DEBATT

Hvis problemet er overflod, er det da slik at vi skal gå tilbake til en tid da vi ikke hadde de samme materielle godene? Spørsmålet stilles av den konservative nestoren Roger Scruton, og han gir oss svaret: «Faktum er at vi godt vet hva løsningen er – og det ikke en politisk løsning. Vi må endre livene våre.»

Dannelse er samfunnets grunnlag

Motstandskraften i dannelse er større enn vi tror, det gir oss et samfunn av mennesker som er seg selv og som står opp for andre.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Vi lever i beredskapens tid. I en usikker verden er det viktig at vi ruster oss, at vi ivaretar hverdagens trygghet og at vi har motstandskraft i samfunnet. Et ofte oversett aspekt er motstandskraften som ligger i borgerne; i kulturen vår, i tilhørigheten vår og i siste instans i vår intellektuelle beredskap.

Slik handler også beredskap om det sosiale limet som binder oss sammen. Motstandskraft og all kollektiv handlekraft er avhengig av dannelse og borgerskap.

Hvordan står det til med denne beredskapen i dag? Svaret på det er innfløkt og henger sammen med at belegget vi har kan tolkes på forskjellige måter. Det er uansett et tegn i tiden at det gir mer mening enn noen gang å snakke om en meningskrise i Vesten. En retningskrise. Og en følelse av at mange piler peker i feil retning.

Det gir mening å snakke om apati.

Det gir mening å snakke om stagnasjon.

Det gir mindre mening å være optimist. Verden er en annen enn hva den var for ikke mange år siden.

I en analyse beskriver analysebyrået Ipsos, ved hjelp av Norsk Monitor og andre undersøkelser, noen tydelige trender som preger tidsånden, og som vil prege året vi er inne i. Særlig pekes det på tre trender. Nordmenn er bekymret for økonomisk uro, de frykter for fremtiden og er mistroiske til samfunnsutviklingen. 

Aldri før har Ipsos målt at så mange nordmenn mener samfunnsutviklingen går i feil retning som nå. Det er også en betydelig økning i andelen som oppfatter at kulturen vår og de grunnleggende verdiene våre er truet. Vi lever ikke bare i beredskapens tid, vi lever også i pessimismens tid.

Dette er en del av en bredere vestlig trend og er selvfølgelig et problem, særlig om pessimismen sklir over i fatalisme. Og videre derfra til defaitisme. Vi er kanskje ikke dekadente i Vesten, men vi virker forvirrede. At vi befinner oss i en slik tilstand må vi forholde oss til, på en ærlig og åpen måte. Vi trenger pessimisme, men den pessimismen må ikke bli skruppelløs.

Selve rotårsaken til at tidsånden er slik, kommer nok av at vi, som samfunn, er blitt offer for vår egen suksess. Det er nemlig ikke slik at vi lever i dårlige tider, relativt sett. Rent materielt lever vi i de beste tidene som har vært. Vi lever lengre, jobber mindre, har mer fritid, bedre helse, mer velferd, større tilgang på informasjon, samt større muligheter til å leve komfortable liv enn noe samfunn har hatt.

Det er dermed helt andre behov som må tilfredsstilles. Vi er blitt de komfortable menneskene som ikke lenger har noe å kjempe for. Vi fyller tomrommene i oss med ting vi ikke trenger – komfort og mening er på ingen måter det samme. Mye mening ligger i det som ikke er så komfortabelt, eller som Nietzsche slår fast: he who has a why to live can bear almost any how.

Mye av Erlend Loes forfatterskap kretser rundt mennesker som ikke lider noen materiell nød, men som ikke klarer å fylle tilværelsen med noen som helst mening. I boken L setter Loe ord på dette på følgende vis:

«Jeg bare er her. Forsøker å være grei. Ser etter noe å bygge. Hva skal jeg bygge? Alt finnes jo fra før.» Han fortsetter: «Vi som ikke bygde Norge. Det er oss.»

Ordene gir resonans, men på en annen måte enn før. Etter generasjonen som bygget landet kom de som høstet fruktene, dessertgenerasjonen. Nå står vi ovenfor en annen tid. Hva kommer egentlig etter dessert? Middagen går over til å bli et selskap og da kan hva som helst skje. Mest sannsynlig blir det bråk. Festen er over selv om det er kake igjen.

