DEBATT

Kanskje kan Hilde Sandvik bidra til at det hun kaller «sekulære liberale» ikke romantiserer religion, uten at hun er tydelig på hva som kan komme ut av det. Dessverre er nok sjansen større for å forsterke fordommer mot kristne, skriver Bjørn Are Davidsen i Tankesmien Skaperkraft.

Blikk og perspektiver

Hilde Sandviks personlige tekst engasjerer og har viktige poenger, men fremstår flere steder for ensidig og enkel. Det er ikke alltid like klart hva hun egentlig ønsker å løfte frem.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Programleder Hilde Sandvik er bekymret i «Jeg kjenner det frelste blikket» i Aftenposten 5. juli: «Sekulære liberalere som romantiserer religion, forstår ikke hvor farlig det er.»

Ja, det er grunn til å rekke opp hånden når religiøs tro bikker over i kontroll og maktmisbruk.

Sandvik har delt mer av sine oppveksterfaringer med «frelste blikk» i Sommer på P2. Samtidig understreker hun at religion har flere sider, eller det hun kaller to ansikter, «det ene vendt mot det hellige og det menneskelige, det andre vendt mot makt og kontroll».

I P2 uttrykker hun seg mer personlig positivt når programmet ender foran et Kristus-alter og «lystrima fra oven». For «nåden er her, den er omsluttanda og sann». Likevel er det ikke helt enkelt å få tak på Sandviks anliggende. Er det utfordringene når maktmennesker misbruker religion til egen fordel, altså at det er maktmenneskene som er problemet? Eller er problemet når «religion får makt», altså at det i større grad handler om selve «religionen»? Eller er det frykten for politisk ekstremisme, med religiøst ferniss?

Jeg får i det hele flere spørsmål enn svar. Mener Sandvik at religion er bra som spiritualitet, men ødeleggende om den får påvirke samfunn? Bør vi ikke skille mellom god og dårlig påvirkning, eller er det uansett feil om «religionen» blander seg inn?

Er det greit at «snille» presidenter som Carter bruker sin religion, men ugreit at Trump gjør det, siden vi misliker ham?

Når teksten ikke alltid er like klar, er det fristende å lese mellom linjene. Sandviks egen historie handler i stor grad om en kamp for det hun ser som frihet, og da forstått etisk og politisk. Artikkelen hadde vært mer nyttig om hun også hadde brukt plass på å definere frihet og forklare hva slags etikk og politikk hun ønsker.

Som tidligere debattredaktør har Sandvik lang fartstid med også religionsdebatt. Hun vet at religion berører svært forskjellige forhold, og ikke bare «tallause kristne kulturar og syn». Men nettopp mangfoldet viser hvor viktig det er at kritikk treffer. Skal vi forstå tendenser og trusler, hva som ligger bak motiver og maktmisbruk, finnes bedre analytiske verktøy enn «frelste blikk». Og ikke bare fordi sistnevnte finnes langt utover religiøse sammenhenger, for ikke å si i deler av religionskritikken.

Selv vokste jeg opp i ML-bevegelsens tid, og så mye frelste blikk. De er heller ikke vanskelige å se i aksjonsgrupper for mange slags formål i dag.

Når utgangspunktet er personlige erfaringer, engasjement mer enn empiri, er tunnelsyn vanskelig å unngå. Sandviks kritikk blir dessverre for selektiv og sammenblandende, mer rot enn opprydding. Hun namedropper mer enn hun nyanserer, det blir mer assosiasjon enn analyse.

Å starte med bedehus på Vestlandet, nevne en konservativ kristen som Asle Toje, at flere unge menn finner veien tilbake til kirken, og nærmest slå megakirker som Hillsong i hartkorn med IS-krigere og Islam Net, skaper mer støy enn lys. Det er stor risiko for å gjøre kritikken av sistnevnte lite troverdig for dem som kjenner de første, og frykten for disse første så stor at man undervurderer islamisme.

Ja, religion kan utnyttes av maktmennesker, handle om eller uttrykke makt. Det er ingen ny observasjon og maktanalyser har på mange måter vært dagens orden i læremidler og faglitteratur, som i årets «Hellig makt – studier i politisk teologi» (Cappelen Damm Akademisk).

Den boken føyer seg inn i en lang tradisjon der kristne sammenhenger analyseres. Sandvik kan dermed ha et poeng i at muslimske miljøer og retninger i større grad bør studeres maktkritisk, selv om hun kanskje ikke er kjent med det som allerede finnes på norsk av bøker og kapitler med gode analyser, inkludert hvordan totalitære regimer er blitt unnskyldt av intellektuelle.

Samtidig er det lett å se seg blind på dette, eller havne i tunnelsyn. Slik Bolman og Deal viser i «Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse: strukturer, HR, politikk og symboler» (Gyldendal, 6. utgave 2018) finnes flere måter å tolke menneskelig samhandling og dynamikk enn politikk og makt.

Dermed blir Sandvik for tabloid og ensidig når hun avslutter, nærmest som en punchline, med at når flere unge menn finner veien tilbake til kirken, og fremstår mer konservative, er det ikke nødvendigvis troen som er drivkraften: «Mye tyder på at det er makten». Samtidig viser hun rett før forståelse for at det kan handle om andre forhold, «fordi religion tilbyr orden i en kaotisk tid».

Ja, selv ikke yngre menn går alltid i takt. Flere legger vekt på noe helt annet enn makt, som William Matteus Fonn nylig i Klassekampen: «For mange unge er det intellektuell nysgjerrighet og ikke et overlevelsesinstinkt som gjør at vi vender oss til kristen tro».

