Om å gi bort andres land

Hvordan skal krigen i Ukraina ende? Hva betyr «seier» og hvordan kommer vi dit?

Redaktør Nils August Andresen i Minerva skriver 19. august i sin ingress at «Ukrainas venner må slutte å fremstille avståelse av territorier som et nederlag. Hvis en fredsavtale ligner på det Trump har skissert, er det en enorm strategisk seier for Ukraina».

De færreste ukrainere vil være enig i Andresens påstand om at krigen ikke handler om territorier. Selv om jeg er enig i at Putins hovedmål er en politisk underkastelse av hele Ukraina og innlemmelse i en russisk interessesfære, kan ikke tap av vesentlige territorier avfeies på denne måten. Særlig er det merkelig når det kommer fra en uttalt konservativ.

Nei, det er ikke en seier å avstå omkring en femdel av eget lands territorium til en aggressor. Andresen skriver: «Hvis dette skulle bli utfallet av krigen, kan Vesten ikke tillate seg å spinne dette som et nederlag.» Dette er virkelig å snu tingene på hodet. Det er jo typisk «spinn» å insistere på at et nederlag egentlig er en seier. En slik hypotetisk avtale handler om å begrense tapet, og er ingen seier.

Les Andresens artikkel her:

Pluss

Pluss

Ukrainas venner må slutte å fremstille avståelse av territorier som et nederlag

Nils August Andresen

Jeg stusser også over at Andresen så glatt avfeier folkerettens prinsipp om at grenser ikke skal endres ved makt: «Vi må slutte å klage over at en slik avtale belønner bruk av militærmakt.» Ja, jeg er enig med Andresen i at avskrekking og faktisk militær makt er viktigere. Men folkerettsprinsipper skal være, og etter min mening har vært, normdannende. At normen brytes, betyr ikke at den er verdiløs.

Først en presisering: Med landavståelse mener jeg en juridisk avståelse som del av en fredsavtale. Vi snakker altså ikke om en våpenhvile langs de eksisterende frontlinjene som gir faktisk, men midlertidig russisk kontroll over erobrede områder.

Maksimalistiske mål urealistiske

La oss starte med å kjernen i saken. Ukrainas mål er å kaste russiske styrker ut av landet, og gjenerobre okkupert land, inkludert de deler av Donbas som Russland tok allerede i 2014 og Krym. Russlands mål er å annektere deler av landet, eventuelt hele, og at rest-Ukraina skal være under russisk kontroll og demilitarisert.

Virkeligheten på bakken (facts on the ground) tilsier at ingen av disse målene er innen rekkevidde, samtidig som ingen part er og føler seg så svekket at de vil gå med på noe som ligner motstanderens krav.

Som oberstløytnant Palle Ydstebø sier til Dagbladet: Ukraina kan ikke godta Russlands territoriale krav, uansett om Andresen mener de bør det. Å oppgi strategisk viktige deler av Donetsk som russerne etter harde kamper i mer enn tre år ikke har klart å erobre, er selvsagt helt utelukket, men selv om grensen settes der fronten står nå, vil dette ikke være akseptabelt. (Se også artikkelen til Ukrainas tidligere utenriksminister Dmytro Kuleba i Foreign Affairs 30. mai.)

Det er derfor det ikke er sannsynlig med noen avtale i overskuelig fremtid. De innrømmelser som man måtte være villig til å gi, er ikke store nok for den andre parten. Først må krigslykken ha vendt seg tydelig til fordel for en av partene.

Ingen åpning for en avtale nå

Trump/Andresens plan er et rent skrivebordsprodukt. Det foreligger intet slikt dilemma å ta stilling til nå.

Andresen peker selv på at Putin bare aksepterer godbitene – at Vesten godtar hans erobringer, men motsetter seg motytelsen, sikkerhetsgarantier. For Andresen er dette et bevis på Putin innser at en slik pakke er et nederlag. Jeg er uenig. Putin mener han er i en posisjon som gjør at han etter hvert kan innkassere en større seier. Når Trump vil akseptere landavståelse, ses dette på som svakhetstegn. Putin reagerer derfor ikke med å komme Trump i møte, men med å sementere sine maksimalistiske krav.

Denne planen til Trump/Andresen kan altså ikke realiseres, slik virkeligheten i dag er på bakken. Ukraina vil ikke godta landavståelse, men selv om de skulle gå med på noe slikt, vil ikke Russland, på tross av løse påstander fra Trump-administrasjonen, godta meningsfulle europeiske sikkerhetsgarantier til gjengjeld. Utenriksminister Lavrov insisterer for eksempel på at Russland må være en av sikkerhetsgarantistene, noe som er absurd.

