Når diagnoser blir identitetspolitikk

Det identitetspolitiske venstre, ofte omtalt som woke, har utviklet seg hurtig gjennom de siste årene. Snarere enn å prioritere universelle spørsmål og klassekamp, handler dette om «rase», kjønn, seksualitet og andre identitetsmarkører. I dag vokser det frem stadig mer esoteriske og eksotiske former for identitetspolitikk.

Nevromangfold

Helsenorge definerer autisme som «en utviklingsforstyrrelse som innebærer vansker ved sosialt samspill, kommunikasjon og gjentakende atferd og begrensede interesseområder».

Denne definisjonen utfordres av nevromangfoldets aktivister. Som det skrives på nettsiden Nevromangfold, hvor man får en bedre oversikt over dette enn i de kortere innspillene i mediene: «Til forskjell fra den medisinske modellen, mener en at det er samfunnet som er rigid og skaper barrierer, ikke at autister er forstyrret. […] Autisme er en nevrotype, en identitetsmarkør, i likhet med legning, etnisitet og kjønn.»

Våren og sommeren 2025 har denne tenkemåten og da nevromangfoldets identitetspolitikk blitt ønsket velkommen i visse seksjoner av den norske venstresiden, med publikasjoner i Dagsavisen, Agenda Magasin og Blikk.

Wokeismens mytologi

For å forstå dette, må vi først forstå wokeismen. Som jeg skriver i min bok Wokeisme, kan vi definere wokeismen som en identitetspolitisk ideologi. Kjernen er at man kategoriserer individer inn i kollektiver som hvite og svarte eller menn og kvinner. Deretter klassifiseres statusgruppene i et offerhierarki, hvor noen defineres som undertrykkere (hvite, menn), og andre som undertrykte (svarte, kvinner).

Ideen er at undertrykkelsen er svært subtil – den virker gjennom såkalte strukturelle og systemiske former for undertrykkelse, som strukturell rasisme eller patriarkatet. Ofte forstår ikke folk hva de gjør – de undertrykker uten å mene det. Derfor trengs årvåkenhet for å identifisere hvordan vårt liberale demokrati egentlig er et undertrykkelsens maskineri, kanskje også en dystopi.

Wokeismen prioriterer kjønn, kjønnsidentitet, «rase» og seksualitet, gjennom teorier som interseksjonell feminisme, skeiv teori, kritisk raseteori og postkolonial teori. Samtidig har ideologien fått en rekke mer esoteriske utslag, som «fedmestudier» eller «handicapstudier».

Ifølge fedmestudiene er ikke tjukke mennesker egentlig usunne – samfunnet gjør dem usunne. Fedmen er like «normal» som det man i helsevesenet vil kalle normalvekt. Det er bare samfunnet som skader de tjukke gjennom stigmatisering og lignende. Det samme skrives i handicapstudier – det er ikke slik at å være lam eller psykisk syk er et egentlig handicap. Det er samfunnets barrierer som skaper handicappet. Aktivismen for nevromangfold bygger på en posisjon innenfor handicapforskningen,

Selvsagt er tanken bak denne aktivismen god. Alle mennesker er tross alt likeverdige, og det er nok korrekt at vi som individer kan bli bedre til å anerkjenne forskjeller, enten det handler om politisk uenighet eller forskjellige måter å forstå virkeligheten på rent psykologisk.

Problemet er at denne identitetspolitikk bygger på en mytologi hvor samfunnet har skylden for alt ondt. For som nevromangfoldets venner påpeker, har mennesker med autismediagnose en rekke problemer. De dør tidligere, de står oftere utenfor arbeidsmarkedet, og de har ofte lavere livskvalitet. Noen autister kan heller ikke prate. Fra woke-mytologiens perspektiv er dette bevis på undertrykkelse, som samfunnet forårsaker gjennom sine systemer og strukturer. Ut fra denne konklusjonen er kulturkrig og identitetspolitikk nøkkelen.

Sykdom og diagnose som identitet?

