Sløsing er dårlig miljøpolitikk

Karoline Andaur i WWF spør i Minerva om eksemplene Sindre Wiig Nordby og jeg legger frem i filmen Hvor blir det av penga? egentlig er sløsing, eller om det er eksempler på rasjonell samfunnsplanlegging.

Jeg tenker historiene som legges frem er gode eksempler på sløsing, og tar gjerne en diskusjon om alle.

Som generalsekretær i WWF er det forståelig at hun vil støtte grønne prosjekter, og da trekker hun blant annet frem jernbaneutbygging mellom Råde og Fredrikstad. Argumentasjonen er at jernbane i Norge sjeldent eller aldri er bedriftsøkonomisk lønnsomt, men at det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt om vi trekker inn andre hensyn.

Egentlig var det ikke strekningen mellom Råde og Fredrikstad vi snakket om i filmen. Det vi snakket om i filmen var de 10 kilometerne gjennom Moss, som allerede er dyrere per kilometer enn det CNN omtalte som verdens dyreste jernbanestrekning; HS2 – lyntogstrekningen mellom London og Birmingham.

Mens HS2 forbinder to millionbyer med lyntog og øker kapasiteten på jernbanenettet vesentlig, gir ikke strekningen gjennom Moss oss noe som kan minne om lyntog, og kapasiteten øker bare marginalt. Gravingen i Moss innebærer også risiko for et alvorlig kvikkleireskred i et område av sentrum med mye bebyggelse.

Likevel er det mer motstand mot det engelske jernbaneprosjektet. Der snakkes det mye om at nytten kanskje ikke veier opp for kostnaden, og de er redde for at budsjettet sprekker. I Norge har det hovedsakelig bare vært en liten lokal aksjonsgruppe som har holdt i saken, og disse har sluppet lite til i riksmediene.

Binær tankegang

Jeg tenker dette er fascinerende, og mistenker at det blant annet kan komme av en tankegang som gjenspeiler seg i teksten til Andaur, hvor vi får følelsen av at kollektivtrafikk nærmest per definisjon er bra. Siden jernbanestrekningen gjennom Moss inngår i begrepet kollektivtrafikk, må også dette prosjektet være bra.

Med den tankegangen blir det ikke relevant å vurdere nytten eller kostnaden til det konkrete prosjektet. Dette åpner igjen opp for enorme milliardsprekker. Andaur peker på at ingen ønsker seg en situasjon hvor all trafikk må gjøres med bil. Binært, som om vi må velge alt eller ingenting.

Det er nok ikke lurt å tenke på denne måten, og vi mennesker gjør heller ikke det når vi tar valg i vårt eget liv. Når vi skal kjøpe mat i butikken vil ingen tenke at kategorien «mat» per definisjon er bra, og at vi derfor kan bruke ubegrenset mye penger på vond, usunn mat. Ja, vi «trenger» mat, men vi gjør likevel en vurdering av hva maten inneholder og om prisen er grei. Sånn må det være.

Når vi skal kjøpe sko til en fjelltur er ikke «jammen, jeg kan jo ikke gå barbeint» et godt argument for å kjøpe de dyreste høyhælte skoene. Vi må vurdere hva som er hensiktsmessig for å nå målet vårt, og hva som er fornuftig pris.

Jernbane i Norge er ikke et binært valg mellom å fjerne alt eller akseptere alt. Det er sikkert verdifullt å ha jernbane mellom Gardermoen og Drammen. Mens det ikke er hensiktsmessig å prøve å legge dobbeltspor over Finnmarksvidda eller fra øy til øy på

Vestlandet, selv om alt dette er «kollektivtrafikk». I tillegg må jo hvert enkelt prosjekt vurderes ut fra lokale forhold – går traseen gjennom et kvikkleireområde i Moss som er så håpløst å bygge i at vi får verdens dyreste strekning uten å forbedre kapasiteten noe særlig, er prosjektet antagelig en dårlig idé.