Dette har vært klart hele tiden, og gjentas regelmessig fra russisk hold, også etter møtene nylig. Trump, Witkoff og Rubio påstår at russerne sier noe annet til dem. Jeg, i likhet med Aftenpostens Moskva-korrespondent Per Kristian Aale, og tidligere sjef for Forsvarsstaben Arne Bård Dalhaug, tror dem ganske enkelt ikke. De daglige briefingene til Institute for the Study of War har de siste dagene vært fulle av henvisninger til russiske uttalelser om dette.

Men det er verre enn som så. Putins «tilbud» om å fryse frontlinjen i Kherson og Zaporizjzja, er betinget av at hans øvrige nøkkelkrav – «core demands» er imøtekommet. Det er vel kjent at disse nøkkelkravene inkluderer et demilitarisert Ukraina, noe helt annet enn europeiske tropper på ukrainsk jord.

Når vi snakker om landavståelse, snakker vi altså hypotetisk om noe som kan skje en gang i fremtiden. Det legger også Andresen til grunn. Men da vil virkeligheten på bakken være annerledes, og derfor mener jeg det er prematurt å støtte Trumps plan som innebærer landavståelse som ligner på dagens frontlinje nå. Russland kan bare tenkes å gå med på en slik land for sikkerhetsgarantier-avtale dersom krigen har utviklet seg betydelig i Russlands disfavør, og i så fall må Ukraina få vesentlig bedre betingelser enn de som nå legges til grunn.

Detaljene i sikkerhetsgarantiene

I disse dager diskuterer europeerne hvordan sikkerhetsgarantiene skal utformes. Det er altså å gjøre opp regning uten vert, siden russerne har gjort det klart at de ikke vil gå med på noe meningsfullt, men la oss likevel se litt på dette, til en senere anledning.

Ukraina har god grunn til å tvile på verdien av sikkerhetsgarantier. Vi må huske at Vesten og Russland ga Ukraina sikkerhetsgarantier i 1994, da landet ga opp sine atomvåpen. De viste seg å være lite verdt i 2014 og 2022. Det er for meg opplagt at de eneste «sikkerhetsgarantiene» Russland kan gå med på er av samme type som i Budapest-memorandumet fra den gang, altså meningsløse ord på et papir.

Den eneste troverdige garantien for ukrainerne er at europeiske tropper må stasjoneres i Ukraina. Dersom de bare skal være der for å drive med opplæring og bistå i tekniske funksjoner, er det i knappeste laget for ukrainerne. De husker Srebrenica, der europeiske fredsstyrker så på mens bosnjaker ble massakrert. Og som Tom Nichols skriver i The Atlantic: Det er lite sannsynlig at europeerne vil utsette seg for risiko for faktisk å komme i kamp dersom de ikke kan stole på at USA i så fall vil komme dem til unnsetning. Og det kan de ikke med Trump ved roret.

Trump sier at Europa skal ta seg av sikkerhetsgarantiene, mens USA skal ha en vag «koordinerende» rolle. Spørsmålet for europeerne blir da om dette er en mer attraktiv løsning enn å støtte fortsatt ukrainsk krigføring. Eller sagt på en annen måte: Dersom vi kan gi dem troverdige sikkerhetsgarantier, kan vi vel også hjelpe dem med å vinne krigen? Vi må huske at Europas bidrag til Ukraina bare utgjør omkring 0,25 prosent av BNP. Selv en dobling vil utgjøre klart mindre enn kostnaden ved den planlagte økningen i forsvarsbudsjettene.

Ukrainerne er slitne

Det er riktig at ukrainerne begynner å bli alvorlig krigsslitne. Russland har intensivert sin terrorbombing av sivile mål, og mange droner og missiler slipper gjennom Ukrainas luftforsvar. Det gir seg utslag både i rekrutteringsproblemer, og i økende vilje til å oppgi land. Et par ferske meningsmålinger viser dette.

Særlig er den fra Kyiv International Institute of Sociology interessant, siden det her spørres om ulike fredsplaner. Omtrent fire av ti kunne i juli gå med på det som betegnes som «den amerikanske planen». Den innebærer blant annet aksept av at Krym blir en del av Russland, og beholder kontrollen over andre okkuperte territorier, uten at det er spesifisert om Ukraina gir dem opp på varig basis.

Jeg antar at denne økende viljen til kompromiss henger sammen med minkende tro på at Ukraina kan vinne, som igjen henger sammen med amerikanernes press og nesten totale stopp i bistanden. Fortsetter denne trenden, vil det etter hvert kunne påvirke ukrainske myndigheter.