Dessverre er det like lett å undervurdere mangfoldet innenfor en religion, og mellom hovedstrømmer av religioner. Mange kan ønske makt for å fremme hjertesaker, men det er avgjørende forskjell på hva som kan gi incentiver til samvittighetsfrihet, personlig ansvar og moralsk likeverd, moderne rettsstater og liberalisme, eller til terror og teokrati, klaner og sterke æreskulturer, og ikke bare innenfor islam.

Fremfor å se etter noe grunnleggende positivt eller engang nyanser, retter Sandvik skytset mot «sekulære, godt utdannede» som vifter trusselen fra religion «bort som kuriositeter». Selv om de egentlig «vet hva religion kan gjøre når den kobles til politisk makt. Heller ikke når religionen står og banker på dørene til det sekulære Norden».

Det er lett å være enig med Sandvik i at å romantisere religion som identitet og kulturarv kan være lissepasninger til autoritære krefter, men dørene er vidåpne når skyteskiven i så stor grad er kristne. For religionskritikk er ikke bare en lang tradisjon i kjølvannet av Brandes kulturradikale forelesninger på 1870-tallet, men nærmest blitt en pliktøvelse for å fremstå troverdig i den offentlige samtalen.

Mens islam er blitt romantisert i Vesten siden Washington Irving og Wergeland, fra eksotisk drøm, via den enkle og egentlige åndelighet til antikolonialisme.

Dermed er det bra at Sandvik forsøker å unngå dette. For hun ser kanskje mest av alt «lusa på gangen» når «mine egne», de «sekulære og liberale», later som om religiøs makt og kontroll ikke er farlig: «Som når frihetskampen for et fritt Palestina ukritisk kobles til pride, selv om dagens regime i Gaza ville fengslet eller drept mennesker som elsker feil». 

Faren for stemplinger og behovet for presisjon er like fullt stor når hun snakker om trusler fra «religion», som om det skulle være en spesielt entydig størrelse. Det treffer omtrent like godt som å kritisere noe man kaller «politikk», fordi man frykter fascisme.

For barn som er redde for å lyve etter å ha hørt det åttende bud, er ikke «samme gufset» som predikanter som mener empati er synd, for ikke å si IS-krigere. Dermed kan Sandviks forbilledlige forsøk på balanse for ikke å bli beskyldt for ensidighet, ende for stemplende på langt mildere forhold eller vanne ut viktig kritikk av større trusler.

Forståelig nok er først og fremst utfordringer blant vestlige ledere i fokus, selv om Sandvik nevner «Putins sakrale maktspill, der han døpes av patriark Kirill som en prestekonge i et korsformet basseng». Leserne får dessverre ingen hjelp til å vurdere om dette maktspillet er mest machiavellisk eller typisk for ortodoks åndelighet.

Det er ingen kunst å male fanden på veggen med de rette stikkord. Trump tar beslutninger på guddommelig signal, kristennasjonalisten Russ Vought vil innføre teokrati og teknofantasten Peter Thiel er kristen.

Ja, det er grunn til bekymring for Trumps selvopptatte holdninger, utspill etter innfallsmetoden og utarming av amerikanske institusjoner. Det er vanskelig å tro at ryggmargen domineres av demokrati eller diplomati. Eller av religion.

Dermed er det liten grunn til å følge Sandvik til at tekstmeldingen Mike Huckabee sendte Trump etter attentatet mot presidenten i 2024 – «I believe you will hear from heaven» – betyr at Trump faktisk mente «at rådet ville komme fra Gud» da han vurderte å bombe Iran. 

Som en av ildsjelene bak Project 2025 er det ingen tvil om at Vought har sterke ønsker for USA. Men det er vanskelig å se belegg for å droppe grunnlovens skille mellom kirke og stat. Det er lettere å mene at Project 2025 har foruroligende mål, fra økonomisk politikk til å utvanne maktfordelingsprinsippet, men ikke et styre av prester eller et vokterråd som i Iran.

Voughts ønske om at USA skal være en «kristen nasjon» handler om at det han ser som kristne verdier, og ikke bare knyttet til kjønn og seksualitet, må påvirke politikk og lovverk. Det er imidlertid like liten grunn til å være naiv overfor Vought som å anklage ham for egentlig å mene noe annet enn han sier. Heller ikke mistenksomhet er et godt analytisk verktøy.

Kristennasjonalismen bør ikke undervurderes, men den er ikke IS bare med bacon.

Uansett er det grunn til å rekke opp hånden når miljøet rundt Trump mer generelt synes å undergrave demokratiet.

Men det handler ikke alltid så mye om religion, selv om det i USA kan være opportunt å kalle seg kristen. Og selv det kan forstås på flere måter. Peter Thiel er nok mer religiøs enn Trump, men selv om Sandvik siterer ham på å kalle seg «kristen», er det ikke i noen meningsfull betydning av ordet.

Antidemokraten Thiel fremstår stadig mer radikalisert og kryptisk, bruker bibelske bilder og snakker om Antikrist, men er ærlig nok til å understreke at han er «heterodoks», altså ikke kristen i vanlig forstand. I stedet for å satse på legemets oppstandelse og det evige liv, drømmer han som transhumanist om å lastes opp i en digital sky, uten legeme.

Hilde Sandvik har skrevet en personlig tekst som engasjerer. Hun har viktige poenger, men fremstår flere steder for ensidig og enkel. Det er ikke alltid like klart hva hun egentlig ønsker å løfte frem. Kanskje kan hun likevel bidra til at det hun kaller «sekulære liberale» ikke romantiserer religion, uten at hun er tydelig på hva som kan komme ut av det.

Dessverre er nok sjansen større for å forsterke fordommer mot kristne.

Powered by Labrador CMS