Argumentet Andaur drar om sykkelfelt i Tromsø følger det samme prinsippet. Her gjøres det til en prinsipiell og binær diskusjon om hvorvidt folk skal sykle eller kjøre bil, uten å vurdere at det allerede er et sykkelfelt på den omtalte brua, uten å vurdere om tiltaket bidrar til vesentlig mer sykling, eller å engang se på prislappen.

Pengebruk uten vurdering

Hvis offentlig sektor skal starte grønne prosjekter uten engang å vurdere hva prosjektet faktisk bidrar med eller koster, får vi enorme budsjettsprekker uten nødvendigvis å nå noen mål. Her dukker det opp en miljøpolitisk blindsone, for tenk hvor mye energi og utslipp som går med til å for eksempel bygge en ny tunnel og en dyp grøft i kvikkleira i Moss. Et inferno av anleggsmaskiner på jobb i flere tiår, en bydel med trehusbebyggelse som er revet, kolossale mengder masser som må flyttes fra A til B, og en stat som blir enda mer avhengig av oljeinntektene når minst 30 milliarder kroner svis av.

Jeg er overrasket over hvor lite oppmerksomhet slike store infrastrukturprosjekter får fra miljøbevegelsen. Nå har riktignok enkelte i MDG i Østfold blitt oppmerksomme på dette, og fylkets førstekandidat, Johan Kristian Rud, er den første politikeren på dette nivået som prøver å stoppe prosjektet.

Han har forøvrig tatt opp en annen miljøsak som følger noen av de samme linjene: statens krav om obligatorisk tilsetning av biodrivstoff i bensin og diesel. Ja, det kan høres flott ut at biler og busser kan driftes på noe annet enn petroleumsprodukter.

Men den som setter seg inn i saken, ser at biodrivstoffet legger press på regnskogen og matjord, og er dårlig for motorer – iallfall motorer som ikke brukes jevnlig, som i båter, snøscootere og nødaggregater. Riktignok har vi i Norge prøvd å ikke skvise regnskogen eller matjorda ved å kjøpe store mengder brukt olje fra amerikanske frityrgryter, men det kreves jo også enorme ressurser for å kjøre rundt i USA og samle inn dette fra Burger King og McDonalds, renske bort pommes frites-smuler, og få shippet det til Norge. Dette fungerer midlertidig for oss, men hvis andre land får den samme ideen, vil det ikke være nok frityrolje til alle.

Når båter må berges ute på fjorden av Redningsselskapet fordi denne amerikanske matoljen har blitt til gele på tanken, skjønner vi vel egentlig at biodrivstoffet ikke er et godt miljøtiltak, selv om det kan se bra ut på det nasjonale CO2-regnskapet. Det er en god miljøsak at biler og båter får leve lengst mulig før vi kjøper noe nytt fra Kina.

Her har merkelig nok ikke miljøorganisasjoner blandet seg inn i debatten i særlig stor grad. Det var bare Zero og Naturvernforbundet som skrev høringssvar da Klima- og miljøverndepartementet ville øke tilsetningskravet i 2017, og da var førstnevnte enormt positiv mens sistnevnte var moderat kritiske.

Tid for nøkternhet

Karoline Andaur avslutter teksten med en utstrakt hånd, og sier at sløsing er dårlig miljøpolitikk. Dette er helt supert, og jeg ser nå at jeg kanskje har brukt for mye av denne teksten på å være kritisk, men sånn blir det når man har mye på hjertet. Venneforespørsel er sendt.

Folk i miljøbevegelsen er opptatte av nøktern ressursbruk privat, og de tør å stå for upopulære ideer. Tør du å rope «jeg elsker bomringen» foran kamera, tør du også å si nei til unødvendige milliardprosjekter, selv om sinte lobbyister skriver sinte kronikker.

Klarer vi å få miljøbevegelsens tankegang om nøktern ressursbruk over i offentlig sektor, er mye gjort. Den skatteskeptiske høyresiden og den ressursbekymrede miljøbevegelsen burde kunne finne ideer å bli enige om. Kanskje man for eksempel kunne funnet et kompromiss hvor miljøbevegelsen ble enig om å begrense subsidiefesten til havvind/batteri/hydrogen mot at høyresiden tok det litt rolig med ny motorveiutbygging?