Ukrainas sterke punkter

Men ikke alle skyer er mørke. Ukraina har vist seg i stand til å tilføre Russland betydelig skade gjennom droneangrep. De siste ukene er omkring 11 prosent av den russiske raffineringskapasiteten satt ut av spill, ifølge Reuters. Dette fører til høyere bensinpriser, slik Aftenposten skriver fredag. Spektakulære angrep på Russlands strategiske bombefly slo ut en rekke av disse den 1. juni i operasjon Spider’s Web.

Ukraina har også utviklet sitt eget langtrekkende missil, Flamingo, med en rekkevidde på opptil 3000 kilometer, som er i ferd med å bli tatt i bruk, og vil bli masseprodusert fra omkring årsskiftet. Det kan ha stor betydning for krigens videre gang.

Landets egen produksjonskapasitet for våpen øker, med vestlig bistand. Som NUPIs Karsten Friis skrev 18. august: «Den ukrainske forsvarsindustrien er allerede på vei til å bli kanskje den største og viktigste i Europa.»

Russlands svake punkter

Sanksjonene skader Russland, og det er svakhetstegn i russisk økonomi. Budsjettunderskuddene øker kraftig, noe som leder til skatteøkninger. Landets «oljefond» krymper. Etter kraftig økning i eksporten til Kina, faller den nå. Men vi er et godt stykke unna en situasjon der dette slår ut i en folkelig misnøye som kan legge press på Putin.

Poenget med denne (selektive) fremstillingen av Ukrainas styrker og Russlands svakheter er ikke «happytalk» om at Ukraina er i ferd med å vinne krigen. Men det er heller ikke riktig at Ukraina er dømt til å tape.

Fortellingen om nederlag

Helt siden fullskala-invasjonen startet i 2022 har vi jevnlig hørt fra politikere og eksperter om den overhengende faren for at Ukrainas forsvar bryter sammen. Trump tror åpenbart at det er slik, særlig etter at han har snakket med Putin, noe han forklarte Zelenskyj under det famøse møtet i februar: «You have no cards».

Phillips P. O’Brien har en nyttig gjennomgang av disse pessimistiske spådommene. Advarslene om sammenbrudd kom også like før toppmøtene i USA, og den russiske offensiven i Donetsk var ment å påvirke Trump til å konkludere med at krigen er tapt, og at Ukraina må inngå en ugunstig fred. Men så kom en ukrainsk motoffensiv, og vi er tilbake til utmattelseskrigen igjen.

Economist oppsummerer: For tredje sommer på rad har Russland mislykkes i å bryte gjennom frontlinjen. De kontrollerer bare omkring en prosent mer av Ukraina enn de gjorde ved starten av 2023. Sagt på en annen mate: Det britiske forsvarsdepartementet beregnet 15. august at med samme fremgang som i 2025 ville det ta 4,4 år for russerne å erobre hele de fire fylkene de krever at Ukraina avstår (i første omgang).

Etter møtet i Washington oppsummerte Matthias Matthijs ved The Council on Foreign Relations Trump-administrasjonens ståsted som at de har akseptert Putins fortelling: «Russia is strong, Ukraine is weak, Russia is winning this war, so Ukraine should make a deal now and cut their losses by doing a few ‘land swaps’.»

Andresen skriver ikke at Ukraina er dømt til å tape, men at de ikke kan vinne: «Men der vi står nå, finnes ingen plausibel vei til ukrainsk gjenerobring av store områder.» Han skriver om behovet for å avstå land: «Vesten må hjelpe Ukraina å se at det de kjempet for, vant dem retten til en bedre fremtid for landet.»

Jeg er enig i at ukrainsk gjenerobring i nærmeste fremtid ikke er realistisk. Men det er altså heller ikke en land-for-sikkerhetsgarantier-avtale. Derfor er konklusjonen ikke å avskrive Ukrainas muligheter for all fremtid. Tvert imot bør vi fortsette europeernes nåværende politikk for å styrke Ukrainas posisjon, og forsterke denne, ikke overtale Ukraina til å akseptere et begrenset nederlag ved å kalle det en seier.

Vestens tre valgmuligheter

Under hele krigen har Vesten hatt tre valg:

• Å trekke støtten til Ukraina, slik at ukrainerne tvinges til å godta de fleste av russernes krav. Trump-administrasjonen er periodevis i nærheten av en slik politikk.
• Å kaste så store ressurser inn på Ukrainas side at landet er i stand til å tvinge russiske styrker på retrett, slik de klarte høsten 2022. Vi snakker om våpen og penger, samt enda sterkere sanksjoner mot Russland, inkludert sekundærsanksjoner som primært rammer Russlands viktigste støttespiller Kina.
• En mellomløsning, som hindrer at styrkeforholdet og fronten beveger seg særlig mye.

