En seier for Trump – og Ukraina

I sommer besøkte jeg Flensburg. Det er en liten by i Slesvig helt nord i Tyskland, i Norge kanskje mest kjent som sete for Flensburgregjeringen, der storadmiral Karl Dönitz fikk være president i en uke etter Hitlers selvmord. For meg er det også byen min tipptippoldefar, opprinnelig fra byen Tønder, reiste fra da han flyttet til Norge tidlig på 1800-tallet.

Flensburg ser ut som en trivelig, liten tysk kystby. Men i 400 år frem til 1864 var det Danmarks nest største havn. Så kom den blodige andre slesvigske krig, og landet mistet store territorier og mer enn en tredjedel av befolkningen til tysk imperiebygging. Både Flensburg og Tønder ble tyske byer. Krigen ble et dansk nasjonalt traume. Det skapte også en vanskelig situasjon for alle de dansktalende som ble etterlatt på feil side av den nye grensen.

Landavståelsen var der og da en katastrofe for Danmark. Likevel er historien om Danmark fra 1864 og frem til i dag først og fremst en fantastisk suksesshistorie. Helt uten olje er det skapt et fantastisk velferdssamfunn, nær toppen på alle tenkelige rangeringer over menneskelig fremgang og lykke. «Å bli som Danmark», det er Francis Fukuyamas problemformulering for alle land som jobber med sine politiske institusjoner: det er symbolet på et land som er stabilt, demokratisk, fredelig, velstående, inkluderende og lite korrupt. Danmark er da også jevnlig rangert som verdens aller minst korrupte land.

Nå er det Ukraina som står i en krig som kan ende med at landet avstår store territorier. Russland krever de fire ukrainske fylkene Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson, i tillegg til Krym. Amerikanske forhandlere snakker om dagens kontaktlinje som et utgangspunkt.

Hvordan bør vi tenke om det?

Krigen handler ikke om territorier

De siste dagene har mange fryktet at Donald Trump skulle forære Putin store deler av Ukraina.

«Kan Trump finne på å gi bort deler av Ukraina» skrev Aftenpostens Kjetil Alstadheim før møtet mellom de to presidentene. «Nå gjengir [...] Trump Putins egne krav, som er mot folkeretten og noe Ukraina neppe kan akseptere», sa Helsingforskomiteens Aage Borchgrevink til TV2. «Full seier for Putin», uttalte Civitas Eirik Løkke til VG. 

Helt siden krigen startet, har en vanlig frase vært at vi ikke kan «belønne» Putins bruk av militærmakt gjennom å akseptere russisk anneksjon av ukrainsk land. Da Stian Jensen, stabssjefen til daværende NATO-sjef Jens Stoltenberg, i 2023 åpnet for å bytte landområder mot NATO-medlemskap, skapte det store reaksjoner. «Moralsk tvilsomt» sa NUPI-forsker Karsten Friis. En «brøler» kalte Aftenposten utspillet.

Men sannheten er at Ukraina både kan og må akseptere å bytte land mot sikkerhetsgarantier. 

Militærhistorikere kan i fremtiden diskutere hvor mye vesentlig mer vestlig militær støtte tidligere i krigen kunne påvirket krigens gang. Men der vi står nå, finnes ingen plausibel vei til ukrainsk gjenerobring av store områder. Vestlige demokratier med helt utilstrekkelig forsvarsindustri makter ikke å forplikte seg til en så langsiktig og omfattende støtte. Selv om slik støtte kom, ville det bety flere år med krig som samtidig vil innebære en betydelig risiko for et fullt ukrainsk nederlag og slutten for en selvstendig ukrainsk nasjonalstat. Og om man i stedet skulle lykkes med alle sine militære mål, ville det på et eller annet punkt innebære en mer reell fare for kjernefysisk eskalering. Derfor skrev jeg allerede i mars 2022 at målet med vestlig militær bistand er nettopp å få til en avtale som garanterer en selvstendig ukrainsk stat. Og derfor må Ukraina akseptere land mot sikkerhetsgarantier. 

