Du der: Velg et praktisk yrke!

Hvorfor velger du ikke et praktisk yrke? Det var Clas som spurte. Vi arbeidet sammen på svovelsyrefabrikken i Sarpsborg, året var 1981. Jeg var innom et halvt år for å ta pause fra studiene. Det var ikke selvproletarisering, det var jobb for å tjene penger, og bo i hjembyen. Tid for å utøve et praktisk yrke! Som dagarbeider hadde jeg ansvar for renhold i kis-lageret. Det drysset mengder med kis fra transportbåndet, og jeg måtte både skuffe og spyle. Og ble ganske så skitten, men det var jo greit å dusje det av seg. Fin trening var det også, i dette mitt praktiske yrke.

Jeg tenker av og til på Clas når jeg rusler til OsloMet, sånn ved 9-tiden og går forbi stillas fult av folk som hamrer og bærer og snakker til hverandre på polsk og av og til norsk. Hvorfor ikke et praktisk yrke? Den tanken dør når jeg setter på kaffetrakteren utenfor kontoret, og så tar imot en hyggelig student til veiledning på en ofte interessant master- eller bacheloroppgave. Holdningsmessig har veien dit vært ganske lang.

Østfold var – og er ? – et praktisk fylke. Etter år med vikariater, konsulentarbeid, som timelærer, stipendiat og så fast ansettelse ble jeg stadig spurt om «kan du leve av det, da?».

Jeg ble litt påvirket. Det snek seg inn en tvil: fortjener jeg dette? Kvinner løp i travle sykehuskorridorer, gutta lagde rundkjøringer og bygde vei, mens jeg satt på lesesalen og leste om det svake eksternaliseringsperspektivet i Berger og Luckmanns teorier.

Praktisk yrke var et smart valg. Rett i jobb etter læretida i en alder av 21, fast inntekt, mulighet for godt betalt overtidsarbeid. Det blir giftemål og rekkehus i en alder av 25, en alder vi andre fremdeles surra rundt mellom lesesalen, kantina og hybelen. En lærer på gymnaset – bare det ordet røper at det er noen tiår siden – fortalte oss at vi måtte venne oss til å utsette ymse materielle behov. Men det lønner seg, sa han. Han hadde hovedfag i historie og var lektor. Den gang et respektert yrke. Og undertegnede tenkte at jeg ville bli som ham. Lektor og lang sommerferie. På hytta hele sommeren, ikke på fabrikken eller kontoret. Ja da, det var enkelt tenkt, men ikke helt feil.

Her er vi endelig ved dagens teori, siden jeg nå engang er blitt ikke-praktiker, ergo teoretiker: Alle vi andre vil at de andre skal velge praktiske yrker. De skal bli sykepleiere, lastebilsjåfører, industriarbeidere, snekkere og rørleggere. Kvinner og menn med akademiske grader og kontor i Statistisk sentralbyrå er glassklare på dette. I framtiden vil vi trenge de andre, ikke oss. Alle ledere av tenketanker, politiske partier og samfunnsforskere mener dette med stort alvor. Men her kommer en sannhet som «alle» kjenner: Det er mye morsommere og mindre slitsomt å være leder av en tenketank, av et politisk parti eller sysle med samfunnsforskning. Det er mer givende, som det heter med et uklart ord. Et slags bevis på mine påstander er at vi akademikere må jages ut av kontoret når vi blir 70. (Og i parentes bemerket takk til Brenna og Arbeiderpartiet, som har utsatt jakten med 2 år).

Men det er et problem: Skrekkbildene av helserelaterte yrker. Alle sykepleiere som jobber seg i hjel, og ingen av dem har råd til å bo noe som helst sted. I alle fall ikke i Oslo. Og vel noe tilsvarende i den ytterst praktiske bygningsbransjen. Ikke et vondt ord om hardt arbeidende polakker, men norsk tømmerlærling på bygg? Fristende? Bildet er mer mangfoldig, men sniker det seg ikke inn en og annen anti-praktisk tanke? Drosjesjåfør? Langtransport? Førstnevnte bransje er visstnok korrupt og tvilsom, sistnevnte er utsatt for beinhard konkurranse, delvis av ikke helt legal karakter. Min nevnte drøm om lektorstilling? Den oppsto på 1970-tallet, da elever ble silt til gymnaset og det var mer eller mindre ro i klasserommet. Kanskje det er tilfeldig, men jeg vet om opptil flere som ikke orker tanken på å undervise i videregående. Eller ungdomsskolen. Så da gjenstår muligheten for et praktisk yrke i barnehagen.

Vel, har du sett noen avisoppslag om bemanning i det siste? Om arbeidstid, stress og dårlig lønn? Sistnevnte er de barnehageansatte ikke alene om. Å snakke ned og klage på egen lønn er en del av forhandlingsspillet i lønnsdannelsen. «Kompetanse må lønne seg!» demonstrerte universitetsfolk for noen år siden. Det lønte seg ikke å arbeide ved et universitet. Da gikk de vel et annet sted? Merkelig nok ikke. Ved min egen arbeidsplass vet Gud og hvermann hvor mye mer interessant det er å utdanne sosionomer og barnevernspedagoger enn å jobbe som sosionom og i barnevernet. Teoretisk uttrykt: Meta-yrkene er morsommere og mer interessante enn yrkene i seg selv. Lykke til der ute i velferdssektoren, sier vi til studentene, og mener det selvfølgelig, det er ikke ironi. Mange gjør en viktig jobb i viktige sektorer. Å skrive en lærebok, en artikkel, dra på konferanse, arrangere et seminar, det har de ikke tid til, praktikerne. Og da er vi tilbake til teoriyrkenes mange muligheter.

Vi sysler på vegne av andre. Vi sender følgende budskap: «Hei, unge mennesker! Velg et praktisk yrke!» Etter å ha underskrevet den uttalelsen, rusler vi mot kaffetrakteren. Og kontoret. Et greit liv, egentlig. Om enn ikke så praktisk. Men jeg klarer da å slå på kaffetrakteren. Sorry, Clas, jeg angrer ikke.