Et ekskluderingshjem?

I Henrik Ibsens skildring av Nora finnes det en dyp menneskelig innsikt – ikke bare i hennes ytre rolle som hustru og mor, men i hennes indre liv, hennes kamp, og hennes stille opprør. Han maler henne som en kvinne fanget i et samfunn som har bestemt hvem hun skal være, før hun selv har fått funnet ut hvem hun egentlig er.

Ibsen viser en bemerkelsesverdig empati for Nora. Han ser henne dypt. Ikke bare slik ektemannen Torvald ser henne – som et søtt, lite vesen – men slik hun selv begynner å ane seg selv: som et menneske med egne tanker, egne behov, en egen rett til liv og utvikling.

Han lar oss følge den indre prosessen hun går gjennom, fra usikkerhet og fornektelse til bevissthet og besluttsomhet. Han dømmer henne ikke. Tvert imot gir han henne rom til å vokse, til å gjøre feil, til å tenke nytt. Det krevde både innsikt og medfølelse å skrive en tekst i 1879 som fremdeles vekker sterke følelser hos folk som leser den i dag.

Men hvordan var dette mulig? Ibsen var jo mann, og Nora var jo kvinne. Hvordan fikk han i det hele tatt lov til å skrive stykket? I 2025 kunne det paradoksalt nok vært vanskeligere enn det var i 1879.

Blood Lust

I det kaotiske året som kalles 2019, skulle forfatteren Amélie Wen Zhao gi ut en bok i vepsebolet som kalles amerikansk young adult fiction. Men utgivelsen av boken Blood Heir gikk ikke helt etter planen.

Basert på korte blurbs og uttak reiste en storm seg blant tusenvis av mennesker som ikke hadde lest boken. Den kinesiskfødte immigranten Wen Zhao hadde jo ikke rett til å beskrive erfaringene til den amerikanske svarte befolkningen.

Hun forklarte blant annet at hun hadde tatt inspirasjon fra asiatisk-industrielt slaveri og menneskehandel for å beskrive rasebaserte slavemarkeder i Sørstatene. Sånt gjorde man ikke ustraffet for seks år siden.

A Pack of Wolves

Samme år ble boken A Place for Wolves forsøkt utgitt. Den svarte, homofile, antirasistiske tidligere sensistivitetsleseren Kosoko Jackson skrev en bok om to amerikanske gutter som forelsket seg i hverandre under Kosovokrigen.

Denne grenseløse frekkheten kunne ikke tilgis av det jeg mistenker å være de samme tusener av folk på nett som heller ikke hadde lest denne boken. Tenk å plassere amerikanere inn i en kontekst som ikke er 100 prosent amerikansk.

Boken ble trykket opp i 55 000 eksemplarer. Men hele utgivelsen ble stanset, og boken har aldri nådd hyllene i en bokhandel. Mobben fikk sin vilje i en prosess som New York Times kalte «skremmende».

American Panic

Året etter ga Jeanine Cummins ut sin bok American Dirt. Selveste Oprah priset den. Det samme gjorde Stephen King. Den skulle distribueres til biblioteker langs den meksikanske grensen. Den progressive antirasisten Cummins hadde nemlig skrevet en bok om en meksikansk mor og sønn som flykter mot den amerikanske grensen.

Men det smalt også nå. Det hjalp lite at boken rant over av sympati med de to, og at den var sterkt kritisk til amerikansk migrasjonspolitikk. Det hjalp heller ikke at Cummins selv er irsk/puertoricansk av herkomst. Hun var ikke ren nok til å beskrive hendelser opplevd av meksikanere.

Det er det bare andre meksikanere som er. Om andre skriver om deres opplevelser, er det «traumeporno». Så Oprah fjernet sin anbefaling, og forlaget avlyste promoturneen av sikkerhetshensyn.

Dette er et mikroskopisk utvalg av en flom av lignende hendelser. Bare et bittelite utvalg av dem kommer ut til offentligheten. Historiene man hører fra innsiden av teater-, forfatter- og filmverden, forteller at det stedvis er gjennomgående og standard. Og det er en tragedie.

Et tu, Norsk Filminstitutt?

