Hvordan et folkemord uhindret kunne finne sted i Europa for 30 år siden

Srebrenica, 11. juli 1995. Etter over tre år med beleiring, faller den østbosniske byen til bosnisk-serbiske styrker. I dagene som følger blir over 8000 bosnjakiske menn og gutter systematisk massakrert i det som er blitt et av historiens best dokumenterte folkemord. En lett bevæpnet nederlandsk FN-styrke var maktesløse til å forhindre det som skjedde. Hvordan kunne et folkemord finne sted i Europa 40 år etter Holocaust, uten at verden grep inn?

Min egen undersøkelse av britisk utenrikspolitikk og Jugoslavias voldelige oppløsning gir noen pekepinner. Jugoslavia var et multietnisk land som havnet i kriser etter Titos død i 1980. Slobodan Milosevic kom til makten som Serbias leder ved å spille på nasjonalistisk sjåvinisme, og skjøv fra seg de andre delrepublikkene i Jugoslavia. I 1990 løsrev han de facto Serbia fra Jugoslavia. Året etter erklærte Slovenia, Kroatia og Makedonia uavhengighet. Milosevic orkestrerte et nasjonalistisk opprør blant en minoritet av den serbiske minoriteten i Kroatia. Det ble senere foranledningen til å sende inn den jugoslaviske hæren under serbisk kontroll i Kroatia sensommeren 1991 for å erobre mest mulig territorium, ikke ulikt hvordan Russland senere brukte «folkerepublikkene» Luhansk og Donetsk som påskudd for erobring av ukrainsk territorium.

Det britiske embetsverket fulgte Jugoslavias oppløsning nøye. Foreign Office ba partene om å besinne seg og finne et kompromiss som kunne bevare et forent Jugoslavia. Etterretningsrapporter som spådde Jugoslavias voldelige oppløsning år i forveien, endret ikke politikken. For britene mente det var best å være samstemte med sine vestlige allierte, at Jugoslavia hadde mistet all strategisk betydning det hadde under den kalde krigen, og at et belte av «kranglende småstater» på Balkan ville bli destabiliserende. Til tross for etterretning og at man mente britisk politikk ikke ville ha noen innvirkning, fortsatte britene å støtte et forent Jugoslavia lenge etter det sluttet å være et mulig utfall. Percy Cradock, utenrikspolitisk rådgiver til statsminister John Major, forsøkte å ta opp problemet med regjeringens politikere, men med alt annet på den storpolitiske menyen – Østblokken og Sovjetunionens kollaps, Tysklands gjenforening og Golfkrigen – var det lite tid til Jugoslavia.

Selv om Foreign Office forsto at Milosevics krig i Kroatia var en aggresjonskrig for å erobre territorium til å danne et Stor-Serbia, forble britisk politikk nøytral utad med mål om ikke å ta side. Nøytraliteten skulle muliggjøre forhandlinger gjennom De europeiske fellesskap (EF), som ble ledet av den tidligere britiske utenriksminister Lord Carrington. Diplomatisk press, sanksjoner, økonomiske gulrøtter og forhandlinger var verktøyene britene var villige til å bruke. Det ble tidlig slått fast at siden ingen britiske interesser sto på spill, skulle ingen britiske soldater risikeres i en militærintervensjon. Det gjorde det imidlertid vanskelig for europeerne å få slutt på krigen, fordi serberne forsto, som en britisk diplomat skrev, at «sjansene for en militær intervensjon, som er hva som virkelig teller, er det fjerne utsikter til». Krigen i Kroatia tok slutt da serberne tidlig i 1992 hadde erobret så mye som de kunne – en tredjedel av Kroatia – etter at utfordringer med desertering og kampmoral ble tydelige.

Med våpenhvile i Kroatia, gjorde Serbia og de nasjonalistiske bosniske serberne seg klare til en ny konflikt over Bosnia. Bosniske myndigheter hadde bevitnet utviklingen i Kroatia, og ønsket ikke å forbli i et sjåvinistisk Stor-Serbia. Det ble holdt en folkeavstemning om uavhengighet med en valgdeltagelse på 62 prosent, hvorav 99 prosent stemte for, dog med stor grad av serbisk boikott. Etter at EF og USA annonserte at de ville anerkjenne Bosnia i april 1992, brøt krigen ut. Bosnisk-serbiske styrker – sammen med restene av den jugoslaviske hæren – greide i løpet av de første få månedene å erobre 70 prosent av landet og systematisk fordrive ikke-serbere. De ble knapt møtt med motstand. Resultatet ble flere titalls tusen drepte, hovedsakelig sivile bosnjaker, og over en million flyktninger. «Etnisk rensing» som det ble kalt, var ikke en bieffekt av krigen, men det sentrale strategiske målet til serberne.

FNs sikkerhetsråd, med britisk støtte, hadde påført hele det tidligere Jugoslavia en våpenembargo som i praksis hjalp de tungt bevæpnede serberne og nektet bosnjaker og kroater mulighet til selvforsvar. FNs senere generalsekretær Kofi Annan skulle i en rapport fra 1999 om Srebrenicas fall slå fast at denne våpenembargoen burde ha forpliktet FNs medlemstater til å beskytte Bosnia. Den tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher ba sin britiske kollega Douglas Hurd om å legge mer press på serberne og utplassere flere FN-soldater i Bosnia da krigen var i sin første uke. Hurd foretrakk å utsette sitt svar og heller «holde en lav profil». London fryktet at økt involvering ville «koste penger og liv til liten eller ingen nytte». Her var imidlertid britene samstemte med FNs ledelse. Daværende generalsekretær Boutros Boutros-Ghali ønsket å prioritere Afrika og Asia og mente at europeerne selv måtte rydde opp i det han kalte «en rikmannskrig». Hans spesialutsending Cyrus Vance mente at det ville få «forferdelige konsekvenser for FN» å utplassere styrker. Statsminister John Major var i mai 1992 tydelig på at Storbritannia ikke skulle sende FN-styrker.

