FOR graver sin egen grav

Etter mitt forrige innlegg om «fredspartiet» FORs elleville påstander har jeg fått massiv støtte. Artikkelen har spredt seg som ild i tørt gress, og mange har reagert med digitale varianter av den latterkrampen som flere ganger kom over meg da jeg gikk gjennom FOR-medlemmenes innlegg på sosiale medier. Kommentarene jeg fikk i etterkant gikk blant annet ut på at dette var «fornøyelig lesning», eller at dette var «mye verre enn jeg hadde trodd».

FOR følte seg derimot åpenbart truffet. I tillegg til en del skrik og skrål på sosiale medier, har Marielle Leraand (partileder) og stortingskandidat Lars Birkelund rykket ut med et dobbelt motinnlegg. Jeg skal først ta for meg svarene i tur og orden, før jeg svarer på Leraands utfordring om å kommentere partiprogrammet.

«Mulige» konspirasjoner

Det mest pussige med Leraands svar er at hun knapt svarer på hovedpoenget i mitt innlegg, nemlig at FOR-medlemmer driver massiv spredning av konspi-vås på sosiale medier. Leraand skriver at jeg prøver å latterliggjøre partiet ved å trekke frem «utsagn» fra partimedlemmer, og at en må tillate at folk skriver om «mulige konspirasjoner». Det siste er en versjon av det velkjente konspi-argumentet «stiller bare spørsmål» og «vi må våge å ta debatten».

I mitt forrige innlegg siterte jeg 55 ekstreme eller konspiranoide påstander fra 13 ledende personer i partiet. Det er ganske mange «utsagn». Blant de «mulige» konspirasjonene FOR-medlemmer har omtalt på SoMe er at verden styres av hemmelige, okkulte krefter som sender stråler inn gjennom folks vinduer, at amerikanske presidenter og myndigheter driver med rituell barneofring og narkotikasmugling, at covid-viruset er diktet opp av en korrupt legevitenskap (dette ble delt av en overlege ved landets største sykehus), at CIA sto bak statskupp som aldri har funnet sted og at Venstre og MDG er fascistpartier som vil ha hanemarsj i gatene. De fleste vil mene at slikt hører hjemme i psykiatrien, ikke i politikken.

Viagra og voldtekt

I god, whataboutisitisk stil retter Leraand pekefingeren motsatt vei. I sin iver etter å få ut et svar har partilederen åpenbart panikk-googlet etter beviser for desinformasjon i vestlige hovedstrømmedier, og funnet anklager om at libyske regjeringsstyrker fikk utdelt Viagra for å kunne voldta kvinner under borgerkrigen i 2011. Denne påstanden ble først spredt av Al-Jazeera, og NRK skrev at det har vært «smått med dokumentasjon.» Å bruke dette som eksempel på norske eller vestlige mediers desinformasjon blir da ganske merkelig.

Fra Libya er det rapportert om at regjeringsstyrker sto bak  angrep på medisinsk personell, angrep på sykehus og skadde demonstranter, henrettelser av soldater som nektet å skyte på sivile, hensynsløs bruk av militærmakt mot sivile og dødsskvadroner – for å nevne noe. Haag-domstolen tok ut tiltale for forbrytelser mot menneskeheten mot flere av regimets toppfigurer. Dette ble støttet av Amnesty, og The International Federation for Human Rights vurderte regimets politikk som forbrytelser mot menneskeheten. At Gaddafi-regimet sto bak systematiske seksuelle overgrep er også dokumentert gjennom lekkede telefonsamtaler. Hvis Leraands hensikt er å underminere et «vestlig narrativ» om Gaddafis forbrytelser, er denne Viagra-saken et lite og ynkelig fikenblad å skjule seg bak.

«Russiagate» og Romania

Tydeligvis har det også gått fort i svingene når Leraand skriver om «konspirasjonsteorier» om russisk valgpåvirkning i andre land, med Russiagate som eksempel. Hun har ikke fått med seg at påvirkningsforsøk i det amerikanske 2016-valget er dokumentert i to omfattende rapporter. Aktiv medvirkning fra Trump-kampanjen kan ikke anses som bevist, men det er temmelig merkelig at en politiker med Leraands ståsted fremstiller Trump og republikanerne som uskyldsrene ofre for konspirasjonsteorier.

