Finnes det en løsning på konflikten?

Det har vært den dystreste uken i europeisk historie siden andre verdenskrig. I menneskeskapt lidelse er det bare de verste fasene av krigen i Bosnia som er i samme liga. Og det større sikkerhetspolitiske bildet er enda mer dramatisk: Atomkrig er plutselig igjen et scenario vi har i bakhodet, og ikke et glemt spøkelse fra en annen tid.

Paradoksalt nok er deler av min feed i sosiale medier likevel preget av en tydelig optimisme: Putin ventet aldri å få slik motstand! Denne krigen blir slutten for hans regime! Putin taper den militære krigen i Ukraina og informasjonskrigen på hjemmebane!

Det er sant at Ukraina har ytt kraftigere militær motstand enn mange på forhånd forventet og at Russland har lidd store tap. Det er også sant at russiske myndigheter åpenbart er bekymret for hva befolkning tenker om krigen. I dag har det russiske parlamentet vedtatt en lov som gjør det straffbart å oppfordre til motstand mot bruk av russiske styrker som «forsvarer russiske interesser» – en lov som illustrerer at myndighetene frykter nettopp slik motstand. Men derfra til at Russland taper krigen eller at Vladimir Putin avsettes, er dessverre et svært langt skritt.

Selv om den første uken av invasjonen ikke har gått etter planen, forblir de russiske styrkene militært overlegne. De militærtaktiske feilene som ble begått den første uken, kan og vil rettes opp. Fremover vil vi trolig se mer bruk av taktisk luftvåpen, mer artilleribeskytning og bedre koordinering mellom avdelinger som inngår i angrepet. Russerne vil fortsette å lide betydelige tap, men landets toleranse også for egne tap er dessverre betydelig.

Og selv om sensuren på hjemmebane vitner om en frykt for at viktige grupper i det russiske samfunnet skal gå mot krigen, er det trolig et flertall i den russiske befolkningen som fortsatt støtter krigen. Det handler dels om hva slags informasjon russere har tilgang til, men også om hva slags informasjon de ønsker å stole på. Og når myndighetene nå slår enda hardere ned på alternativ informasjon og motstemmer, kan vi heller ikke se bort i fra at disse tiltakene faktisk vil fungere etter hensikten.

Det er naturlig og forståelig at vi håper at Russland må gi opp krigen og at Putin så vil tvinges til å gå av. Men når Vesten nå forsøker å gi Ukraina støtte i krigen, kan vi ikke bygge våre strategier på denne type forhåpninger. Spørsmålet er derfor: Hva er det realistisk å håpe å oppnå? Og hvilke virkemidler kan få oss dit?

Alternativet

Hvis for øyeblikket utelukker scenariene der Russland taper krigen eller Putin kastes, blir det umiddelbart klart at det beste vi realistisk kan håpe på, er en forhandlet avtale. Alternativet til en slik avtale vil på kort sikt være en russisk militær seier.

Og en slik full seier er et ualminnelig dystert scenario. Mye tyder på at målet med invasjonen på forhånd var noe i retning av å annektere store deler av Øst-Ukraina og å opprette et marionettregime i resten av landet for å «forene» de østslaviske broderfolkene i en felles «russisk verden». Det er mulig Putin-regimet så for seg at ganske mange ukrainere ville være positive til dette forehavendet, og at resten relativt enkelt kunne pasifiseres i et autoritært regime.

I sin opprinnelige form er hele dette politiske målet – som i alle tilfeller var basert på helt uriktige forutsetninger om det ukrainske folket – nå fullstendig umuliggjort av krigen, som har transformert den ukrainske nasjonalfølelsen, trolig ugjenkallelig. Ethvert marionettregime vil mangle enhver legitimitet, og vil bare kunne styre gjennom svært brutal voldsmakt. Det samme vil i stor grad gjelde eventuelt annekterte områder utenfor Donetsk og Luhansk. Forsvarsviljen i Ukraina synes per i dag også å være eksepsjonelt høy. Også om russerne skulle vinne frem militært, er det plausibelt at vi aldri får se noen kapitulasjon, og at motstanden vil fortsette i en eller annen form. Noen samling av østslaviske broderfolk vil det altså ikke bli snakk om.

Men at de opprinnelige målene ikke kan nås, trenger ikke å være godt nytt. Faren er at Putin setter nye mål med enda større aksept for brutale virkemidler. En mulig frykt er at han for eksempel vil tvinge «illojale» ukrainere på flukt vestover, og sende inn Putin-tro med løfte om gratis bolig. Og om styret må baseres på massiv vold, ja, så vil det baseres på massiv vold. En slik situasjon vil kanskje samle Vesten mot Putin på en mer permanent basis, og på lengre sikt vil det være en stor ulykke for Russland – men for Ukraina vil det være en katastrofe av historiske dimensjoner.

Finnes det en mulig avtale?