Men samtidig kan Ukraina akseptere det. Det er nemlig en alvorlig feil å fremstille et slikt utfall som et ukrainsk nederlag og en russisk seier. Denne krigen har nemlig aldri primært handlet om territorier i Donbas – men om Ukrainas stilling som selvstendig stat. Putins mål med krigen har nemlig hele tiden vært å innlemme Ukraina i en russisk interessesfære, og derigjennom endre de geopolitiske spillereglene han mener USA tredde ned over hodet på Russland etter den kalde krigens slutt.

Om krigen ender med at Russland – etter mer enn tre års krigføring og kanskje så mye som 300 000 drepte soldater – tar noen landområder i Øst-Ukraina, kan man, hvis man vil, gjerne kalle det en liten taktisk seier. Men om resultatet samtidig blir at resten av Ukraina forblir et reelt selvstendig land med en robust sikkerhetsgaranti, er det et enormt strategisk nederlag.

Og derfor er det også en ukrainsk seier. Det vil være en smertefull seier, og den vil være dyrekjøpt. Men et Ukraina som står frem med fornyet selvstendighet etter heltemodig forsvarskamp mot en i utgangspunktet overlegen fiende, vil også være en sterkere nasjon enn det var før krigen. Det er derfor krigen kan være verdt prisen.

Krigen handler ikke om folkeretten

Hvis dette skulle bli utfallet av krigen, kan Vesten ikke tillate seg å spinne dette som et nederlag. 

Vi må slutte å klage over at en slik avtale belønner bruk av militærmakt. Den tilnærmingen baserer seg på et helt feilaktig premiss om at et slikt utfall nærmest vil oppmuntre andre statsledere til å ta land med militærmakt – som om det var prinsippet om at grenser ikke skal endres med makt, som har hindret slik maktbruk.

Men det er selvsagt ikke slik. Det er avskrekking som først og fremst har hindret at grenser endres med militærmakt. Etter andre verdenskrig, og i særdeleshet etter den kalde krigens slutt, har stormaktene kunne levere den avskrekkingen der landene selv ikke har klart det. Da Irak tok Kuwait, tok USA og landets allierte Kuwait tilbake. Men i dette tilfellet er det en av stormaktene selv som er aggressor. Derfor var avskrekkingen utilstrekkelig. Neste gang må den være bedre – men det handler om virkeligheten på bakken, ikke vakre prinsipper.

Denne krigen handler ikke om folkeretten: Den handler om realitetene i den europeiske sikkerhetsarkitekturen: Om å bevare ukrainsk selvstendighet og samtidig gjenopprette vestlig avskrekking mot russiske forsøk på å etablere nye interessesfærer. Om det betyr at Vesten må anerkjenne nye grenser, er det en pris vi må leve med, hvis avtalen faktisk sikrer Ukraina.

En god plan

At målet med krigen er å gjøre en løsning av denne typen mulig, har de fleste ansvarlige politikere forstått allerede lenge. Men både europeiske ledere og Biden-administrasjonen manglet en konkret plan for å få det til. I dette bildet var alt snakket om ikke å belønne Putin, ikke møte krigsforbrytere og ikke forhandle uten Ukraina talepunkter som var til svært liten praktisk hjelp.

Trump kom inn med en allerede ferdig plan: Snakk med Putin, bytt land og få på plass sikkerhetsgarantier. Det meste som har skjedd siden, inkludert det famøse møtet med president Zelenskyj i Det hvite hus i februar, er konsistent med denne planen.

At Trump samtidig i disse prosessene er tidvis en bølle og tidvis en klovn, er riktig. At han brukte møtet med diktatoren Putin til å videreføre løgnene om eget valgnederlag i 2020, er en skam. Men det endrer ikke på de grunnleggende parameterne for amerikansk politikk for å avslutte krigen i Ukraina. Og det er faktisk en god plan, omstendighetene tatt i betraktning, også for Ukraina.