Leraand avviser også russisk valginnblanding i Romania, og hevder at det provestlige, nasjonalliberale partiet sto bak en TikTok-kampanje som promoterte den prorussiske kandidaten (Georgeuscu) i fjorårets valg. Hvorfor det nasjonalliberale partiet skulle støtte en motstander er en gåte, og sannheten er da også at dette partiet betalte for en TikTok-kampanje som ble kapret («hijacked») av Georgescu-tilhengere. Politico har avslørt koblinger til Russland hos en sentral Georgescu-tilhenger, og en rapport som blant annet bygger på opplysninger fra TikTok og rumensk etterretning viser at Russland mellom 2018 og 2024 brukte 2 millioner euro på politisk påvirkning i Romania, og at minst ett SoMe-nettverk knyttet til Russland drev aktivt påvirkningsarbeid rettet mot Romania og Moldova. I Store Norske Leksikon skriver fagansvarlig Kjetil Evjen at russisk påvirkning rettet mot Romania-valget er det mest alvorlige eksempelet på valgpåvirkning hittil.

Russisk påvirkning, ikke minst mot valg, er godt dokumentert også ellers. EU-parlamentet har med stort flertall fordømt Russlands forsøk på å destabilisere Moldova, noe som involverte bruk av 100 millioner euro for å påvirke opinionen i landet. Russiske myndigheter driver systematisk spredning av propaganda, dels gjennom offisielle kanaler og aktører, dels gjennom proxy-aktører som russisk-styrte nettaviser eller trollfabrikker. Forut for Paris-OL spredte russerne falsk informasjon for å diskreditere eller forstyrre arrangementet. FFI har dokumentert russisk og kinesisk påvirkningsarbeid rettet mot Norge, og har også skrevet at aktørene som er mest relevante i valgpåvirkning i dag, er Russland, Kina og Iran.

Leraands påstander er derfor helt i strid med det anerkjente kilder og autoriteter har å fortelle. Og hun svarer altså ikke på en eneste en av de tingene jeg tok opp i mitt mer enn 3000 ord lange innlegg.

Så sint, så sint…

Lars Birkelund er så sint, så sint i sitt svar til meg. Sint på NATO, Jens Stoltenberg og norske medier. Sint på det han kaller den skitneste norske valgkampen siden 50-tallet. Han klager sin nød over «slag under beltestedet» fra medier og andre partier, og dyrking av «det gode hatet» mot FOR. Birkelund vil ha det til at det var budskapet om velferd fremfor våpen som utløste raseriet mot FOR. Realiteten er at folk var og er rasende fordi partiet bortforklarer og legitimerer nyere tids verste imperialistiske krig, med terrorbombing av den ukrainske sivilbefolkningen, og at stopp i våpenstøtten til Ukraina, som FOR går inn for, er det samme som å støtte Putins terrorkrig.

For Birkelund er det utålelig at et samlet storting vil gi støtte til et land i krig. Når han kaller dette et brudd på en «ansvarlig og fornuftig politikk som tjente Norge vel i over 60 år», høres det ut som om det er hans eget partis NATO-motstand han snakker om.

…først og fremst på meg

Først og fremst er Birkelund sint på meg. Han kaller mitt angrep på FOR «stygt», og skriver at jeg sparker nedover, og bruker de «skitneste knep». Så sint er Birkelund at han antyder at mitt innlegg var et «bestillingsverk» fra USA eller NATO, og at jeg har fått hjelp: «I slutten av mai fikk FOR opplysninger som gikk ut på at en norsk privat etterforsker hadde fått i oppdrag å finne mest mulig ‘dritt’ på FOR.»

Det er morsomt at Birkelund klarer å snike inn en helt ny konspirasjonsteori, og det er sikkert smigrende for ham å innbille seg at Washington og Brussel føler seg truet av partiet hans, som har rundt 0,3 prosent oppslutning. Dessverre må jeg skuffe ham: Jeg har gjort dette på eget initiativ, og jeg trenger ikke hjelp fra noen privatdetektiv for å søke i offentlige Facebook-innlegg.