Hjelpen fra Vesten har ligget og ligger nærmere det tredje alternativet enn det andre. Også under Biden-administrasjonen ble det lagt sterke begrensninger på hva slags våpen Ukraina fikk, og hvordan de kunne bruke dem. Det samme gjald europeiske land som Tyskland. Disse restriksjonene er myket opp i det siste.

Som Michael Carpenter ved Atlantic Council skrev i Foreign Affairs i juli: «The truth is precisely the opposite of what the current administration has claimed. Instead of prolonging the war by giving Ukraine too much military assistance, Kyiv’s foreign allies have prolonged it by giving too little, and often with significant delays.»

Jeg arbeider for at Europa skal nærme seg det andre alternativet. Slik jeg leser Andresen er han enig i det. Han tror bare ikke at det vil skje, eller være tilstrekkelig.

Vi må styrke Ukrainas forhandlingsposisjon

Jeg er ikke prinsipiell motstander av å bytte land mot fred, slik Zelenskyj stadig understreker at han er. (Hva han tenker om dette privat, er en annen sak). Det avhenger av virkeligheten på bakken. Der jeg skiller lag med Andresen er at han i likhet med Trump implisitt legger til grunn at disse må bli store, og at det ikke er mulig å unngå dem.

Andresen har selvsagt rett i at ved å utsette en avtale, kan utfallet bli verre for Ukraina, dersom krigen går dem imot. Det er en risiko som ukrainerne må vurdere, og som de vurderer hele tiden. Men det kan også bli mer positivt. Ukrainas egen kapasitet til å produsere våpen øker, og det samme gjør de europeiske alliertes. Det er ikke opplagt at tiden taler til Putins fordel, slik han selv mener. Og igjen: Putin tilbyr dem ikke sikkerhet mot landavståelse.

Jeg tror Andresen og jeg er enige om at i den tiden som kommer til å gå før det er realistisk med en fredsavtale, må Europa gjøre det vi kan for å styrke Ukrainas forhandlingsposisjon – bringe dem nærmere seier – slik at en eventuell landavståelse blir minst mulig. Russland vil ikke gå med på noen form for avtale som ikke sementerer Ukrainas nederlag før virkeligheten på bakken er endret slik at Putin innser at han ikke kan vinne militært og at videre aggresjon vil koste ham dyrt.

Karsten Friis ved NUPI skriver:

«Europa burde komme med en plan for å integrere Ukraina raskest mulig i den europeiske sikkerhetsarkitekturen, det vil si at europeiske land må engasjere seg mer direkte forsvaret av Ukraina. Ikke skyte på russere, men bidra med luftvern, trening, logistikk, vakthold, og så videre – også på ukrainsk territorium.»

Det er en plan jeg støtter.

Kan Ukraina vente ut Trump?

Det er ikke sannsynlig at USA under Trump vil bidra vesentlig, ut over den støtten på etterretning- og kommunikasjonssiden som faktisk gis (med bortfall i korte perioder). Men det kan ikke utelukkes, og det ligger altså en mulig oppside her. Kanskje vil et nederlag i neste års kongressvalg føre til at hans eget parti presser ham i denne saken. Men det er et stort kanskje, og er uansett lenge til. Muligheten for amerikansk støtte kan derfor ikke tillegges særlig vekt på kort og mellomlang sikt.

Få hadde trodd i februar 2022 at krigen skulle vare i tre og et halvt år. Kan den vare i tre og et halvt år til? Da har USA en ny president, og verden kan se ganske annerledes ut. Det blir kostbart å vente så lenge, særlig fordi utfallet av presidentvalget er helt åpent. Men gitt partenes diametralt motsatte syn på hva en akseptabel løsning kan være, er det etter mitt skjønn minst like sannsynlig at krigen fortsetter når vi kommer til januar 2029 som at en fredsavtale er inngått eller en av partene vunnet en klar seier.

Det er selvsagt ingen lystig utsikt, men det finnes ingen enkel vei ut av denne konflikten. Michael Kimmage skrev 19. august i Foreign Affairs:

«In this conflict, Europeans will need to be patient. Building up European defense industrial capacity will take years and aligning Ukraine with European institutions will take decades. Europeans must learn to live with the pressures and difficulties of having a major ground war on their doorsteps. (…)

Any time spent speculating about land swaps to which Ukraine cannot agree, or parsing security guarantees that the Trump administration will only vaguely and fitfully underwrite, is time not spent on the logistics of helping Kyiv.» 

Amen.

Artikkelen er opprinnelig publisert på Jan Arild Snoens Substack, og gjengis her etter avtale.