Bekvemmelighetstyranniet og et snev av apatisk konformitet

I flere omganger har vi i Seema påpekt at det kanskje ikke går sånn helt strålende med det norske ytringsrommet. Allerede for en god del år siden kartla kulturpsykologen Michel Gelfand graden av sosial kontroll i en rekke land. Norge hadde den tvilsomme æren av å skåre i toppsjiktet hva gjelder strenge normer og villighet til å følge disse. Mye har skjedd siden den gang, og ikke i positiv forstand om man liker brede meningskorridorer og frihet til å være seg selv. Våre egne analyser fra nær 7000 datapunkter i norsk næringsliv (’23-’25), fra kultursektor til olje og gass, og virkelig alt imellom, viser at perspektivmangfold er det mangfoldet som koster mest på jobb – i betydning negativ påvirkning på trivsel, mening og motivasjon. Randstad kom nylig ut med tall som viser at omtrent hver femte arbeidstaker har sluttet grunnet manglende mulighet til å komme med egne synspunkter/være seg selv, og 61 prosent skjuler sider av seg selv på jobb (en oppgang fra 45 prosent i fjor). Og de fleste har vel også hørt om unge som klager over å ikke kunne si det de mener, eller har kanskje lest Kanseller meg hvis du kan av Subjekt-redaktør Danby Choi, som beskriver fenomenet mer kvalitativt.

Det er ikke meget lystige tall, og ikke veldig trivelige tilhørende narrativer.

Men det blir jo et spørsmål om hvorfor det er slik. Selv som ansatt i fagfeltet er det mye hodekløe rundt hvorfor vi lar oss trekke ned i å traske i takt, hvorfor første standardavvik skal få være smalt og eneherskende. Det er jo sant å si ganske kjedelig, ganske rett ut uinspirerende. Sjelen fryder seg jo ikke i møte med det som er en slags mental ekvivalent til å spise knekkebrød med svett gulost hver dag.

Eller satt på spissen: «Greit nok at det finnes folk som mener og definerer, men hvorfor gidder vi å underkaste oss disse?» Hva er mekanismen her?

Her er det fristende, i alle fall for undertegnede, å henfalle til forskningen til den nylig avdøde psykologen og forskeren Bob Altemeyer. Han brukte sitt liv på å forske på autoritære personlighetstrekk, men hans fokus i dette handlet ikke om lederne som dikterer – det viktige var alle undersåttene som villig gikk (og fortsatt går) i takt. I bunn lå nettopp det psykofilosofiske spørsmålet: Hva er det som gjør at mennesker gir opp sin frihet og autonomi for heller bare å gjøre som noen andre mener? Altemeyer pekte på autoritære undersåtter som mennesker som:

1. ofte underkaster seg autoritetsfigurer,

2. oppfører seg aggressivt på vegne av nevnte autoritetsfigurer, og

3. er veldig konvensjonelle/konforme i tanker og atferd.

Det kan være en del av dette virker litt fremmed i akkurat vårt land siden bildene folk flest får opp på den indre netthinnen nok er i retning av et MAGA-opptog med pils og pistoler. Eller kanskje til og med litt «Reichstag 1938». Det er heller ikke så rart assosiert all den tid Altemeyer fulgte i sporene til andre forskere som bygget sine karrierer i etterkant av andre verdenskrig. Heldigvis har Løvebakken foreløpig vært forskånet for det mer klassiske autoritære uttrykket. Og kanskje nettopp fordi vi tenker i retning av slike klisjeer, gjenkjenner vi ikke like godt når vi velger bort vår frihet i egen kultur, med andre virkemidler.

Så hva er det som driver underkastelsen i akkurat vår kultur?

Det blir naturligvis subjektiv hypotetisering fra erfaring i eget fag her, med litt kirsebærplukking fra vitenskapen. Men det virker rimelig å tenke at den norske konformiteten i stor grad hviler på en blanding av bekvemmelighet og apati. Hva gjelder det første, ser jeg at selv svært oppegående venner og venninner av meg har begynt å spørre ChatGPT om alt fra terapeutiske råd, til forslag om kosthold og jobbsøknader. Og det har blitt nevnt at yngre arbeidstakere i stadig mindre grad er interesserte i å ta lederansvar. Ikke minst virker det som de fleste foretrekker å dra hjem, sveipe Tinder og se litt Netflix – heller enn å engasjere seg i å rokke ved tingenes tilstand, med alt av ansvar og håndtering av motstand det faktisk krever.

Fra psykologien har vi begrepet «late informasjonsbehandlere» (eng. «cognitive misers») som beskriver menneskets hang til å spare (mentale) ressurser og ta enkle beslutninger. I dagens samfunn ser dette fenomenet ut til virkelig å vise sitt trøtte ansikt, en slags søvndyssende fraskrivelse av å stå for noe som helst som skaper friksjon. Spesielt over tid. Ingenting er kanskje helt viktig nok i et land som baserer seg på fordums tiders storhet og et gigantisk nasjonalt pensjonsfond.

Den andre siden av saken, altså apatien, kan nok være en konsekvens av det moderne informasjonssamfunnet. Hver dag pøser alle store mediekanaler ut en strøm av misere. Det er en løpende meny av ting man burde synes er fælt. Om man ikke føler tilstrekkelig smerte over Kjell som ligger på sykehjem uten tilstrekkelig omsorg, kan man kanskje lese litt om en krig, eller en dopingskandale, eller simpelthen en krangel eller krenkelse som har tatt av nok til å være av nasjonal interesse («over nyhetsterskelen», som det så fint heter). Poenget er på ingen måte at det kjipe ikke er kjipt, så å si. Det er helt klart mye ugreit som skjer til enhver tid. Men problemet er mer det den tidligere presidenten for «American Psychological Association», Martin Seligman, forsket på: lært hjelpeløshet. Uten å gå inn på eksperimentene i detalj, handlet det om hvordan pattedyr, mennesket inkludert, tar til apati og likegyldighet når smerte er uunngåelig. Når alt er kjipt og virker umulig å gjøre noe med, legger man seg til slutt bare ned. Og i dagens samfunn er man nok mildt sagt overveldet på den fronten om man følger med i nyhetsbildet.

I kombinasjon er det nok for mange nordmenn et valg mellom å bare fokusere på det som gjør livet komfortabelt og ålreit nok, og nær sagt å trekke på skuldrene i møte med en syndeflod av potensielle problemer «der ute i verden». Å begynne aktivt å praktisere sin autonomi og sitt borgeransvar ved å utfordre gjeldende status quo kan fremstå relativt tungt. Det blir en slags litt infantil respons i retning av «bare bestem for meg, dere». Og det er her jeg tror vi kommer tilbake til Altemeyer: Vi er kanskje vel villige til å gi fra oss vår frihet, vår røst, og la andre ta over roret. Ikke fordi vi har en sterk ensretting mot en autoritær meningskorridor, men fordi vi heller litt lemfeldig lar andre bestemme over oss med et litt trøtt trekk på skuldrene.

Dette tror jeg er svært viktig å bevege seg bort ifra. Både for at individer skal oppleve en reell psykologisk modenhet som er høyst nødvendig for å skape et godt liv der man føler man bestemmer over egen skjebne, og for at samfunnet skal bevare et levende demokrati med et arbeidsliv som ikke bare gjentar seg selv. Ikke minst føles det selvsagt høyrelevant for oss som jobber med mangfold både i identitet og i perspektiv at det faktisk er ønskelig at folk vil ha en røst. Ellers gir det lite mening å gi medbestemmelse til mennesker som helst bare vil slippe å ta del i samtalen.