Trump må vinne

Det lunefulle, impulsive og til tider bisarre showet Trump omgir seg med, har dessuten så langt lykkes med å få partene til bordet. Det er et premiss for å kunne lykkes.

At planen er for Ukraina, betyr likevel ikke at det er enkelt å lykkes. Tvert imot: Nettopp fordi dette er en seier for Ukraina, motsetter Putin seg det avgjørende punktet i planen: Sikkerhetsgarantiene som skal hindre ham i å fullføre jobben med å innlemme Ukraina i en russisk interessesfære på et senere tidspunkt.

Ikke før hadde Trumps spesialutsending Steve Witkoff sagt at Putin hadde akseptert robuste sikkerhetsgarantier for Ukraina, før russisk UD avviste utplassering av NATO-styrker i Ukraina. Det er her forhandlingene står. Djevelen ligger i detaljene, og det er heller aldri helt klart hva som er russiske røde linjer og hva som er forhandlingskort.

Men Trump har i hvert fall økt presset på Russland noe. I slutten av mai fjernet han rekkevidde-restriksjonene på vestlig-levert artilleri i Ukraina. Det er et område der Biden-administrasjonen var temmelig motvillig. Som opptakt til møtet med Putin har han truet med sekundærsanksjoner mot land som kjøper olje fra Russland – en trussel som allerede har hatt effekt blant annet i India.

Håpet for Norge, Europa og Ukraina må nå være at Trumps plan kan vinne frem i forhandlingene med Russland. Det vil måtte innebære fortsatt kraftig press på Russland og fortsatt og langsiktig våpenbistand. Vi skal ikke ha naive håp om at en avtale er nært forestående. Men vi må i hvert fall vite hva som er planen, hva vi ønsker å oppnå og hvorfor det er viktig og riktig. Det er vanskelig å nå et mål man ikke vet hva er.

Å bli Danmark

Hvis en avtale skulle komme på plass, begynner den neste delen av jobben. Årene etter en eventuell avtale vil bli vanskelige for Ukraina. Tiden leger ikke alle sår. For deler av befolkningen som blir værende i russisk-kontrollerte områder, vil det kunne bli enda vanskeligere. Historiene derfra vil være stikkende nåler inn i den ukrainske nasjonens kropp.

Vesten må hjelpe Ukraina å se at det de kjempet for, vant dem retten til en bedre fremtid for landet. Det vil kreve enorme økonomiske ressurser, i et land plaget av korrupsjon og andre problemer. Men et land som vinner sin selvstendighet gjennom egen tapperhet, har også noen fordeler. Den ukrainske nasjonale identiteten er blitt voldsomt styrket. Landet er mer samlet. Båndene vestover er styrket. Om freden kommer med en ny trygghet, kan det gjøre arbeidet mot korrupsjon og for et bedre styre lettere – selv om det er veldig langt frem før Ukraina blir Danmark.

Det tok forresten tid før tiden leget alle sår også i Danmark etter krigen i 1864. Kanskje er de ennå ikke overalt helt leget. Men Tønder, det er dansk igjen. Etter det tyske nederlaget i første verdenskrig fikk Danmark gjennomslag for folkeavstemninger i Slesvig. Tønder valgte Danmark, Flensburg Tyskland. Etter andre verdenskrig dukket en ny mulighet opp: Kunne man nå kreve hele området tilbake? Men regjeringen ville ikke risikere ny revansjisme – de ville heller fokusere på å bli Danmark. Og sakte, men sikkert vokste en ny erkjennelse opp også på andre siden av grensen. Der begynte Tyskland også på den tunge jobben – å bli Danmark. Kanskje kan det være en trøst for den danske minoriteten i Flensburg, eller Flensborg, som det heter på dansk. De har en avis, Flensborg avis, med mottoet:

«Vi gør Danmark lidt større».

Det er langt igjen før vi kan gjøre Ukraina til Danmark. Dessuten må de gjøre jobben selv. Men første skritt er selvstendighet og sikkerhet, uansett hvor grensene går.