Sløsing eller rasjonell samfunnsplanlegging?

Dokumentarfilmen Hvor blir det av penga?, som setter kritisk søkelys på offentlig pengebruk og det filmskaper Sindre Wiig Nordby definerer som sløsing, får store seertall og skaper mye engasjement på internett for tiden. Filmen føyer seg inn i rekken bak andre populære prosjekter om samme tema de siste årene, med Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt og Are Søbergs alias Sløseriombudsmannen som de mest kjente eksemplene.

Dokumentaren til Wiig Nordby avslutter med en oppfordring til å gjøre filmen til den viktigste valgkampsaken i 2025. Det vil vi i WWF Verdens naturfond i denne teksten bidra til – men med en ganske annen innfallsvinkel enn filmen. Helt til slutt skal vi likevel oppfordre til å samarbeide om dette viktige temaet.

Vi skal ikke faktasjekke filmen (det har Minerva allerede gjort), men derimot stille og besvare spørsmålet: Er mange av disse offentlig subsidierte formålene, som aldri vil bli bedriftsøkonomisk lønnsomme, likevel samfunnsmessig lønnsomme og derfor rasjonelle å bruke (ofte veldig mye) penger på?

Ulønnsom kollektivtransport er enormt areal- og helseeffektivt

Mange av sløseeksemplene i filmen er i kategorien «grønne formål», noe som gjør det enda mer relevant for en miljøorganisasjon som WWF å engasjere seg i debatten.

Vi vil starte med kollektivtransport. Ett av filmens skrekkeksempler er planene om dobbeltspor mellom Fredrikstad og Råde, som nå har stipulert kostnad på 30 milliarder – en sum så høy at selv MDG sier nei.

Vi kan gjerne ta det videre, og vise til forskning som sier at mye persontransport på jernbane sannsynligvis aldri vil bli lønnsomt i Norge uten offentlige subsidier (selv ikke i prosjekter hvor investeringen er mye lavere enn i eksemplet fra Østfold). Det er trolig for få mennesker i Norge, med en krevende topografi, til å selvfinansiere tog.

Men likevel har vi holdt på med persontog i dette landet siden 1854, og bygger stadig nye strekninger. Hvorfor?

Det nye pendlertoget som rulles ut neste år, har kapasitet på 778 passasjerer. Det er ca. 110 meter langt. Skulle alle disse 778 menneskene på et helt fullt tog i stedet kjørt bil, ville bilene opptatt over 2,7 kilometer med enfeltsvei (Forutsatt et gjennomsnitt på 1,7 passasjerer i hver bil, lengde på 4,61 m per bil, og at førerne holder en avstand på ca 1,5 meter tilsvarende 3-sekundersregelen i kø). Jernbanetransporten er dermed rundt 25 ganger mer lengdeeffektiv.

I de fleste byer er bussen mer aktuell, og mer sammenlignbar, siden veibredden er lik bilens. Den nye leddbussen i Oslo kan ta opp mot 160 passasjerer og er 18 meter lang. Disse menneskene ville, med samme forbehold som i forrige regnestykke, okkupert 574 meter på veien om alle skulle kjørt bil. Her er bussen hele 31 ganger mer arealeffektiv.

Vi vil driste oss til å påstå at ingen ønsker seg alternativet hvor alle henvises til bil. Det ville kvelt byer og lokalsamfunn fullstendig arealmessig og krevd storstilt nedbygging av nærnatur, sendt luftforurensningen i taket, og bidratt til betydelig forverret trafikksikkerhet. Pluss at en del mennesker som ikke har råd til å disponere egen bil rett og slett ikke ville kommet seg til jobb i det hele tatt, blitt arbeidsløse og påført Norge nye sysselsettingskostnader.

(Mulig) ulønnsom energi er svært bra for naturmangfold, folkehelse – og verdensøkonomi

Grønn energi får også gjennomgå i Hvor blir det av penga?.

