For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Forlatt mann (47): – Min kone tar et valg som ikke er til barnas beste
Hvorfor er det da slik at jeg forventes å ta mine påfølgende valg med barnas beste som høyeste prioritet? spør han.
Publisert
Sist oppdatert
Hei Sanna!
Min kone er i ferd med å forlate meg, etter 17 år. Vi har tre barn sammen, 4, 9 og 11 år gamle . Ekteskapet, samlivet og familielivet er godt nok til at det beste for barna med høy sannsynlighet er at ekteskapet ikke oppløses. Likevel forlater hun meg, «for å få mer ut av livet».
Når altså min kone tar et valg som ikke er til barnas beste, hvorfor er det da slik at jeg forventes å ta mine påfølgende valg med barnas beste som høyeste prioritet? For eksempel valg av bosted, karriere, kjærlighetsliv etc. For meg føles denne forventningen både urimelig og urettferdig, og det føles selvutslettende å godta dette oppå sviket det er å bli forlatt.
Hilsen
Mann, 47
****
Kjære Mann, 47,
Tusen takk for ditt gode spørsmål. Jeg føler med deg og situasjonen du har havnet i.
Jeg har mye erfaringsbasert kompetanse på det du skriver om. Selv har jeg sonet et langt skilt liv i en halvdød småby fordi jeg i sin tid flyttet fra Helsinki til min manns hjemland og til hans hjemtrakter. Når man er forelsket og elsker, tenker man ikke at ting en dag kan gå galt. Da han gikk fra meg, var jeg langt unna mitt hjemland, mitt hjemsted og min familie. Der han hele tiden hadde foreldre som stilte opp for ham, ryddet, vasket og pusset opp i huset hans, samt en ny dame selvsagt, satt jeg på mange måter helt alene. Jeg var låst og stedbunden på grunn av ham og hans valg og det var bare han som vant på det. Det føltes blodig urettferdig: The winner takes it all.
Men når det er sagt, har jeg vansker med å se for meg at jeg kunne eller ville ha valgt annerledes. Jeg var heller enslig og arbeidsledig enn flyttet vekk fra barna mine.
Jeg vet om en mann hvis kone gikk fra ham og deres fem barn. Mannen nektet å gå med på delt omsorg ettersom det var hun som gikk. Han sa at siden hun ønsket skilsmisse, måtte hun også ta konsekvensen og kostnaden av det. Hun ble alenemor med fem barn. Jeg blir veldig fascinert av denne mannens prinsippfasthet, samtidig som jeg mener at han skader seg selv, og barna sine, ved å være så sta.
Det er ikke bare i skilsmissen, men også i ekteskapet og familielivet at man må sette sine egne ønsker, lyster og behov til side eller i hvert fall bakerst i køen. Barna kommer jo alltid først der også. På torsdag var jeg på en skogfinsk konsert i midten av ingenting fordi mitt barn ville at jeg skulle se og høre den. Ikke liker jeg live musikk, ikke liker jeg disse påklistrede skogfinnegreiene og ikke er jeg glad i å dra langt etter en arbeidsdag, men selvsagt gjør jeg alt dette fordi min sønn gjerne ville at jeg skulle komme og se ham danse.
Du kan selvsagt velge å gjøre hva du vil. Du kan flytte til en helt annen kant av landet, følge karrieren, hjertet, underlivet eller alt sammen, men til syvende og sist er det trolig det dårligste valget også for deg – og ikke bare for barna dine. Den eneste tilfredsstillelsen du får er kanskje at ekskona ikke får så mye «mer ut av livet» når hun sitter der alene med ansvar for tre barn, men hvor lenge vil en slik skadefryd vare, mon tro?
Det er mange ting vi ikke rår over i livet og så blir vårt lodd å gjøre det beste ut av det, også når det føles urimelig. Er ikke barnas beste egentlig også ditt beste? Deres beste er at du er så nær dem som overhodet mulig. Ellers straffer du dem for noe de ikke er ansvarlige for. Vil du virkelig være en slik far?