Frykten i dag er at det som kommer etter dessert er stagnasjon. Og stagnasjon har vi allerede sett, på mange fronter. Det som skremmer, er ikke bare at stagnasjonen kan vare, men at den kan forsterke seg. Det er lett å tenke at vi bare må skjerpe oss, men løsningen – i den grad det gir mening å snakke om en løsning – må være mer grunnleggende enn som så.

Den sentrale utfordringen ligger i å gi enkeltindivider retning, en retning de i stor grad må kunne peke ut selv. Dette skal også skje i en tid der selve sammenhengskraften er mer svekket enn på lang tid – en tid der enkeltindivider mangler felles referanserammer, felles historie eller felles formål. En tid der identitetspolitikk og nativisme har styrket seg på bekostning av samholdet.

Svaret på denne utfordringen ligger i oss selv. Det moderne mennesket har fått det meste av det han eller hun ønsker seg – og samtidig mistet noe grunnleggende på veien. Det rotes i symptomene, men vi unnlater ofte å rette blikket mot de dypere årsakene: vi har glemt betydningen av dannelse, dyd og menneskelige relasjoner.

For hvis det har seg slik at problemet er overflod, er det da slik at vi skal gå tilbake til en tid da vi ikke hadde de samme materielle godene? Spørsmålet stilles av den konservative nestoren Roger Scruton, og han gir oss svaret: «Faktum er at vi godt vet hva løsningen er – og det ikke en politisk løsning. Vi må endre livene våre.»[i]

Å endre livene våre, det er ingen liten oppgave, men det er den rette oppgaven for retningsløse individer. Dannelse er motgiften mot apati og resignasjon.

Dannelse er en prosess, en prosess som varer hele livet, som går ut på å skape seg selv. Selve dannelsesbegrepet er hentet fra Martin Luthers Bildung, som gikk ut på at mennesket selv burde forme sine evner og egenskaper for å passe best mulig til det bildet man har av Gud. Som et sekulært begrep har det gått ut på at det enkelte mennesket skal bli den beste utgaven av seg selv. Senere har dannelse blitt en viktig del av skolesystemet og universitetene.

Som et ideal har dannelse dypere røtter enn som så. I Sokrates’ forsvarstale sier Sokrates selv at «et liv som ikke er gjenstand for undersøkelse er ikke levelig for mennesker». Sokrates mente at menneskets sjel trengte pleie, akkurat som kroppen. Å pleie sjelen betyr å utvikle dyder – visdom, mot, måtehold og rettferdighet – gjennom livslang læring og refleksjon. Vi trenger med andre ord: dannelse.

For mange vil det å skulle skape seg selv bryte med en del forestillinger. Særlig bryter det med forestillingen om å finne seg selv, som er blitt ganske utbredt. I et intervju blir Bob Dylan spurt om det å finne seg selv, han skal ha svart: «Livet handler ikke om å finne seg selv, eller å finne noe som helst. Livet handler om å skape seg selv – og å skape ting.» Vi finner kanskje ikke oss selv, men det vi kan finne er kunnskap, vi trenger å bli opplyste for å bli dannet.

Opplysning, sa Immanuel Kant, er menneskets vei ut av selvforskyldt umyndighet. En dannet borger er en opplyst borger, en myndig borger er en dannet borger, men kunnskap og opplysning må vi søke etter, det ramler ikke ned i fanget ditt.

Dannelse oppfordrer oss til å bruke hodet, ved å forme oss til noe større og bedre enn vi i utgangspunktet er. Det dreier seg ikke nødvendigvis om å bli best i noe konkret, men å betrakte og oppleve seg selv som en skapende del av noe større som stadig utvikler seg mot noe bedre. Dannelse kan gi mennesket en følelse av mening, en følelse av tilhørighet.

Et helt sentralt aspekt ved dannelse er derfor det å myndiggjøres som person. I samfunn som liberale demokratier er selve grunntanken at mennesket skal være myndiggjort, mennesket skal være fritt, i stand til å ta gode, ansvarlige valg. Da trenger vi dannelse, for i dannelse ligger det forståelse og respekt for andre, men også kunnskap om rett og galt, som igjen er grunnlaget for gode samfunn.

Mennesket er ikke født fritt, men blir det når man lærer seg å respektere og anerkjenne andres frihet. Vi blir frie gjennom andre mennesker, vi blir frie gjennom plikter, tradisjoner, kunnskap og selvutvikling. Frihetens sfære er også ansvarets sfære, friheten din er uløselig knyttet til et ansvar – for deg selv og andre. Jeg-et får mening gjennom vi-et.