Ja – det er høyst usikkert om batteriproduksjon og havvind i Norge vil bli lønnsomt, i hvert fall på kort sikt, uten statlige subsidier. Det vet vi like lite om som politikerne gjorde da de valgte å subsidiere eksempelvis norsk smelteverksindustri for en del tiår siden. Noen satsinger bommer, andre blir gigantsuksesser. Privat kapital mangler ofte risikovilje, særlig tidlig i innovasjonsprosessen for nye teknologier. Internett, GPS og solenergi er bare et lite knippe eksempler på teknologier staten har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av, og selv Tesla mottok statlige lån i begynnelsen. Klimakrisen er vår tids største utfordring, og det vil være behov for at det offentlige bistår med risikoavlastning og finansiering til nye teknologier fram til de også kan bli lønnsomme for privat sektor.

Men konsekvensene av ikke å erstatte fossil med fornybar energi vet vi dermed en del om. FNs klimapanel har estimert at fossil energi er ansvarlig for rundt tre firedeler av dagens CO₂-utslipp og nesten to tredeler av den samlede menneskeskapte klimapåvirkningen. Enhver tidels grad oppvarming medfører høye kostnader for samfunnet, gjennom blant annet høyere matvarepriser, skader på infrastruktur og private eiendeler som følge av ekstremvær, flere flyktninger og tap av menneskeliv. Vi ser allerede en tendens til at ting vi tidligere så på som fellesgoder, som for eksempel tilgang på snø og skiføre, utfordres (og privatiseres). Ifølge IMF kan tap av naturgoder som vann, pollinering og luft- og vannkvalitet utgjøre 7–16 prosent av globalt BNP. Videre viser analyser fra Verdensbanken at kollaps i tre økosystemer kan medføre et årlig tap i global BNP på 2,3 prosent innen 2030. For lav- og middelinntektsland kan tapene bli så høye som 10 prosent av BNP. Vi i WWF har varslet om store økonomiske konsekvenser av naturtap også her i Norge.

Ulønnsomme sykkelfelt bidrar til høyere produktivitet og mindre sykefravær

Sykkelfelt, herunder et prosjekt i Tromsø, trekkes også fram blant skrekkeksemplene i filmen.

Siden sykkelfelt er gratis å bruke, trenger vi ikke regne lenge for å avgjøre at de bedriftsøkonomisk er svært ulønnsomme.

Hvorfor bruker samfunnet likevel milliarder årlig på sykkel- og gangfelt? Svaret ligger i redusert lokal luftforurensning og bedre folkehelse, med lavere sykefravær og høyere produktivitet som mulige bieffekter.

Veitrafikk står for over halvparten av den lokale luftforurensningen i flere byer. Å flytte reisende fra bil til sykkel eller gange vil dermed ha et stort utslag på denne statistikken. Flere norske byer har og har lenge hatt så dårlig byluft at sårbare innbyggere jevnlig bes å holde seg innendørs. Personer som lever med høy luftforurensning lever kortere, og Det europeiske miljøbyrået har anslått at 1200 personer dør for tidlig hvert år på grunn av svevestøv. De samfunnsøkonomiske konsekvensene av dette er enkle å anta: redusert produktivitet og tapte timeverk, flere liggedøgn på sykehus, flere tilfeller av bronkitt og andre lunge- og luftveissykdommer, med mer. Forskning fra 2019 anslår at den globale kostnaden av luftforurensning er 8,1 billioner USD, tilsvarende 6,1 prosent av global BNP.

I tillegg gir økt bruk av sykkel og gange dobbel helseeffekt, siden folk bruker kroppen mer. Helsedirektoratet skriver at «den samfunnsøkonomiske nytten av gang- og sykkelvegnettene trolig er minst 4-5 ganger større enn kostnadene knyttet til utbygging», og i fjor publiserte de en kalkulator som beregner livsløpseffekt av endringer i fysisk aktivitet. En person over 20 år som går fra å være inaktiv til delvis aktiv, for eksempel gjennom å sykle eller gå til jobb i stedet for å kjøre bil, anslås å få 3,83 ekstra friske leveår, som igjen regnes om til 12,8 millioner i økonomisk verdi når hele den potensielle helse- og livskvalitetsgevinsten regnes inn.