«Gode grunner» meg her og «gode grunner» meg der

Sinne er et tegn på svakhet, og det er åpenbart at Birkelunds sinne skyldes at han ikke kan forsvare de tingene jeg siterte ham på i mitt forrige innlegg. I sitt svar skriver han om en slags norsk snikinnmelding i EU, men unnlater å nevne mitt hovedpoeng: at han har uttrykt støtte til den «politiske fangen» Synnøve Fjellbakk Taftø, en konspirasjonsteoretiker med psykiatrihistorikk, som har publisert ravgale påstander om Norge og EU i konspi-nettavisen Nyhetsspeilet. Ifølge Birkelund er det gode grunner til å spørre om USA/NATO stjal Libyas gull, «da de kolonimaktene som dannet NATO har stjålet gull og annet fra mange andre land». Ut fra denne logikken kan det være «gode grunner» til å spørre om mye rart. At dette gulltyveriet ikke er dokumentert av noen troverdige kilder, bekymrer åpenbart ikke Birkelund.

Birkelund bekrefter at han er opptatt av ytringsfrihet for holocaustfornektere eller folk som David Icke, som svar på min syrlige kommentar i mitt første innlegg. Men hvor er Birkelunds omsorg for den belarusiske  opposisjonslederen Sergej Tikhanovskij og hans ytringsfrihet? Etter at Tikhanovskij ble dømt til en lang fengselsstraff, skrev Birkelund på Facebook at Hviterussland kan ha «gode grunner til å arrestere folk nå mens landet er under angrep fra NATO/USA(EU». Tikhanovskij ble i år frigitt etter å ha sonet under umenneskelige forhold, og hans sak er blitt støttet av Human Rights Watch. Når har Birkelund engasjert seg for ham og utallige andre, som systematisk blir forfulgt i østeuropeiske land som regelmessig havner på bunnen av alle demokrati-indekser?

Intellektuelt uredelig

Birkelund er fortørnet over at jeg kritiserer bokomtalene hans. Ja, jeg synes det er rimelig spesielt at han har så mye positivt å si om en konspiratorisk 11. september-bok som utløste skarpe reaksjoner da den slapp til på Litteraturhuset. Bortsett fra det intellektuelt uredelige ved teoriene – hvordan kunne tvillingtårnene fylles med sprengstoff uten at de mange som jobbet der oppdaget det? – kommer disse teoriene også med underliggende ideologiske motiver. Analogt med at holocaustfornektelse fremmes av jødehatere, kommer «falskt flagg»-påstander fra folk som i realiteten stiller seg på terroristenes side, og gir USA skylden for alt som er galt.

Det handler aldri om å «bare stille spørsmål». Slik sett er det typisk at boken Birkelund anbefaler beklager seg over «den såkalte krigen mot terror» og borgerrettigheter som er «kommet under press» etter 9/11. Jeg registrere med interesse at Birkelund i sitt svar ikke vil gå lenger enn til å si at den «offisielle» versjonen er «tvilsom».

Bare rør om gassrør

Birkelund står også ved sin hyllest til boken Den usynlige energikrigen, som han mener handler om de lange linjene i utviklingen av Russlands olje- og gassressurser. Realiteten er at boken kommer med absurde påstander om den amerikanske «dypstaten» og JFK, og lener seg på Seymour Hersh’ teori om gassrør-sprengningen i 2023, som er blitt ettertrykkelig tilbakevist, blant annet fordi den bygger på fullstendig misvisende opplysninger om norske militærbaser, involverer norske skip som ikke var i området og en flytype som ikke var operativ på tidspunktet, og hevder at Jens Stoltenberg, født 1959, var en «ressurs» for amerikansk etterretning under Vietnamkrigen. Direkte komisk blir det når forfatter Alf R. Jacobsen bruker en angivelig plutselig avlyst avtale som bevis for at Jonas Gahr Støre var involvert i sprengningen.

Når Birkelund omtaler Jacobsen som en respektert forfatter og tidligere redaktør, bør han tenke over at boken ble utgitt på det marginale alternativforlaget Document. Ingen seriøse forlag ville ha tatt i en slik bok. Komisk blir det igjen når Birkelund underbygger teorien om at CIA drepte JFK ved å vise til at et flertall av amerikanerne ikke tror på den offisielle forklaringen på hendelsen. Dette er – igjen – en type argument som kan brukes til å begrunne hva som helst. Hvis meningsmålinger skal avgjøre hva som er sant og riktig, ligger FOR dårlig an, siden praktisk talt 100 prosent av norske velgere snur ryggen til partiet.

