Russlands krig er total, vår støtte til Ukraina må også være det

Denne sommeren reiste jeg langs fronten i øst, til Sumy, Kharkiv, Izium og Dnipro. Jeg har møtt mennesker som hver dag lever med faren fra russiske raketter, droner og artillerigranater hengende over seg. Russerne gjør ingen forskjell på militære og sivile mål. De rammer passasjerbusser, boligblokker, markeder og barnehager. De rammer eldre kvinner på vei til lege og barn på vei til skolen. Hensikten er å skape frykt, og i frykten utslette ukrainere som et eget folk.

Krigens brutale hverdagsliv

Sumy ligger bare noen få kilometer fra den russiske grensen, og ble angrepet allerede den første dagen av fullskalainvasjonen. Jeg besøkte en landsby 18 kilometer fra grensen, hvor dronenett er spent over veiene for å beskytte biler mot russiske FPV-droner. Folk lever med konstant trussel om angrep, men gir seg ikke: de dyrker jorda, oppdrar barna og holder lokalsamfunnet sammen.

I Izium fikk jeg se de samme mønstrene. Byen ble frigjort i september 2022, men ligger igjen farlig nær fronten. Her fortalte vår middagsvertinne om hvordan hun og broren skjulte over 80 mennesker i kjelleren sin under et bomberegn. Hun regnet seg som heldig, fordi huset aldri ble truffet. Andre hadde ikke samme flaks. På én dag i mars 2022 ble over 50 sivile som hadde søkt tilflukt i kjelleren drept da en boligblokk ble bombet, mange av dem barn.

Dette er ingen unntak, men krigens brutale hverdagsliv for ukrainere. Jeg selv opplevde å sitte til middag utenfor Sumy mens artilleriet drønnet i nærheten. En annen kveld, i Izium, landet en Shahed-drone like ved huset vi overnattet i. Det er spesielt å høre lyden av en terrordrone på vei ned, vitende at den kan bære opp mot 90 kg sprengstoff. Så kjenne hele huset riste av smellet. Det er en erfaring man ikke glemmer. For oss var det et øyeblikk. For ukrainere er det hverdagen.

Krigen mot kultur

Russlands krig handler ikke bare om militære mål og kontroll over landområder, men om å knekke det ukrainske samfunnet. Derfor angripes også symboler på historie, kultur og identitet.

Museer og teatre er blitt bombet. Kunstverk er pakket ned i bomberom. Historiske bygninger er jevnet med jorden. Dette er ingen tilfeldighet. Det er en del av en bevisst strategi. Ved å utslette minnet om hvem ukrainerne er, forsøker Russland å rive grunnlaget bort under hele nasjonen.

Jeg er derfor stolt over at Oslo kommune nå samarbeider med Lviv National Art Gallery for å sikre at viktige verk kan komme trygt til Norge. På den måten kan vi både bevare ukrainsk kultur og formidle den videre her. Som et levende motsvar til Putins påstand om at Ukraina ikke eksisterer som egen nasjon. Til verkene igjen trygt kan returnere til et fredelig og fritt Ukraina.

Angrepene stopper ikke ved frontlinjen

Denne kulturelle krigføringen utspiller seg ikke bare i Ukraina. I Tallinn besøkte jeg tidligere i år en ukrainsk restaurant som hadde fått lageret sitt påtent og firmabilen vandalisert. Innenfor to uker ble også to andre ukrainske restauranter i byen forsøkt påtent. Politiet utelukker ikke russiske forbindelser.

Dette er langt fra et isolert tilfelle. I London er flere tiltalt for russiskstøttede ildspåsettelser mot ukrainske bedrifter. Over Atlanteren i Toronto i Canada, ble et ukrainsk bakeri tilgriset med anti-ukrainsk graffiti. I Latvias hovedstad Riga har politiet registrert en bølge av pro-russisk hærverk mot ukrainske symboler.

Når restauranter, bakerier og kulturhus angripes i over hele verden, er det fordi de representerer noe Russland vil utslette: ukrainsk identitet.

En feiring, og en påminnelse

Uavhengighetsdagen 24. august er derfor mer enn en feiring. Den er en påminnelse om at denne krigen handler om ukraineres ukrenkelige rett til å eksistere som et fritt folk. Og en påminnelse om at språket, kulturen, minnene og identiteten deres er under angrep.

Når russerne bortfører hundretusener av ukrainske barn, når de jevner museer med jorden, og når de setter fyr på ukrainske restauranter i europeiske byer, da er det ingen tvil: dette er en total krig mot det ukrainske.

Total krig krever total støtte

Hva betyr dette for oss? At våre svar må være mer enn festtaler og solidaritetsmarkeringer. Når Stortinget vedtar støtteordninger, må de gjennomføres raskt. Når vi lover våpen og utstyr, må de leveres uten byråkratisk nøling. Når behovene oppstår, må vi bygge kapasitet som leverer på uker og måneder, ikke på år.

Vi kan ikke bruke tid på festtaler, mens liv hver dag går tapt ved fronten. Prisen som betales med ukrainsk blod, kan aldri tilbakebetales med norske kroner. Det vi har ressurser og mulighet til å gjøre er å gi alt som kan redusere prisen som betales i menneskeliv.

Russlands krig er total. Derfor må også Norges støtte være total. Så lenge ukrainerne har vilje til å kjempe for sin selvstendighet, må vi ha vilje til å støtte dem. Gratulerer med uavhengighetsdagen, kjære ukrainske venner.