SPALTIST
Selv om han var mann og hun var kvinne, hadde Henrik Ibsen empati som gjorde ham i stand til å skildre Nora. I 2025 kunne det paradoksalt nok vært vanskeligere for Ibsen å publisere Et dukkehjem enn det var i 1879, skriver Espen Goffeng.
Foto: Gustav Borgen / Wikimedia Commons
Et ekskluderingshjem?
Klarer kulturen seg dersom en åpen mellommenneskelig empati forsvinner? Det er mulig vi får svar på dette i årene som kommer.
I Henrik Ibsens skildring av Nora
finnes det en dyp menneskelig innsikt – ikke bare i hennes ytre rolle som
hustru og mor, men i hennes indre liv, hennes kamp, og hennes stille opprør.
Han maler henne som en kvinne fanget i et samfunn som har bestemt hvem hun skal
være, før hun selv har fått funnet ut hvem hun egentlig er.
Ibsen viser en bemerkelsesverdig
empati for Nora. Han ser henne dypt. Ikke bare slik ektemannen Torvald ser
henne – som et søtt, lite vesen – men slik hun selv begynner å ane seg selv:
som et menneske med egne tanker, egne behov, en egen rett til liv og utvikling.
Han lar oss følge den indre
prosessen hun går gjennom, fra usikkerhet og fornektelse til bevissthet og
besluttsomhet. Han dømmer henne ikke. Tvert imot gir han henne rom til å vokse,
til å gjøre feil, til å tenke nytt. Det krevde både innsikt og medfølelse å skrive
en tekst i 1879 som fremdeles vekker sterke følelser hos folk som leser den i
dag.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her