Et ekskluderingshjem?

I Henrik Ibsens skildring av Nora finnes det en dyp menneskelig innsikt – ikke bare i hennes ytre rolle som hustru og mor, men i hennes indre liv, hennes kamp, og hennes stille opprør. Han maler henne som en kvinne fanget i et samfunn som har bestemt hvem hun skal være, før hun selv har fått funnet ut hvem hun egentlig er.

Ibsen viser en bemerkelsesverdig empati for Nora. Han ser henne dypt. Ikke bare slik ektemannen Torvald ser henne – som et søtt, lite vesen – men slik hun selv begynner å ane seg selv: som et menneske med egne tanker, egne behov, en egen rett til liv og utvikling.

Han lar oss følge den indre prosessen hun går gjennom, fra usikkerhet og fornektelse til bevissthet og besluttsomhet. Han dømmer henne ikke. Tvert imot gir han henne rom til å vokse, til å gjøre feil, til å tenke nytt. Det krevde både innsikt og medfølelse å skrive en tekst i 1879 som fremdeles vekker sterke følelser hos folk som leser den i dag.