DEBATT

Industri og velferd krever mer kraft – ikke mer krangel

Norge står foran et kraftunderskudd som truer både industri og velferd. Skal vi dekke behovet for minst hundre nye terawattimer frem mot 2050, må alle reelle løsninger på bordet – uten forhåndsdefinerte vinnere.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

«Hvis store datasentre etableres uten at vi bygger ny produksjon, vil de med sin sterke betalingsevne presse ut eksisterende industri. Da kan det bli oss som må stenge ned og flytte.» Ordene fra Elkem-sjef Helge Aasen under Arendalsuka viser at kraftmangelen ikke bare er en teoretisk problemstilling, men en trussel mot norsk industri her og nå. Derfor la han til: «Jeg ønsker at vi skal pålegge nye forbrukere å bygge sin egen kraft.»

Nye tall fra Boston Consulting Group (BCG) presentert under Arendalsuka underbygger alvoret. Under temaet «Havvind og(eller) kjernekraft – teknologiene som virkelig monner» viste de at Norge vil trenge minst hundre nye terawattimer kraft frem mot 2050 – og mest sannsynlig en dobling av dagens produksjon, som i fjor var på rundt 157 TWh. BCG anslo et realistisk maksimum på rundt 20 TWh fra vannkraft, 35 TWh fra landvind og 15 TWh fra solkraft. Og de sa det rett ut: Uten at en eller begge av jokerne – flytende havvind og kjernekraft – lykkes, vil Norge gå mot et kraftunderskudd.

Her er det verdt å merke seg forskjellen mellom BCG og NVE. NVE, som sitter tettest på konsesjoner og realiserbare prosjekter, anslår langt lavere tall for landbasert fornybar kraft: rundt 10 TWh ekstra vannkraft, 17 TWh landvind og 7–10 TWh solkraft innen 2050. Enten du legger til grunn BCGs optimistiske anslag eller NVEs mer jordnære vurdering, er konklusjonen den samme: Dette er langt fra nok til å dekke behovet.

Elkem, Hydro og andre kraftkrevende industribedrifter er svært utsatt – selv om de allerede mottar omfattende subsidier gjennom gratis CO2-kvoter, redusert el-avgift/nettleie og direkte CO2-kompensasjon. Kjernen i debatten er enkel: Uten nok kraft mister vi både arbeidsplasser og verdiskaping. Men vi må også erkjenne at subsidiekrevende industri ikke er økonomisk bærekraftig over tid. Kanskje er tiden inne til å innse at gårsdagens tungindustri ikke nødvendigvis blir morgendagens. Dersom datasentre kan etableres uten subsidier, samtidig som de bidrar med arbeidsplasser, investeringer og skatteinntekter – er det ikke gitt at de gamle løsningene skal ha evig forrang.

Samtidig ser vi en positiv utvikling i kraftdebatten. Politikere som tidligere var skeptiske til kjernekraft, åpner nå for at energikilden kan spille en viktig rolle. Landbasert fornybar kraft kan absolutt gi et bidrag på kort sikt, men skal vi sikre økonomisk vekst og velstand i tiårene som kommer, trenger vi teknologier som kan levere store og stabile volumer over tid. Her skiller kjernekraft seg ut: med svært lave marginalkostnader og en levetid på opptil 100 år kan reaktorene levere stabil kraft lenge etter at de er nedbetalt. Havvind kan også bidra – dersom prosjektene er lønnsomme og plasseres der de gir størst effekt.

Like viktig som volum er kostnader – ikke bare de synlige investeringskostnadene, men hva kraften faktisk koster samfunnet. Landvind kan se billig ut målt i LCOE, altså levetidskostnaden for utbygger. Men når vinden blåser, blåser den over store områder samtidig. Prisene faller, lønnsomheten spises opp, og fellesskapet må dekke kostnadene for balansekraft, lagring, frekvensstøtte og nettutbygging. Disse reelle kostnadene skjules i regningen til skattebetalerne og strømkundene. Derfor må vi løfte blikket fra LCOE til samfunnets totalkostnad.

Flere land har gjort slike systemanalyser. I Ontario konkluderte kraftsystemoperatøren IESO at kjernekraft gir et billigere og mindre risikofylt system. I USA fant Department of Energy at kjernekraft reduserer systemkostnadene med 37 prosent. I Sverige kom man til samme konklusjon: et rent fornybart system gir 39–59 prosent høyere kostnader og lavere forsyningssikkerhet.

Skal vi bygge et kraftsystem som sikrer industri og husholdninger stabil, rimelig og bærekraftig strøm, må teknologiene konkurrere på like vilkår. Flytende havvind og kjernekraft har størst potensial til å levere volumene vi trenger, selv om lønnsomheten ikke kan forutses i dag. Finnes det aktører som vil satse, bør politikerne tilrettelegge.

I tillegg bør vi se på kombinasjonen av små modulære reaktorer (SMR) og datasentre. Elkem-sjef Helge Aasen advarte mot at datasentre kan presse ut eksisterende industri. Der Aasen ser en trussel, kan SMR gjøre datasentre til en ressurs: stabil, kortreist kraft, ny verdiskaping og en løsning på den utfordringen han peker på. Selv om datasentrene i seg selv ikke gir mange direkte arbeidsplasser, skaper de aktivitet i sektorer som helse, politi og ny industri – fordi de leverer den digitale infrastrukturen disse tjenestene er avhengige av. Og kjernekraftverkene vil i tillegg gi mange varige arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

Skal slike løsninger realiseres, må også politikerne slippe kommunene til. Regjeringen har lagt mye av ansvaret for ny kraft til kommunene. Det er greit. De som vil ha vindkraft, bør få det. De som vil ha kjernekraft, bør få det. Poenget er å bygge et system som sikrer vekst og velferd langt utover neste valg.

Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podcastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).

Powered by Labrador CMS