Hovedhensikten med den vestlige militære bistanden til Ukraina og med sanksjonene mot Russland er å hjelpe Ukraina å unngå dette scenariet ved å øke kostnaden for Russland så mye at en militær seier koster mer enn den smaker. Da må summen av de militære og økonomiske tapene – og, for en del: skammen over enorme ødeleggelser og store sivile tap i Ukraina – blir så stor at eliten i Russland prøver å finne andre alternativer. Det vil i så fall trolig skje som en kombinasjon av at de kjenner på et trykk fra en frustrert og kanskje rasende befolkning og at de ser konsekvensene for egen lommebok og for sine barns fremtidsutsikter.

For at de skal kunne finne andre alternativer, må det finnes andre alternativer. Hva er det plausibelt at Russland kan akseptere å få, og hva er det sannsynlig at de kan gi? Svaret på det spørsmålet er uvisst, og det er derfor vanskelig å bedømme sannsynligheten for at man faktisk kan lykkes med å få i stand en avtale. Men det går an å tenke rundt parameterne for en avtale med et annet utgangspunkt.

Først: Hvis vi kommer ut av denne konflikten med en selvstendig ukrainsk stat – som er hele målet med en avtale i første omgang – vil det være en stat med et helt akutt behov for en vestlig sikkerhetsgaranti. Ellers vil vi raskt kunne få en militær omkamp i overskuelig fremtid. Russlands invasjon har dermed på mange måter gjort at spørsmålet om ukrainsk medlemskap i NATO – som før invasjonen var en fjern og mer teoretisk mulighet – nå må vurderes på nytt. Krigen har redefinert Ukrainas forhold til både Russland og Vesten, og spørsmålet om hvordan en eventuell fred skal sikres, vil også se helt annerledes ut enn det gjorde før krigen.

Nå tilhører jeg dem som mener at frykten for ukrainsk NATO-medlemskap har hatt begrenset betydning i de russiske ambisjonene i Ukraina. Det er likevel utvilsomt slik at et slikt utfall vil være noe som sitter svært langt inne for Russland å godta som en del av en avtale. Spørsmålet er derfor dernest om Russland på andre måter kan få nok ut av en avtale til likevel å godta den. Det vil i så fall trolig handle om territorier. Det mest nærliggende ville i så fall være at Ukraina avstår vesentlig territorium til Russland, først og fremst i Donetsk og Luhansk fylker, i tillegg til Krim, som Russland annekterte allerede i 2014.

Dette vil på sin side være svært smertefullt for enhver ukrainsk forhandlingsdelegasjon. Før krigen ville en slik konsesjon trolig betydd slutten for enhver ukrainsk regjering. Spørsmålet kan se annerledes ut når nasjonens overlevelse står på spill. Det henger dessuten også tett sammen med det første spørsmålet om en vestlig sikkerhetsgaranti – for en slik garanti er vanskelig å gi uten avklart grense mellom Ukraina og Russland.

Hva kan Vesten gjøre?

Det er langt frem til en slik avtale. Hvorfor skal Russland være villige til å avstå fra å ta hele Ukraina og fra sitt krav om ukrainsk nøytralitet i bytte mot områder som de allerede kontrollerer? Og hvorfor skal Ukraina forventes å gi bort deler av sitt eget land, i en tid der det er et ufravikelig prinsipp i internasjonal rett at grenser ikke endres ved makt? Saken kan godt strande der. I så fall er jeg redd konsekvensen blir at Russland sluker Ukraina helt, til ulykke for både det russiske og det ukrainske folk.

Men for Vesten er det et rimelig mål å forsøke å øke sjansene for en slik avtale. Da må det synliggjøres for Russland at kostnadene ved å fortsette vil bli store – og at de vil vedvare. Enhver militær bistand som kan øke Ukrainas evne til å forsvare seg uten å gjøre NATO til en krigførende part, vil fortsatt bidra til det. Det bør også klargjøres at de sentrale sanksjonene vil fortsette permanent ved en militær løsning diktert av Russland. For et Russland som følger den veien landet nå gjør, vil uunngåelig være i konflikt med Vesten, og det er i vår sikkerhetspolitiske interesse at landet er svakest mulig.

Samtidig bør det også tydeliggjøres overfor Ukraina at vestlige sikkerhetsgarantier til et selvstendig Ukraina bare vil kunne skje dersom det er mulig å få til en avtale med Russland som eksplisitt eller implisitt er av omtrent denne typen.

Hvis det ikke lykkes å få til en avtale, vil det kaste en skygge over Europa i lang tid fremover. Per i dag er bildet dystert og mørkt, og jeg klarer ikke å se at dette er tiden for den optimismen jeg ofte ser i sosiale medier. Derimot er det en tid for Vesten til å forsøke å samle seg om strategisk og kraftfull handling for å dytte begivenhetene i retning av de minst dårlige løsningene. Ukrainernes heroiske kamp fortjener det alvoret av oss.