Nå har Norsk Filminstitutt gjentatt denne noe tvilsomme oppførselen. Filmskaper Nicholas Osborne har fått avslag på en søknad på produksjonsstøtte til en barnefilm, fordi han er en «hvit middeladrende mann».

Hans film skulle handle om en syrisk flyktningjente i tenårene, plaget av PTSD etter sine erfaringer. Avslaget kommer fordi det ikke kunne forstås hvordan han som hvit mann skulle kunne sette seg inn i situasjonen til karakteren sin.

Man kan spørre seg hvor nære det må være. Holder det å være syrisk? Må man være flyktning? Må man være hunkjønn? Hva så med alder? Eller er det sånn at den eneste som kan lage en film om en PTSD-plaget flyktningjente i tenårene, er en PTSD-plaget flyktningjente i tenårene?

Og hvordan er det andre veien? Kan en syrisk ung dame med flyktningbakgrunn lage film om en nordmann fra Sykkylven med gårdsbakgrunn? Eller ville den søknaden få avslag fordi søkeren er en «mørk, ung kvinne»?

Selvfølgelig ville den ikke det. Det åpenbare hykleriet som ligger nedbakt i denne filosofien er mer enn irriterende.

Raseessensialisering

Disse merkelige avgjørelsene springer ut av den helomvendingen antirasismen har tatt siden Martin Luther Kings tid. Rase skal ikke bety så lite som mulig lenger. Den skal bety så mye som mulig. Den er din essens. Det er den som beskriver deg best. Det er den som definerer deg.

Vi som har klaget på kritisk raseteori de siste årene, har i all hovedsak gjort det fordi dette er selve grunntanken. Og vi ser hvordan dette kan gå katastrofalt galt, og nøre opp under etniske og religiøse konflikter.

Hvordan det skal være mulig ikke å se det potensialet, det vil jeg aldri forstå. Her ligger nemlig en tanke og en påstand om at empati på et bredt og mellommenneskelig nivå, er umulig. Eller ikke ønskelig. Det kan gå galt i USA. Men det kan gå adskillig verre i Europa.

Om dette nå skal få gjennomsyre det norske og eventuelt det europeiske kulturfeltet, vil det bidra til splittelse, avstand, parallellsamfunn og gjensidig mistenksomhet. Når det gjelder dette avslaget spesifikt, er det vanskelig å kalle det noe annet enn rasisme. Hverken mer eller mindre.

Ibsens empati og andre buskvekster

En fiksjonstekst kan og bør lære oss om hverandre. Hva er ellers poenget? Det kan være spennende å lese om seg selv og sine. For meg er det fascinerende å lese Skyskraperengler, Bølergutt som jeg er. Den handler om høyblokkene i min bydel.

Men det gir lite i lengden.

Skal man lære om andre, må man oppleve eller lese om dem. Og om dyktige forfattere, filmskapere og poeter kun skal kunne skrive om folk som er som dem selv, er det å binde både armer og ben til kulturen bak ryggen. Ta en gjennomgang av dine favorittbøker, og vurder hvor mange av dem som ville overlevd denne tankegangen.

Svaret på spørsmålet om hvordan Ibsen fikk til sin Nora, er at han hadde empati. Altså evnen til å sette seg inn i andres situasjon. Å benekte muligheten for dette – eller å ønske at det ikke skal skje – er mildt sagt ikke progressivt. Det er bakstreversk, reaksjonært og regressivt.

Det er som Aps Eivor Evenrud sier: gift i et demokratisk og opplyst samfunn. Anne Holt har mer rett enn Norsk Filminstitutt i sin vurdering av empatisk fiksjon:

«Selvsagt kan menn beskrive kvinner. Selvsagt kan etniske nordmenn skildre mennesker fra andre kulturer. De kan skildre barn, dyr, insekter og planter også, for den saks skyld. Dette er gjort av utallige fortellere gjennom alle tider.»

Men vi kan nå i hvert fall trøste oss med at wokeriet egentlig ikke finnes. Og at det aldri har kommet til Norge, selv om det ikke finnes. Og at det er oppfunnet av ytre høyre, selv om det ikke finnes.

Les også:

Pluss

Pluss

– Woke finnes i all hovedsak ikke

AUF-lederen etterlyser et kraftigere oppgjør med anti-woke fra høyresiden.