Syria

Birkelund finner det ikke opportunt å gjenta løgnen om at den syriske opposisjonen sto bak gassangrep som det i Douma. Imidlertid gjør han gjeldende at Assad førte krig mot IS. Dette er et forsøk på å hvitvaske en diktator som slaktet ned sine egne undersåtter, og sannheten er da også at det syriske regimet støttet IS, og at terrorgruppen solgte olje til Assad. Birkelund gjentar også påstanden om at vestlige land brukte terrorgrupper som IS for å fjerne Assad. Rent bortsett fra at man da må spørre hvorfor USA og Storbritannia førte krig mot IS, er dette konspiranoid tøv, som det ikke finnes beviser for.

Bedre blir det ikke når stortingskandidat Birkelund fortsetter å hevde at norske bistandsorganisasjoner ble brukt som «trojanske hester» i Syria, noe som ifølge Birkelund er en kjent sak. Da er det rart at han ikke kan bekrefte dette på annet vis enn ved å vise til sin egen artikkel på den totalt diskrediterte bloggen steigan.no, en artikkel som ikke handler om Syria eller norske bistandsorganisasjoner, men om den norske Helsingforskomité, som Birkelund ser som et underbruk av CIA eller NATO. Som et eksempel på Birkelunds omgang med fakta, kan det nevnes at komiteen ifølge ham får mesteparten av sin finansiering fra NATO-lands statsbudsjetter. Sannheten er at 50 prosent av inntektene kommer fra norsk UD, og resten fra ulike donorer, mange av dem norske.

Falskt flagg?

Birkelund påstår at vestlige land står bak «false flag»-operasjoner, og begrunner dette ved å vise til en dokumentar fra BBC (er ikke det et NATO-medium, Birkelund?) om operasjon Gladio, også kjent som «stay behind». Dokumentaren er laget av den sterkt USA-fiendtlige Allan Francovich, kjent for å ha laget en Libya-finansiert film med konspirasjonsteorier om Lockerbie-bomben. Gladio-filmen kommer med løse påstander om at hemmelige sammenslutninger eller USA-styrte «stay behind»-nettverk har stått bak terroraksjoner i Europa. Blant kildene som «bekrefter» dette, er skrønemakeren Oswald LeWinter, som i dokumentaren blir fremstilt som «colonel» i CIA, til tross for at amerikanske myndigheter har fastslått at han «is a well-known fabricator with an interest in intelligence and law enforcement activities who frequently makes claims related to sensational or unusual news events. The records that the Review Board examined did not show that Oswald LeWinter was ever employed by or worked for the CIA in any capacity».

En annen gjennomgangsfigur er Vincenzo Vinciguerra, en straffedømt italiensk terrorist som i filmen blir sitert på at «det internasjonale frimureriet» ønsket å bekjempe verdenskommunismen. Den såkalte Westmoreland-manualen dukker flere ganger suggestivt opp i dokumentaren som et «bevis» for påstandene i filmen. At dokumentet er en sovjetisk fabrikasjon, er visst mindre viktig.

Halvkvedede viser

Til slutt i innlegget skriver Birkelund at jeg tillegger ham meninger han ikke kjenner seg igjen i, og som jeg heller ikke har dokumentert. Alle sitater og parafraser av Birkelunds innlegg er dokumentert med skjermdumper. Dersom Minerva ikke har lagt disse inn i artikkelen, kan Birkelund få dem ved henvendelse til redaksjonen. Videre skriver han at jeg ikke forstår forskjellen på å stille spørsmål og å konkludere.

Det er Birkelund som ikke forstår forskjellen på begrunnede påstander og rent vås. Han kommer med ting, ikke minst om Syria-krigen, som intet fornuftig menneske kan ta alvorlig. Han ser heller ikke forskjellen på at et parti i det demokratiske Norge møter motstand og fordømmelse, og at opposisjonelle i Russland og andre diktaturer blir utsatt for brutal knebling og forfølgelse.