Identitetspolitikk handler kort definert om å dyrke frem identiteter, som hvit/svart, nordmann/tyrker, eller mann/kvinne, eller mer eksentrisk, autist/ikke-autist.

Med tanke på kampen for nevromangfold er dette kulturkrig ettersom man går til kamp mot en rekke liberale normer og verdier. Ideen om å hjelpe autisten eller andre med psykiske vansker gjennom psykiatri og psykologi er liberal. Disse vitenskapenes mål er å selvstendiggjøre og ansvarliggjøre individet, som skal gjøres i stand til å regulere og dermed styre seg selv.

Når samfunnet pekes på som årsaken til at autister dør tidligere eller sliter i sosiale sammenhenger, går man til krig mot disse idealene. Man krever at samfunnet skal endres så det eksisterer på premissene til autistene, snarere enn at autisten skal lære å leve på samfunnets premisser.

Den liberale løsningen påstås å være undertrykkende. Derfor argumenteres det for at den innebærer «konverteringsterapi». I for eksempel Dagsavisen og på Nevromangfolds nettside tas det derfor til orde for å forby anvendt adferdsanalyse. Forskning og terapi man misliker skal forbys. Det er selvsagt autoritært – og bygger på en tilsvarende forståelse av akademisk frihet som det man nå ser i Trumps USA.

Gode intensjoner, dårlige resultater

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Et godt eksempel på dette er Solberg-regjeringens reform fra 2018, om samtykke til helsehjelp. Tanken var at de psykisk syke vet best om de trenger hjelp. Tvang er undertrykkende, og de sykeste må også få velge selv. Det er vanskelig å kritisere motivasjonen.

Allikevel var dette en dysfunksjonell reform. Den har ført til økning i selvmord og drap så vel som fengsling av folk med alvorlige psykiske lidelser. Dette dekkes for eksempel godt i Randi Rosenqvists Mitt liv, mitt fag, med undertittelen Sviket mot de sykeste. Som Rosenqvist påpeker, har en rekke psykisk syke personer et reelt krav om hjelp, men de er ikke i stand til å se dette selv, fordi de er syke. Uten tvang blir de en fare for seg selv, og for samfunnet. Slik sett er reformen et svik – som viser hva som skjer om gode intensjoner kombineres med ideologisk motivert irrasjonalisme og fraværende kritisk tenkning.

Dette eksemplet er analogt med det vi finner hos aktivistene for nevromangfold. Aktivistene bringer med seg noen gode perspektiver relatert til toleranse for annerledeshet. Men løsningene er kontraproduktive. Gjennom å snu opp-ned på årsakssammenhengen – de mener at samfunnet, ikke autismen, er problemet for mennesket som sliter med å tilpasse seg sosiale sammenhenger – vil de heller ikke kunne bidra til å begrense det som faktisk er en utviklingsforstyrrelse. Som Svein Eikeseth har skrevet: Det gjør barna som har autismediagnoser, som risikerer å miste muligheten til å leve et bedre liv.

Ideologi og irrasjonalisme

Venstresiden har lange intellektuelle tradisjoner. Følgelig er det merkelig at elementer på venstresiden ser seg tjent på å gå fra klassekamp til esoterisk kulturkamp.

Venstresidens kulturkrigerske elementer utfordrer klassepolitikken. Venstresidens kulturkrig motiveres primært fra kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, postkolonial teori og skeiv teori. Til tider vil mer eksotiske og til tider absurde teorier som «fedmestudier» inkluderes.

Disse identitetspolitiske teoriene deler en tankegang om at samfunnet er et undertrykkende maskineri. Tar man først denne tankegangen seriøst, er veien kort til tanker om at psykisk syke eller tjukke mennesker egentlig er like friske som psykisk friske eller tynne, men at samfunnet påtvinger kostnader gjennom onde strukturer og systemer. Med et slikt samfunnsfiendtlig utgangspunkt kan man neppe løse mange problemer for hverken samfunnet eller menneskene det gjelder.

Men man kan nok starte mange nye kulturkriger.