Hvis Høyre taper valget, burde partiet håpe at Erna var problemet. Alternativet er mye verre.

Det er snart valg – man kan forhåndsstemme allerede nå – og Høyre gjør det ikke bedre på meningsmålingene. Flere har skrevet om Høyres nedgang i oppslutning, og mange peker på at Erna Solberg ikke lenger er den politiske stjernen hun en gang var. På Høyres hus fortsetter man sannsynligvis å gjenta det gamle mantraet «Erna er stjerna», men det burde ikke komme som noen overraskelse at resten av landet ikke er like entusiastiske. Solberg har vært partileder siden 2004, og vært statsminister i to perioder. Hun har kommet lengre enn de fleste norske politikere kan drømme om. Det er helt naturlig at befolkningen vil ha noe nytt.

Det er ikke sånn at Erna Solberg ikke lenger er en dreven og dyktig politiker. Hun er i aller høyeste grad det, og det har vært et av hovedargumentene mot et lederskifte fra hennes egne – også da det stormet som verst under Sindre-gate høsten 2023. Men et parti som for åtte år siden vant valget med løfte om «nye ideer og bedre løsninger», har i lengre tid båret preg av nettopp idétørke. Erna symboliserer en annen æra, og hennes fremste bragd – borgerlig samling – ser vi neppe igjen på en stund.

Hva om problemet er politikken?

Likevel er det kanskje et større problem som ulmer i Høyre. Hvis Erna er problemet, og borgerlig side taper valget i september, kan en kjapp løsning være å bytte ut den gamle stjerna og få en ny partileder som kan vinne neste valg. Dersom Erna ikke er problemet til at Høyre taper velgere, vil det imidlertid være mye verre for partiet. Da må det være flere underliggende og komplekse problemstillinger som gjør at Høyre sliter. Sånn sett er det et slags best case scenario for Høyre om Erna Solberg er det underliggende problemet bak partiets nedgang.

Hvis problemet er politikken, ikke partilederen, kan mye likevel gjøres for å bøte på dette ved å skifte ut lederen, men det avhenger av hvem som overtar. Høyres nestledere Henrik Asheim og Tina Bru følger i Ernas politiske fotspor. Nå er det selvsagt ikke sikkert at hverken Asheim eller Bru blir partileder. Sistnevnte tar for eksempel ikke gjenvalg til Stortinget i år. Den som lurer på hvor lett det er å lede et stortingsparti uten selv å sitte på Stortinget, kan ta en prat med MDG-leder Arild Hermstad, som i skrivende stund kjemper for å komme inn. Mange peker på Ine Eriksen Søreide eller Peter Frølich som mulige arvtagere. Søreide representerer mer av det gamle, Frølich er en tydeligere høyreprofil, men mangler regjeringserfaring. Det var Asheim og Mari Holm Lønseth som ledet Høyres programkomité. Minerva kalte programutkastet for en lettøl-variant av Unge Høyres program. Man savnet tydeligere høyrepolitikk.

Nye nye ideer

Heldigvis har Høyre vært mer offensiv i mediene den siste måneden, og kommet med flere gode Høyre-forslag. For eksempel meldte Asheim denne uken om at partiet vil stramme inn for unge uføre. Høyre kom også med et løfte om skattekutt: 1000 kroner ekstra i måneden for folk i jobb. Tina Bru gjør også klokt i å skille skolepolitikken mellom Høyre og Frp, for slik å hente inn pragmatiske velgere. Nils August Andresen og Alexander Ibsen skrev i Minerva at «vi kan like dette nye Høyre».

Kanskje er det too little, too late. Høyre gjør det ikke bedre på meningsmålingene – ennå. Det er synd, for partiet viser at de er på riktig spor og har god politikk. Dersom det ikke blir borgerlig seier i september, bør Høyre derfor håpe at Erna Solberg var problemet, ikke politikken. Hvis ikke kan det se ut til at den mye omtalte høyrebølgen ikke ble mer enn et lite skvulp. Håpet er uansett at Erna klarer å snu skuta, slik at det blir borgerlig valgseier i 2025. To måneder er ikke lenge, men mye kan skje på kort tid. Det er bare se på Arbeiderpartiets enorme endring fra desember til i dag.