at de på forhånd gir fra seg det de kunne hatt av forhandlingskort og garanterer Støre fire nye år som statsminister helt uavhengig av politikken, er mer enn bare uklart. Det er et luftslott.

«Du kan jo se på resultatene de siste 20 årene», sier Liland om klimapolitikken i Politisk kvarter mandag morgen. Vi kan være enige om at utslippene må raskere ned. MDG har sittet på Stortinget siden 2013, og har i den perioden vist hvordan de utøver håndverket: Ved å stille seg på utsiden av reelle forhandlinger. Følgelig får de ikke gjennomslag for sin politikk.

I løpet av de siste 12 årene er Venstre det eneste klima- og miljøpartiet som har deltatt i en regjering. Resultatene vi kjempet frem i den forrige borgerlige regjeringen står seg fremdeles i dag: Klimaavtalen med EU, økningen i CO2-avgiften, realiseringen av et fullskala CO2-håndteringsanlegg i Norge og utbygging av havvind. Disse sakene er i stor grad også det Ap trekker frem når de forsvarer sin klimainnsats de siste fire årene.

Nå ønsker vi i Venstre et taktskifte for å kutte klimagassutslippene raskere. MDG ønsker derimot gjenvalg for dagens regjering. De har ikke akkurat gode venner der.

Samarbeidspartiet Senterpartiet har sagt at de ikke vil sitte i samme rom som hverken SV eller MDG. Statsministeren vil ikke svare på hvordan han vil håndtere situasjonen dersom han blir avhengig av MDG for å få flertall, men har i en rekke sammenhenger avvist at det er aktuelt for Ap å slippe MDG inn i en regjering.

En kan lure på hvorfor MDG grønnvasker en regjering som ikke er på vei til å nå Norges klimamål. Inntil i vår bestod den også av Senterpartiet, som har kjempet hardest mot både dieselavgifter, rovdyrvern og EUs klimaarbeid. Å gi Støre blankofullmakt til å fortsette å samarbeide med Senterpartiet, slik MDG gjorde i februar, er ikke akkurat noe sterkt forhandlingskort.

Liland gjør, som mange politikere før henne, et forsøk på å advare mot «svenske tilstander». Det fremstår for meg som et argument hun tyr til fordi den norske, politiske virkeligheten ikke svarer til hennes analyse. At det skal være viktigere å se på hva andre partier har gjort i andre land, enn hva Frp gjorde i Norge forrige gang de satt i regjering, er omtrent like virkelighetsfjernt som forestillingen om at MDG plutselig skal tas inn i varmen av Støre-regjeringen.

Venstre er det beste valget for klimavelgere, borgerlige velgere og ikke minst liberale velgere som ønsker å se resultater for stemmeseddelen sin. Vi er et parti som alltid tar kampene for det vi tror på, og prioriterer gjennomslag foran en blankpusset profil fri for kompromisser.

De som vil nøye seg med å se politikerne de har stemt på rope ut om alt mulig de er misfornøyde med fra sidelinjen, står fritt til å stemme MDG. Men de kan ikke regne med å få annet igjen for stemmen sin enn at Støre blir gjenvalgt.