Vi finner den samme tenkningen hos Wilhelm von Humboldt, mannen som grunnla universitetet i Berlin. Humboldt mente at universitetet ikke bare skulle gi faglig kunnskap eller yrkesforberedelse. Dets fremste oppgave var å gjøre «barn til borgere». Helt sentralt ved Humboldts tanker var det at en universitetslærer ikke skulle lære studentene alt han selv kunne, men å lære dem nok til at de kan lære selv. Studentene skulle gjøre «egne forsøk støttet av en veiledende professor».[ii]

Filosofen Hegel mente dannelse bestod av at mennesket utvikler seg gjennom en kritisk, utforskende og nødvendig prosess som finner sted i relasjonen mellom individet, språk, kultur og historie. Dannelse skal ikke bare gi oss mening, eller vekke vår søken etter kunnskap, den skal også gi en ekte følelse av tilhørighet. Vi skal ikke bare tenke selv, slik Kant oppfordrer oss til, men også tenke sammen med andre. Vi skal tenke sammen – med de døde, med de levende, og helst på en måte som også de ennå ufødte kan dra nytte av.

 Derfor er den veiledende skikkelsen Humboldt snakket om viktig. Vi har alle behov for noen som kan veilede oss, veilede tankene våre. Særlig trenger dagens unge menn dette. Veilederen kan være en far, en venn, en kollega eller en som heter Marcus Aurelius. Livene våre skal være gjenstand for undersøkelse, som Sokrates sier, og mye av den undersøkelsen kommer fra erfaring.

Sokrates avsluttet sin forsvarstale med en appell til athenerne. Han ønsket at sine sønner skulle bli plaget slik Sokrates plaget folk. Han vil at hans sønner skulle få illusjonene sine knust hvis de er mer opptatt av penger enn av verdi eller hvis de later som at de er noe uten å duge det grann.[iii]

Han ønsket at sine barn skulle bli dydige borgere. Han ønsket at de skulle bli dannet.

Dannelse har mistet mye av sin betydning i samfunnet. Likevel er det mer behov for det enn på lang tid tidligere. Derfor er det oppløftende at det etterhvert er flere som igjen løfter dannelse frem som et ideal.

En som gjør det er politikeren Alex Vanopslagh, som leder det danske partiet Liberal Alliance. Hans budskap om dannelse er enkelt og har fått navnet: «Du kan godt». Budskapet kan antagelig oversettes til: «Du kan mer enn du tror.» Sentralt for Vanopslagh er at alle har utfordringer og at ingen er perfekte – vi må derfor ikke jage perfeksjon. De vi derimot kan gjøre er å fylle tilværelsen med ansvar, for i ansvaret ligger det mening. Nesten alle kan gjøre noe for å få det bedre eller gjøre noe godt for andre.

Veien til et godt liv er, ifølge Vanopslagh, å vende seg utover og ta ansvar for din neste. Det er ikke banebrytende tanker. Vi kjenner det igjen i kristendommen, i konservativ tenking og i klassisk liberal tenkning. Det er likevel verdt å snakke om, for vi later til å ha glemt det.

Roger Scruton har helt rett når han skriver at løsningen ikke er politisk. For dannelse er først og fremst prepolitisk. Det er uansett ikke til å komme utenom, i et land der den politiske sfæren er så stor som i Norge, at politikerne må ha et svar på hvordan vi kan dyrke dannelse som en ramme for samfunnet.

Hva skal man lære på skolen? Eller på universitetene? Hvordan styrker vi norsk kultur? Dette er viktige spørsmål vi må diskutere politisk.

Dannelse går i stor grad ut på at borgerne åpner seg for en kultur som allerede ligger åpen for dem. Mennesker som er bevisst på sitt lands kultur, historie og tradisjoner vil også være bedre egnet til å forsvare landet. Motstandskraften i dannelse – felles og individuell – er større enn vi tror, det gir oss et samfunn av mennesker som er seg selv og som står opp for andre.

**

[i] Scruton, Roger. 2015. Fools, frauds and firebrands: Thinkers of the new left. Bloomsbury.

[ii] Høiback, Harald. 2024. Veien til Waterloo: Fire generaler & ett slag. Dreyer.

[iii] Platon. Sokrates´ forsvarstale. Cappelen Damm (2024)

Powered by Labrador CMS