Samme måned fikk han et besøk av USAs utenriksminister James Baker, som kunne opplyse at de nå «tolererte akkurat den typen mishandling av medmennesker som skjedde på 1930–tallet». Statsmennene vurderte om ikke de kunne true serberne med bombing, men konkluderte at det fort kunne «suge oss inn til å sette folk på bakken», noe som ville bli vanskelig å reversere. Frykten for en balkansk hengemyr skulle prege beslutningstagerne på begge sider av Atlanteren. Den franske presidenten Francois Mitterrand slo fast at bare «de naive, løgnere og intellektuelle ildsjeler kan tro» at man kan få slutt på en krig gjennom krigføring. Britene anså krigen som drevet av et «eldgammelt hat» – et syn nesten alle forskere har avvist – og misforsto partene som «delvis immune overfor ytre påvirkning eller logikk». Da bombing igjen ble vurdert av den britiske regjeringen i august 1992, konkluderte man at Beograd neppe «ville respondere rasjonelt ved å endre sin politikk». Til grunn lå en tvilsom og tendensiøs fortolkning av at «Serbias historie frarådet enhver forestilling om at hun [Serbia] kunne bombes til underkastelse». I tillegg hadde Boutros-Ghali informert britene at dersom serberne ble bombet, ville all nødhjelp fra FN trekkes ut, noe som spilte direkte inn i Londons kalkyle.

I motsetning til det amerikanske State Department var det ingen intern diskusjon i Foreign Office over hvorvidt det som hendte i Bosnia i 1992 var et folkemord. Det til tross for advarsler fra Sarajevo og internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Det hadde oppstått en britisk vane om å stille seg «skeptisk overfor den bosniske regjerings villere påstander». Med en kalkyle som konkluderte at ingen viktige interesser sto på spill, soldaters liv var ikke verdt å risikere, at serberne var et irrasjonelt obstanasig krigerfolk, at enhver involvering ville føre glidende til en hengemyr, fremsto ikke inngripen som et handlingsalternativ.

I stedet førte man en politikk hvor man skulle megle Bosnias de facto oppstykking i etniske territorier etter styrkeforholdene på bakken på bekostning av den anerkjente bosniske staten. Kofi Annan mente senere at forhandlingene utgjorde «appesement» – ettergivenhetspolitikk. Gjennom diplomatisk isolering og økonomiske sanksjoner håpet britene at Serbias vilje til å føre krig ville forvitre, selv om man forsto at det ikke ville skje med det første. Selv om de ikke ville virke, kunne de likevel ha en «optisk effekt», som en diplomat kalte det, for å avlaste presset på regjeringen for en militær intervensjon.

I fravær av en sterk internasjonal respons så serberne at de kunne fordrive hundretusenvis av mennesker. Srebrenica ble våren 1992 en bosnjakisk øy i et serbisk-kontrollert hav som tiltrakk seg desperate flyktninger. Den overbefolkede enklaven ble beleiret av serbiske styrker som benyttet seg av artilleri. Det var mangel på vann, mat, medisiner og hygiene. Det skulle gå nesten et år før en FN-konvoi brakte inn nødhjelp. En nederlandsk rapport som gransket folkemordet, omtalte Srebrenica som en stor konsentrasjonsleir. Først i mai 1993 ble Srebrenica utpekt av FNs Sikkerhetsråd som en av flere såkalte «sikre soner», uten at man var i stand til å gi beskyttelse. Da serberne endelig inntok byen i juli 1995, hadde de fra tidligere erfaring liten grunn til å frykte en robust respons. I dagene som fulgte ble 23 000 kvinner og barn deportert, mens 15 000 menn forsøkte å flykte med fatale skjebner for mange.

Først i august og september 1995, etter folkemordet, fikk Vesten nok, og NATO rykket ut og bombet serberne til fredsbordet hvor endelige forhandlinger i Dayton, Ohio gjorde slutt på krigen. NATO mistet ikke et eneste liv. Utenriksminister Douglas Hurd kunne i ettertid kommentere at Storbritannia «burde dele noe av skylden for folkemordet». Hans ambassadør til USA kunne med etterpåklokskap slå fast at de «kunne og burde ha avsluttet denne konflikten mye tidligere enn vi gjorde». Stemmer som tok til orde for en slik politikk – som tidligere statsminister Margaret Thatcher – vant ikke frem. (Thatcher ble for eksempel avfeid av den britiske ambassaden i Washington DC som «irrasjonell».) En britisk diplomat på slutten av sin karriere mente mer måtte gjøres for å stanse serberne. Etter hans overordnede avviste ham, vurderte han å gå ut offentlig. Da ble han fortalt at det kunne gå ut over hans pensjon.

Avslutningsvis kan vi trekke frem refleksjonen til den britiske diplomaten Rodric Braithwaite som konkluderte noen år senere at «gitt viljen, kunne vi og franskmennene ha ordnet opp i saken i løpet av de første par årene, uten amerikansk assistanse. Men viljen var ikke der».