Birkelund har ingen beviser for det han påstår, bare halvkvedede viser om at den offisielle versjonen er tvilsom, at det er grunn til å spørre, eller at noe er «vel kjent». «Les og lær, Halle», skriver Birkelund. Det er han som bør lese og lære, for eksempel av Øystein Sørensen, som i boken Den store sammensvergelsen har avslørt den type uredelig argumentasjon som konspirasjonsteoretikere som Birkelund bruker. Og når Birkelund møter motbør, reagerer han altså med å bli krenket. Birkelunds problem er godt oppsummert i professor Asbjørn Dyrendals ord om konspirasjonsteoretikere: «De har ikke fortjent anerkjennelse. Så enkelt er det. De har budskap som er dårlig underbygd. Da er det enklere å klage på sensur og heksejakt».

Ad fontes! Til programmet!

Leraand gjør et stort poeng ut av at jeg ikke kommenterer FORs vedtatte politikk, og hoverer over at jeg ikke har funnet noe jeg «kan bruke» i FORs program. Så ad fontes! La oss se på partiprogrammet. I tillegg til å fronte venstreradikale utenrikspolitiske standpunkter, er FOR for «sjølråderett» og å styrke norsk landbruk, og mot «barnefjern», grønt skifte, vindmøller, EU, EØS og NATO. I tillegg mener partiet at norske medier «følger usynlige retningslinjer fra de politiske makthaverne», og at PST og e-tjenesten er en fare for norske borgere og det norske demokratiet.

Dette er et program for gammelraddiser som stadig forbinder 11. september med Pinochet snarere enn bin Laden, myndighetshatere og anti-globalister i Facebook-grupper med «Norge» eller «folkets» i navnet, og folk som foretrekker nasjonalromantiske Freia-kuer fremfor europeisk integrasjon. Her snakker vi Hans Rustad og Per Olaf Lundteigen i uskjønn forening, med en Che Guevara-poster på veggen i bakgrunnen.

Her vil jeg konsentrere meg om noen få hovedpunkter i programmet. FOR beskriver seg som anti-imperialistisk, og programmet er preget av klassisk venstreradikal retorikk om «internasjonal solidaritet» samt kritikk av «imperialistiske» stater og den «imperialistiske» NATO-alliansen. I kapittel 1.4, med overskriften «FOR vil gjenreise folkeretten», heter det at også Russland har brutt folkeretten i Ukraina. Dette ble også innrømmet av Leraand selv under den famøse Debatten-sendingen tidligere i år.

Anti-imperialisme?

Da må vi igjen se på hva partimedlemmene faktisk mener. Lene C. Glosimot, partiets førstekandidat i Finnmark, delte 6. mai i år et innlegg fra Facebook-gruppen Aktuell debatt, der det blant annet ble hevdet at

«[o]m det skulle være noen som helst likhet mellom 1945 og 2025, så er det at Russland fortsatt slåss mot nazismen. Noe som vi i Norge burde synes er en god ting. Andre verdenskrig er ikke helt over før nazismen er utryddet.»

Da Glosimot i kommentarfeltet ble spurt om hun mente at krigen i Ukraina skyldtes nazisme, som Putin ville utrydde, svarte hun med et enkelt «ja».

Dette er ikke å være for fred, forhandlinger eller folkeretten. Dette er ikke å «forstå bakgrunnen» for hendelsene, eller være mot imperialisme. Dette er å spre feilaktige, russiske påstander om at Ukraina styres av nazister. Det er å støtte en imperialistisk krig. Og helt på kollisjonskurs med FORs partiprogram, i den grad vi kan ta det alvorlig.

Blut und Boden

I partiprogrammets punkt 2.2.2. heter det at «FOR arbeider imot alle former for diskriminering og stigmatisering på grunnlag av etnisk eller religiøs tilhørighet». I mitt forrige innlegg viste jeg til flere eksempler på at sentrale FOR-personer kommer med påstander om «jødemakt» over medier og andre institusjoner. Hans Olav Brendberg, som står på valglisten i Trøndelag, har tidligere måttet trekke seg fra Rødt og AKP-ml på grunn av sine antisemittiske holdninger. Brendberg ble flere steder nektet å holde et foredrag om «den jødiske lobbyen».