To forskjellige samfunnssyn – ditt valg!

Sånn kunne vi fortsatt med mange andre «ulønnsomme» grønne og ikke-grønne formål, men alle skal fram til det samme poenget:

Dette handler om å velge hvordan vi vil organisere samfunnet.

Selvsagt kan vi slutte med all offentlig pengebruk på «ikke-lønnsomme» fellesgoder, og heller la folk beholde mer av pengene selv til å bruke på hva de vil. Sjansen er da imidlertid svært lav – null? – for at innbyggerne frivillig ville gått sammen om å organisere de samme fellestjenestene. Både betalingsviljen og organiseringsevnen hos hver enkelt er for lav.

Sannsynlige konsekvenser på kort sikt av en slik samfunnsplanlegging har vi prøvd å beskrive over:

• mye høyere luftforurensning og lavere tilrettelegging for folkehelse, som ødelegger helsen og dermed både gir færre leveår og færre arbeidstimer, herunder lavere produktivitet og tapt arbeidskapasitet, samt økte helsekostnader
• økte klimautslipp, som truer naturgodene og dermed forsyningssikkerheten vår av grunnleggende ressurser
• et eksploderende arealbehov, som vil kreve at veldig mange mennesker må vinke farvel til sin nærnatur, med økte klimautslipp og reduserte muligheter til rekreasjon og folkehelse som bieffekter
• redusert trafikksikkerhet, som gjør at færre barn kan leke ute i gatene, og færre funksjonelle møteplasser i fellesområder for mennesker i sine nabolag.

Kanskje ikke så mye penger spart likevel – ikke en gang i det strenge bedriftsøkonomiske paradigmet?

Det er helt legitimt for norske velgere å ønske seg et samfunn uten «ulønnsom» offentlig pengebruk – men da bør man være klar over risiko og konsekvenser, og ha en god plan for hvordan man vil imøtegå dette.

Dette handler ikke om at noen av oss er late mennesker som ikke vil ha et «lønnsomt» samfunn. Det handler om et helhetlig samfunnssyn der vi anerkjenner at en del ting som er bra for mange faktisk koster mye penger – og at det er verdt det.

Til slutt: Nei, sløsing er ikke miljøvennlig. Kan vi samarbeide?

Vi lovte innledningsvis at denne teksten skulle ende med en utstrakt hånd, og det løftet skal vi holde. Sløsing er nemlig en veldig ikke-grønn verdi. Sløsing er per definisjon bortkastede ressurser – ressurser som det har kostet verdier å produsere, og som ikke kommer til noen nytte. Alle som er opptatt av å berge natur og stanse klimaendringer bør derfor av prinsipp delta i kampen mot sløsing.

Samfunnsøkonomiens grunnsetning handler om bruken og prioriteringen av knappe ressurser til gode formål. Kloden vår har en begrenset mengde med ikke-fornybare ressurser. Det norske statsbudsjettet er ikke endeløst, og penger sløst er penger som ikke kan brukes på viktige formål i kampen mot naturtap og klimaendringer. En effektiv allokering av dette bør derfor være i alles interesse.

Kanskje «anti-sløseligaen» og miljøbevegelsen derfor burde snakke mer sammen om sirkulær økonomi – det mest sløsereduserende tiltaket som finnes?

Kanskje vi har møtepunkter i næringsvennlig innretning av skatte- og avgiftspolitikk, som fremmer mer sirkulær utnyttelse av ressursene våre?

Det krever imidlertid at vi klarer å snakke sammen, i stedet for å angripe hverandre med overdrivelser og spissformuleringer. Vi har gjort et ærlig forsøk med denne teksten, og håper den kan bidra til å åpne samtalen.