Brendberg har i flere innlegg delt ekstreme påstander fra Hans Jørgen Lysglimt Johansen, og har omtalt Alliansen-lederen som et «fyrtårn». Brendberg har også delt en video der Johansen blant annet sier at

«Israel og jødene er en av de mest kraftfulle, rikeste, sterkeste, mektigste kreftene i hele verden i dag. (…) Det er jo de som har satt opp mye av premissene for de krigene som er blitt gjort i det siste, med Irak, med Libya, med Syria, nå vil de angripe Iran (..) Vi kan ikke analysere dette her, skjønne dette her uten å snakke om jødene, sionistene da spesielt. (…) I establishment i Norge, der er det mange frimurere, som har denne merkelige koblingen til Guds utvalgte folk, Israel, jødene og så videre…»

Dette er klassisk, antisemittisk konspirasjonsretorikk. Skulle noen være i tvil om det historiske opphavet, klinker Johansen til med litt uforfalsket «Blut und Boden» når han i samme video snakker om «en identitetsforståelse som er knyttet til vårt eget folk, vårt eget land, vår egen jord». Det høres ut som Quisling som taler fra låvegluggen på Stiklestad. Men dette blir altså delt – og støttet – av en stortingskandidat for et parti som er mot «alle former for diskriminering og stigmatisering på grunnlag av etnisk eller religiøs tilhørighet».

Så kan det bare tillegges at Johansen, som selv ikke får stille til valg i år, har oppfordret folk til å stemme på FOR på grunn av deres «sunne» Israel-kritiske holdning.

Hamas’ «selvforsvarsaksjon»

For å se hvor sunn denne holdningen er, kan vi gå til den ikoniske datoen 7. oktober 2023. Hele det politiske Norge, fra Rødt til Frp, tok unisont avstand fra en av tidenes verste terrorhandlinger. Rødt, det partiet som står nærmest FOR i Palestina-spørsmålet, har blant annet skrevet:

«Rødt fordømmer alle angrep på sivile. Akkurat som at ingenting kan rettferdiggjøre hevnaksjoner mot befolkninga i Gaza, kan ingenting rettferdiggjøre drap på festende festivaldeltakere eller andre sivile israelere.»

Leraand er den eneste partilederen, og en av ytterst få i Norge, som har støttet terroren. 10. mai i år skrev hun på Facebook:

«Hvorfor har aldri Fred og rettferdighet (FOR) fordømt Hamas?

I motsetning til ALLE partiene som i dag sitter på Stortinget så har FOR aldri fordømt Hamas’ selvforsvarsaksjon 7. oktober 2023.

Og hvorfor det?

Det ville vært det samme som å fordømme urbefolkninger som sto opp mot sine kolonister under kolonitida, og som også iblant drepte kolonistenes sivile og tok dem til fange som del av sine aksjoner.

(…) Men nå kommer folk fra vår del av verden og klager over metodene som brukes av urbefolkningen, palestinerne når de gjør militær motstand». 

Dette er som om en partileder i Høyre eller Frp skulle støttet 22. juli – med den forskjell at 7. oktober var en uendelig mye større forbrytelse. Leraand omtaler kaldblodige drap på sivile som «militær motstand» – en fraseologi som minner om en viss «tempelridder» som ville at våpnene hans skulle stilles ut på hjemmefrontmuseet. Det er helt ufattelig at Leraand (og andre i partiet) kan mene dette, og samtidig publisere et «fredsdikt» på partiets hjemmesider, der man finner disse linjene:

NEI! Til krig, til BARBARI,
til krenkelser av alt som for mennesker har verdi.
til massedrap, som vi må bære over med, fordi
«Litt collateral damage kan det dessverre bli
når vi går all in» som det lyder i en smart apologi.

Den som forsvarer Hamas, forhåner menneskerettighetene, det eneste moralske grunnlaget man kan påberope seg for å fordømme noe som helst. Da mister de også retten til å fordømme noe som helst, inkludert Israel og vestlig krigføring. I tillegg til at «fredspartiet» aldri vil få Nobels freds- eller litteraturpris, må deres fordømmelse av Israels fremferd i Gaza avfeies som det den er: Skinnhellig, forhatelig hykleri.

Fritt Palestina – for hvem?

Programmets punkt 2.1.2 har overskriften «Fritt Palestina – fra elva til havet». Her står det i første setning at FOR vil ha en «rettferdig» fred slik at «alle de fordrevne palestinske innbyggerne og etterkommerne deres fra Palestina, mellom Jordanelva og Middelhavet, kan flytte tilbake til jorda, eiendommene og husene sine». For enhver som har hatt et halvt øye på Palestina-konflikten, og vet hva som rører seg i det palestinske folkedypet, er det ingen tvil om hva dette betyr.

Her i Norge har vi sett eksempler på at palestinere roper «Khaybar, Khaybar, ya Yahud» under demonstrasjoner. Dette henviser til et slag der jøder ble massakrert. FORs «frie» og «rettferdige» Palestina vil bli et land der jøder i beste fall vil bli redusert til et slavefolk, hvis de i det hele tatt får lov til å eksistere. Mens de fleste land og aktører går inn for en tostatsløsning, vil det såkalte fredspartiet utslette det eneste landet der jøder har kunnet føle seg noenlunde trygge. Jeg tror knapt man har sett maken i et norsk partiprogram.

En russisk proxy-aktør

Leraand skriver om min «koko»-fremstilling av FOR, og klager over en «systematisk demoniseringskampanje» fra mediene. Men FOR faller for eget grep. Det såkalte fredspartiet representerer et redelighets- og anstendighetsnivå som ikke hører hjemme noe sted, minst av alt på Stortinget. FOR og dets medlemmer sprer systematisk antisemittisme, konspi-vås, historieforfalskning og ikke minst russiske propagandaløgner som er så gjennomskuelige at de like gjerne kunne vært skrevet med kyrillisk skrift.

Les også:

Pluss

Pluss

Den nye fedrelandskrigen

John Færseth

FOR er en russisk proxy-aktør, rett og slett. I tillegg til det jeg alt har nevnt, kan jeg her nevne at Russland ifølge lekkede dokumenter ønsket å bruke Glenn Diesen i påvirkningsarbeid, at sentralstyremedlem Papazian på Facebook har kalt Zelenskyj for «crackhead», noe som er blank løgn, poststemplet Kreml, og at samme Papazian har postet at «USA lot Ukraina utvikle atomvåpen, og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært.» Atompåstandene har blitt tilbakevist, og det flere ganger, det samme gjelder de ofte gjentatte biovåpen-påstandene. Og alt dette kommer i siste instans fra Russland.

Mens folk flest ser et Ukraina som blir terrorisert av droner og forsøkt utslettet som nasjon, ser FOR Russland som et offer for vestlig imperialisme. Mens de fleste ser USA som en velgjører og en sikkerhetsgarantist gjennom mer enn 70 år, kunne FORs nestleder Peter Eisenstein stå utenfor USAs ambassade på landets nasjonaldag og kalle landet et Frankenstein-monster bygget på «statskupp av de lokale imperialistene som rett og slett var opprørte over det langsomme tempoet i landtyveri og slakting». I samme slengen hevdet Eisenstein at Russland ikke ville ha krig. Dette er en oppskrift på politisk selv-marginalisering. De sjølproletariserte Mao-tilbederne på 70-tallet kunne knapt gjort det bedre.

Siste spadestikk

Den kompakte motstanden mot partiet viser at demokratiet fungerer. Når folk snur ryggen til partiet eller river ned plakatene deres, skyldes det ikke at de er hjernevasket av CIA, eller at NATO styrer norske medier (der Leraand og Diesen for øvrig får slippe til rett som det er). Det skyldes at de innser at dette partiet, for å sitere Oslos finansbyråd Hallstein Bjercke, er søppel. Når FOR kaller sunn, demokratisk motbør for forfølgelse, er det siste spadestikk i nanopartiets egen grav.

Etter valget vil dette partiet med sin knapt målbare oppslutning forsvinne, slik nær sagt alle underlige småpartier i vår historie har gjort. Inntil da må vi våge å ikke ta debatten om dette partiets program og vrøvlete synspunkter. FORs svar til meg viser at min kritikk var og er berettiget. Det samme gjør den massive støtten jeg har fått i etterkant – den mest overveldende responsen jeg har opplevd i mine nær 20 år som skribent og debattant.